Magnus Stray Vyrje er en av Norges fremste eksperter på opphavsrett og åndsverk. Han har i 35 år bistått klienter med rettighetsspørsmål og skrevet flere bøker om emnet. Nå har han igjen skrevet fotnoter til åndsverkloven.

15.06.2018 nr. 40 Lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)

2023-04-01

Note (*)

Ved Magnus Stray Vyrje.

Noten er ny 01.04.2023.

Lovens kommentarer ved Andreas Galtung (§§ 104 og 105, kap. 10), Marie-Louise Holmstedt (kap. 6 og 8), Thomas Rieber-Mohn (kap. 2, 3, 4 og 5) og Magnus Stray Vyrje (*-note, kap. 1, 7 og 9).

Loven (åvl.) hører under Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).

Loven viderefører hovedreglene i tidl. Lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk mv. (1961-loven).

Loven trådte i kraft 1. juli 2018. Loven gjelder ikke handlinger som er utført eller rettigheter som er ervervet før ikrafttredelsen, jf. § 118 tredje ledd. Flere av lovens bestemmelser ble som følge av den nye loven om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. (se under) endret ved endringslover av LOV-2021-06-04-58 fra 01.07.2021 og LOV-2021-05-28-49 fra 01.09.2021. Det var ingen endringer i åndsverkloven eller andre opphavsrettslige lover eller forskrifter i 2022.

Lovens forarbeider er KUDs høringsnotat 2016 «Forslag til ny lov om opphavsrett til åndsverk mv. (åndsverkloven)»; Prop. 104 L (2016-2017) og Innst. 258 L (2017-2018). Loven har følgende kapitler:

Kap. 1 gir grunnleggende bestemmelser om opphavsrett til åndsverk.

Kap. 2 gir regler om rettigheter til utøvende kunstnere og produsenter m.fl. (nærstående rettigheter).

Kap. 3 gir regler om avgrensning av opphavsretten og forvaltning av rettigheter ved avtalelisens mv.

Kap. 4 gir regler om opphavsrettens overgang mv.

Kap. 5 gir regler om straff og erstatning mv.

Kap. 6 gir regler om særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på internett.

Kap. 7 gir bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon.

Kap. 8 gir forskjellige bestemmelser.

Kap. 9 gir bestemmelser om lovens rekkevidde.

Kap. 10 gir sluttbestemmelser.

For å klargjøre forholdet til 1961-loven, er det i Prop. 104 L (2016-2017) inntatt to lovspeil.

Stortinget vedtok 28. mai 2021 Lov om kollektiv forvaltning av opphavsrett mv. Formålet med loven, som er ny, er å sørge for at kollektiv forvaltning av opphavsrett og nærstående rettigheter håndteres på en ansvarlig, effektiv og åpen måte overfor rettighetshavere og brukere. Loven skal også sikre rettighetshavernes valgfrihet ved kollektiv forvaltning av rettigheter. Lovens forarbeider er Prop. 53 L (2020–2021) og Innst. 321 L (2020–2021). Loven, som gjennomfører EUs direktiv om kollektiv forvaltning (2014/26/EU) trådte i kraft 1. juli 2021 (overgangsregler). Loven har følgende kapitler

Kap. 1 gir innledende bestemmelser.

Kap. 2 gir bestemmelser om rettighetshavernes rettigheter.

Kap. 3 gir bestemmelser om medlemskap og medbestemmelsesrett.

Kap. 4 gir bestemmelser om styring og intern kontroll.

Kap. 5 gir bestemmelser om forvaltning av vederlagsmidler.

Kap. 6 gir bestemmelser om forvaltning på vegne av andre kollektive forvaltningsorganisasjoner.

Kap. 7 gir bestemmelser om organisasjonens forhold til brukere.

Kap. 8 gir bestemmelser om rapportering og innsyn.

Kap. 9 gir bestemmelser om grensekryssende lisensiering av nettrettigheter til musikkverk.

