Direktør Christina T. Brunner og advokat Helge Tennebø i
NORCE skriver i Forskerforum 9. september at premissene for min kritikk av instituttets nye arbeidsavtale er oppkonstruert.
Denne artikkelen ble publisert i Forskerforum 14/9-2022
Brunner og Tennebø kan ikke ha lest avtalen når de bestrider at den fratar forskerne råderett. Avtalen presiserer i pkt 16 at NORCE «overtar rettighetene til alle resultater, frembringelser og immaterielle rettigheter som arbeidstaker skaper i samband med tjenesten.» Tydeligere kan det ikke sies. Som følge av arbeidsavtalen, går all råderett over til NORCE.
Med immaterielle rettigheter sikter avtalen til «alle … rettigheter som er beskyttet med eller uten registrering etter lovgivning i Norge eller andre land.» Det eneste som forskerne beholder av rettigheter, er deres ideelle rettigheter, herunder retten til å bli navngitt ifbm. lovlig verksbruk.
Sistnevnte er ikke rettigheter som gir forskerne publiseringsrett. Konsekvensen av at de beholder sine ideelle rettigheter er kun at NORCE plikter å kreditere forskerne når (dersom) NORCE beslutter publisering.
Etter som avtalen overfører samtlige immaterielle rettigheter til NORCE, er det alene opp til NORCE å bestemme om, når, hvor og hvorledes forskernes arbeider skal publiseres. På denne måten forsøker NORCE å legge til rette for at instituttet kan legge problematisk forskning i skuffen. Avtalen uttaler riktignok at NORCE plikter å legge til rette for vitenskapelig publisering, men presiserer samtidig at denne plikten bare gjelder «såfremt dette ikke er i strid med arbeidsgivers kommersielle interesser eller tredjeparters rettigheter.»
NORCE-forskerne kan således ikke publisere egen forskning uten arbeidsgivers samtykke. Forskerne risikerer ellers å bryte arbeidsavtalen, med de økonomiske og juridiske konsekvenser som et slikt pliktbrudd medfører (oppsigelse og avskjed, erstatning og straff). Som avtalen uttaler i pkt 16 femte ledd, kan NORCE «etter skriftlig søknad» og «i det enkelte tilfelle» samtykke til at forskerne overføres rettigheter til egen forskning. Uten slikt samtykke, er NORCE-forskerne avskåret fra å publisere.
Spørsmålet er ikke om arbeidsavtalen overfører NORCE råderett. Det er det åpenbart at avtalen gjør. Spørsmålet er om en slik generell ordning – hvoretter det alene er opp til NORCE å bestemme om og når forskningen skal publiseres – kan få en «nedkjølende effekt» på forskernes akademiske ytringsfrihet. Overhodet ikke, hevder Brunner og Tennebø: Instituttforskerne kan uansett ytre seg om egen forskning.
Men kan de det? Hvordan skal forskerne – rent praktisk – kunne ytre seg offentlig om egen forskning i situasjoner hvor NORCE nekter publikasjon av forskernes verk og resultater? Forskerne må i så fall ytre seg om forskningen på måter som medfører at de ikke gjenbruker deler av tidligere verk, og uten at det ved ytringen skapes nye verk. Forskerne må også utvise forsiktighet med å ytre seg om egne resultater.
Kan en slik ordning skape utfordringer for forskernes akademiske ytringsfrihet? Åpenbart. Er en slik begrensning i forskernes akademiske frihet problematisk, juridisk og/eller forskningsetisk? Definitivt. Som Norges institusjon for menneskerettigheter (NIM) skriver på sitt nettsted: «Retningslinjer om at det man sier eller skriver skal godkjennes av andre, gjør at vi betenker oss og kanskje ikke får lyst til å ytre oss. Slik nedkjølende «chilling effect» skal unngås.»
Den nye arbeidsavtalen strider også mot de forpliktelser som NORCE har iht. gjeldende retningslinjer (2022) for statlig grunnbevilgning til forskningsinstitutter. Retningslinjene presiserer i pkt 4.2 at «forskere ansatt ved instituttet skal som hovedregel ha rett til å offentliggjøre sine resultater, og skal sørge for at offentliggjøring skjer når oppdraget er offentlig finansiert.» En slik rett og plikt gjelder ikke for forskerne ved NORCE, fordi instituttet fratvinger dem råderett.
Brunner og Tennebø har selvsagt rett i at NORCE, undertiden, kan ha behov for å pålegge forskerne taushetsplikt om forhold som av hensyn til oppdragsgiver må holdes hemmelig. Men dette en problemstilling som kan løses ved at NORCE – når det er behov for det – regulerer forholdet i en egen avtale. Den omstendighet at NORCE fra tid til annen har behov for å pålegge forskerne taushetsplikt, medfører ikke at instituttet – som en generell ordning, og overfor alle nyansatte forskere – kan begrense deres akademiske frihet på den måte som den nye arbeidsavtalen legger opp til.
NORCE bør omgående endre arbeidsavtalen, slik at den ikke fratar forskerne mer opphavsrett og akademisk frihet enn det som er generelt påkrevd. NORCE bør i mellomtiden slutte med å opptre som Komiske Ali. Det er et faktum at gjeldende nye arbeidsavtale fratar forskerne råderett. Avtalen får derved, udiskutabelt, en nedkjølende effekt på forskernes akademiske frihet.
Avtalens løsning ble verken vurdert eller stilltiende godkjent i Kierulf-rapporten NOU 2022: 2. Heller ikke kan avtalens løsning anses stilltiende godkjent i den nye NORCE-uttalelsen 01.07.2022 fra NENT og NESH. Også dette er en tilsnikelse. De to FEK-komiteene presiserer tvert imot at eventuelle begrensinger i forskernes rett og plikt til å publisere egne resultater «må være forskningsetisk forsvarlig, tydelig begrunnet og eksplisitt avklart mellom partene».
Aktuelt