Kap. 10 gir bestemmelser om håndheving, tilsyn og administrative reaksjoner.

Kap. 11 gir sluttbestemmelser.

KUD vedtok 26. august 2021 ny Forskrift til åndsverkloven (FOR-2021-08-26-2608). Forskriften erstatter tidl. forskrift FOR-2001-12-21-1563 og trådte i kraft 1. september 2021. Forskriften har følgende kapitler:

Kap. 1 gir bestemmelser om eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring i arkiv, bibliotek, museer, undervisnings- og forskningsinstitusjoner mv.

Kap. 2 gir bestemmelser om opptak av kringkastingsprogram mv.

Kap. 3 gir bestemmelser om godkjenning av organisasjoner.

Kap. 4 gir bestemmelser om behandling av tvist om vederlag etter åndsverkloven.

Kap. 5 gir bestemmelser om nemndsbehandling av tvister om bruk av verk og arbeider når effektive tekniske beskyttelsessystemer er anvendt.

Kap. 6 gir bestemmelser om åndsverklovens anvendelse på verk og arbeider med tilknytning til andre land mv.

Kap. 7 gir sluttbestemmelser.

Ved Lov om åndsverker av 6. juni 1930 (1930-loven) ble reglene om vern for alle typer åndsverk samlet i én lov. Loven bygget på forslag fra en komité ledet av prof. Ragnar Knoph. Komiteen avga innstilling i 1925. Øvrige forarbeider (som fortsatt kan ha relevans) var Ot.prp. nr. 19 (1927), Ot.prp. nr. 22 (1930), Innst.O. XXV (1930), Ot.forh. (1930) s. 973 flg. og Lt.forh. (1930) s. 325 flg.

1930-loven ble avløst av Lov 12. mai 1961 nr. 2 om opphavsrett til åndsverk mv. 1961-lovens forarbeider (som fortsatt kan ha relevans) var Ot.prp. nr. 26 (1959-60), Innst. O. XI (1960-61), Ot.forh. (1960-61) s. 531 flg. og Lt.forh. (1960-61) s. 134 flg.

De mange endringer som over tid ble gjort i 1961-loven, hadde bl.a. bakgrunn i delinnstillinger fra Opphavsrettsutvalget samt i EØS-avtalen. Men loven ble også endret for å møte digital utvikling og bruk av kommunikasjonsteknologi. Opphavsrettsutvalgets delinnstillinger var NOU 1983: 35 («Endringer i åndsverkloven mv.»); NOU 1985: 6 («Arbeidstakers opphavsrett»); NOU 1986: 18 («Opphavsrett og edb»); NOU 1987: 16 («Fotografiretten»); NOU 1987: 28 («Billedkunst mv.») og NOU 1988: 22 («Endringer i åndsverkloven mv.»).

Gjeldende opphavsrettslige hovedverk er her i Norge Rognstad/Lassen, «Opphavsrett», 2. utgave, Oslo 2019. og Aakre m.fl., «Åndsverkloven med kommentarer», Oslo 2021. For oversikt og kort innføring, se Kielland, «Opphavsrettslige problemstillinger ved digitalisering av undervisning ved universitet og høyskoler», Universitetet i Bergen 2018 og Torvund, «Opphavsrett for begynnere», 2. utgave, Oslo 2019.

Flere aktuelle problemstillinger er senere år drøftet i opphavsrettslige masterbesvarelser, bl.a. tilgjengelig på www.uio.duo.no og www.uib.bora.no. For opphavsrettslige nyheter og kommentarer, se www.nir.nu og www.iptrollet.no.

Av øvrige generelle fremstillinger nevnes kronologisk: Knoph, «Åndsretten», Oslo 1936; Stray Vyrje, «Opphavsrettens ABC», Oslo 1987; Sijthoff Stray, «Opphavsretten», Oslo 1989; Wagle m.fl., «Opphavsrett i en digital verden», Oslo 1997; Graasvold m.fl., «Norsk skribentrett», Oslo 2006; Helset m.fl., «Immaterialrett og produktetterlikning mv. etter markedsføringsloven», Oslo 2009; Holmvang m.fl., «Immaterialrett i et nøtteskall», Oslo 2014; Tøien, «Skapende, utøvende kunstnere», Oslo 2016; Rognstad m.fl. «Markedsrett – innføring i markedsførings-, konkurranse og immaterialrett», Oslo 2021.

Av mer spesielle fremstillinger nevnes kronologisk: Bing, «Elektronisk kopiering», Kopinor 1990; Stuevold Lassen, «De opphavsrettslige lånereglenes avgrensing av eneretten ved utnyttelse/sammenstilling av deler av verk og prestasjoner i multimedia-sammenheng», Norwaco 1998; Rognstad, «Spredning av verkseksemplar, om konsumpsjon av rettigheter i eksemplar av vernede åndsverk», Oslo 1999; Vigen, «Arbeidstakeres opphavsrett», Oslo 2001; Aakre, «Retten til å sitere fra åndsverk», Oslo 2001; Gundersen m.fl., «Aktuell immaterialrett», Oslo 2008; Irgens-Jensen m.fl., «Immaterialrett, kontrakter og erstatning», Oslo 2020; Løtveit, «Pantsettelse av immaterialrettigheter», Oslo 2021.

For rettsavgjørelser, se Lovdata og Nordisk Immateriellt Rättsskydd (NIR). En del eldre norske rettsavgjørelser, også upubliserte, ble inntatt av Holmstedt m.fl. i «Dommer i opphavsrett», Oslo 1986.

Senter for rettsinformatikks skriftserie CompLex har siden 1981 publisert en rekke opphavsrettslige arbeider. Blant flere nevnes kronologisk: Bing, «Opphavsrett og edb» (1985-02); Stensaasen, «Opphavsrettslovens § 43 – katalogregelen» (1985-10); Stray Vyrje, «Vanhjemmel, opphavsrett og datamaskinprogrammer» (1985-12); Skjørshammer, «Opphavsrett, databaser og datamaskinprogrammer – kontraktsrettslige aspekter» (1986-04); Hagedal, «Deponering av kildekode» (1992-07); Bing m.fl., «Elektronisk publisering – utvalgte rettslige aspekter» (1996-07); Steen, «Eksemplarfremstilling av litterære verk til privat bruk» (1997-01); Bing; «Rettslige aspekter ved kringkasting» (1997-06); Mauritzen, «Avtalelisens etter åndsverklovens § 36» (1997-08); Engebretsen, «Krav til systemer for forvaltning av immaterielle rettigheter» (1997-09); Bjelke jr., «Rettslig vern av databaser – med Det norske meteorologiske institutts databaser som eksempel» (1997-11); Krabbe-Knudsen, «Fotografiske verk og fotografiske bilder, åndsverklovens § 1 og § 43a» (1998-01); Lange, «Klassikervernet i norsk åndsrett» (2000-01); Aambø, «Opphavsrettslige rettsmangler – tredjemannens rettigheter til åndsverk som rettsmangel» (2002-02); Efskind, «Skjermbildets rettslige natur – rekkevidden av visningsretten etter åndsverkloven § 20 ved skjermutlesning av billedkunstverk, fotografiske verk, fotografiske bilder og litterære tekster» (2002-02); Eidsvold-Tøien, «Utøvende kunstneres direkteoverføringer på internett» (2002-04); Balstad, «Digitale mellomledds ansvar for videreformidling av ytringer» (2002-07); Berge, «Platekontrakten, eksklusive overdragelser av utøverens rettigheter til eksemplarfremstilling og spredning» (2002-08); Hagen, «Pekeransvar – spørsmålet om ansvar for publisering av pekere på verdensveven (World Wide Web)» (2002-10); Graasvold, «Pekeransvaret, straffe og erstatningsansvar for publisering av pekere til informasjon på internett» (2002-10); Lorentzen, «Databasevern, sui generis-vern av sammenstillinger etter gjennomføringen av databasedirektivet og åndsverkloven § 43» (2002-12); Walle, «Opphavsrettslige aspekter ved nettbasert formidling av musikk» (2003-06); Endresen, «Sceneinstruktørens opphavsrettslige stilling» (2003-07); Immaterialrettsutvalget, «Opphavsrettslige problemstillinger ved universitetene og høyskolene» (2004-01); Taubøll, «Rettigheter til geografisk informasjon – opphavsrett, databasevern og avtalepraksis» (2005-03); Kielland, «Copyleft» (2005-07); Jongers, «Retten til eget bilde» (2006-05); Langeland, «Grunnloven § 100 (4) som hinder for bruk av midlertidige forføyninger mot ytringer» (2008-6); Norum, «Vern av tekniske beskyttelsessystemer etter åndsverkloven § 53a» (2008-07); Gran, «Yttergrensene for vederlagsretten ved offentlig fremføring av lydopptak» (2013-04); Nåvik, «Broken copyright: a digital copyright exchange as a solution to copyright infringement» (2014-02).

Fra «Vennebog til Mogens Koktvedgaard», København 1993, nevnes Schmidt, «Ophavsret og edb» (s. 38 flg.); Stray Vyrje, «Förlåt, jag blott citerar – noen tanker rundt den norske sitatretten» (s. 100 flg.); Bjelke m.fl., «Presse og kringkasting – lån av fjernsynsbilder, døde og levende» (s. 127 flg.); Karnell, «Upphovsrätt och dekodrar för mottagning och vidareförmedling av krypterade TV-program» (s. 168 flg.).

Fra «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen», Oslo 1997 nevnes Bing, «Avleveringsloven og åndsverkloven, særlig om sceneverk» (s. 127 flg.); Bjelke sr., «Om adgangen til å gjengi fotografier og avbildninger av kunstverk i aviser og tidsskrifter» (s. 143 flg.); Blanck, «Medieovervåking, opphavsrett og rettighetsklarering» (s. 173 flg.); Bruun, «Otillåten, tillåten och överlåten avbildning i upphovsrätten» (s. 217 flg.); Gjems-Onstad, «Immaterielle verdier, skatterettens sorte hull» (s. 355 flg.); Nordell, «Följdrätten och dess föremål» (s. 773 flg.); Rosén, «Ensamrätt eller ersättningsrätt? Reflexioner i anslutning till några aktuella domstolsavgöranden på upphovsrättens och de närstående rättigheternas områden» (s. 869 flg.); Schovsbo, «Ophavsretens monopolproblemer» (s. 921 flg.) og Skoghøy, «Pantsettelse av immaterielle rettigheter» (s. 935 flg.).

Fra «Festskrift til Gunnar Karnell», Stockholm 1999 nevnes Olsson, «The revolution in intellectual property law, the World Trade Organization» (s. 523 flg.) og Stuevold Lassen, «Retten til å sitere musikkverk» (s. 773 flg.).

Fra «Festskrift til Ulf Bernitz», NIR 2001 nevnes Karnell, «Kollektiv upphovsrättsförvaltning för Europa?» (s. 49 flg.); Stuevold Lassen, «...i tilslutning til teksten» (s. 79 flg.) og Strömholm, «Territorialitetsbegränsningen i svensk internationell upphovsrätt – regel, princip eller tyst förutsätting?» (s. 173 flg.).

Fra «Festskrift til Mogens Koktvedgaard» 2003 nevnes Bing, «Immaterialrettslige aspekter ved elektroniske agenter» (s. 43 flg.); Stuevold Lassen, «Noe om det fotografiske bilde» (s. 325 flg.); Rognstad, «Konsumpsjon og digitale overføringer, et forslag til en alternativ løsningsmodell» (s. 447 flg.); Stenvik, «Om rettsvern av personlig særpreg, omfatter personlighetsretten en særskilt Right of Publicity» (s. 587 flg.).

Fra Gundersen m.fl., «Aktuell immaterialrett», Oslo 2008 nevnes Røynås, «Spesialitetsprinsippet i opphavsretten – et relativt prinsipp» (s. 289 flg.); Stange, «Vern av databaser – kravet til vesentlig investering i åndsverkloven § 43» (s. 341 flg.); Thaulow, «Opphavsrett til datamaskinprogrammer – nærmere om vilkårene for opphavsrettsbeskyttelse og rettighetsfordelingen mellom flere opphavsmenn (s. 390 flg.).

Fra Irgens-Jensen m.fl., «Immaterialrett, kontrakter og erstatning», Oslo 2020 nevnes Rognstad, «Rimelig vederlag ved opphavsrettsoverdragelser – om åndsverkloven § 69» (s. 148 flg.); Sira, «Har avtaler som forbyr privatkopiering etter åndsverkloven § 26 første ledd kontraktsrettslige rettsvirkninger?» (s. 166 flg.) og Hauge Greaker m.fl., «Vederlag og erstatning ved inngrep i immaterialrettigheter: Hvordan bevise hva rettigheten er verd?» (s. 267 flg.).

Fra Jussens Venner (JV) nevnes kronologisk: Krüger, «Datamaskinutrustning og programvare – kontraktsvilkår» (1988-4-5); Holmboe, «Noen tanker om studentavhandlingers opphavsrettslige stilling» (1990-6); Stray Vyrje, «Opphavsrettens subjekt – en oversikt» (1994-3); Stray Vyrje, «Åndsverk og plagiat – noen refleksjoner» (2012-1); Solbakk, «Faksimilenes opphavsrettslige plassering» (2013-6); Løtveit; «I hvilken grad bør domstolene og rettsvitenskapen utvikle ulovfestede regler på formue- og immaterialrettens område?» (2020-1); Smedal Nadheim, «Internasjonal dynamisk immaterialrett» (2023-1).

Fra Lov og Rett (LoR) nevnes kronologisk: Tvedt, «Forlengelse av vernetiden for Edvard Griegs og andre «store» åndsverk?» (1962-6); Løchen, «Litt om opphavsrett og dødsfall» (1965-3); Hambro, «Noen bemerkninger om forholdet mellom åndsverkloven og offentlighetsloven» (1974-6); Mæland, «Retten til eget bilde og fotografilovens § 15» (1985-4); Stray Vyrje, «Shrink-Wrap» klausuler (1986-1); Bing, «Vern av konsoliderte lovsamlinger og lover etter katalogregelen og databasedirektivet» (1988-8); Stuevold Lassen, «Oversikt over immaterialrettighetene – Innledningsforedrag på De nordiske formuerettsdager i Oslo 14.-15. april 1994 om «Immaterialrettigheter og beslektede rettsposisjoner i tingsrettslig perspektiv»» (1994-8); Bing, «Vern av konsoliderte lovsamlinger og lover etter katalogregelen og databasedirektivet» (1998-8); Flechsig m.fl., «EU-harmonisering av opphavsretten og de nærstående rettighetene i informasjonssamfunnet» (1999-10); Mestad, «Erstatning ved krenkelse av markedsføringslovens bestemmelser til vern om immaterielle verdier» (2001-10); Lunde, «Rettsvern i nordisk rett for idrettsarrangement, konkurransar og liknande hendingar som eignar seg for utsending eller referat gjennom radio eller i TV» (2002-2); Bing, «Regulering av ytringer på Internettet» (2004-1-2); Bing, «Offentlighetslovens dokumentbegrep» (2004-10); Rognstad, «Opphavsretten – ikke i et rettslig vakuum» (2005-7-8); Wold, «Immaterialrettigheter som dekningsobjekt» (2006-5); Wold, «Immaterialrettigheter som panteobjekt» (2006-10); Taubøll, «Vilkårene for databasevern i åndsverkloven § 43 – Har det norske antallsvilkåret selvstendig betydning etter nyere rettsutvikling i EU?» (2006-8); Kielland, «Rettslige problemstillinger ved åpen programvare i norsk rett» (2007-7); Wold, «Betydningen av subjektiv skyld i immaterial- og markedsføringsretten» (2010-3); Unneberg, «Eksamensfusk ved universiteter og høyskoler» (2012-8); Hovlid, «Betydningen av teknologivalg for grensen mellom lovlige og ulovlige ytringer» (2017-10); Monsen, «Vinningsavståelseskrav ved overtredelse av lojalitetsplikter» (2020-1); Hovlid, «Journalisters rett til å bruke bilder og videoer hentet fra internett – En analyse av dagshendingsreglene og sitatretten i åndsverkloven» (2021-7).

Fra Tidsskrift for forretningsjus (TFF) nevnes kronologisk: Teigum, «Nye muligheter for håndhevelse av rettigheter etter WTO-avtalen» (1995-2); Ringnes, «Opphavsrettslige problemer ved Internett» (1996-4); Hammerstad, «Prissamarbeid i rettighetshaverorganisasjoner» (2000-2); Schønning, «Lovlige kopier av ulovlige eksemplarer» (2000-4); Rognstad, «Om forholdet mellom retten til parallellimport og nasjonale regler om markedsføring» (2000-4); Rognstad, «Parallellimport og opphavsretten i et nordisk perspektiv. En oversikt» (2001-1); Stenvik: «Rettsbeskyttelse av forretningskonsepter og -metoder» (2002-4), Manshaus, «Redaktøransvar på Internett (2005-2); Magnussen m.fl. «Betydningen av immaterielle rettigheter i den konkurranserettslige vurderingen av foretakssammenslutninger» (2009-3); Ringnes; «Vinningsavståelse i immaterial- og markedsføringsretten» (2018-2); Meyer, «Avtaler med offentlige tjenestevirksomheter om forskning, utvikling og «innovasjon»» (2020-1-2).

Fra Tidsskrift for Rettsvitenskap (TfR) nevnes kronologisk: Olsson, «Förhållandet mellan olika immaterial- rättigheter» (1980-2); Stenvik, «Rettsbeskyttelse av personlig særpreg» (2003-5); Rognstad, «Immaterialrettigheter som objekts- eller subjektsrelaterte rettigheter? – perspektiver på objektsdiskusjoner i skandinavisk rettslitteratur» (2016-5).

Etter som det på opphavsrettsområdet er tradisjon for nordisk samarbeid, preges de nordiske lovene av likhet. Veiledning kan derfor hentes i nabolandenes rettskilder, jf. bl.a. Rt. 1985 s. 883 flg. (Electric Circus). Men det er på flere områder forskjeller. Om betydningen av nordisk rettsenhet, se Rognstad/Lassen, op.cit. s. 44 flg. («Andre lands rett – særlig de øvrige nordiske land»). Se også Rosen i NIR 2020 s. 4 flg. («Finns en nordisk upphovsrätt? Introduktion till det XVII Nordiska Upphovsrättssymposiet»).

Om nordisk harmonisering av opphavsretten, se bl.a. Karnell i NIR 1987 s. 27 flg. («De nordiska strävandena till harmonisering av upphovsrätten») og Koktvedgaard i NIR 1987 s. 399 flg. («Den fællesnordiske lovrevision på ophavsrettens område»). Se også innleggene på de VI og VII Nordiske Opphavsrettssymposium 1990 og 1991 vedr. revisjonen av de nordiske lovene og forholdet til EUs harmoniseringsbestrebelser mv. i NIR 1991 s. 5 flg. og NIR 1992 s. 518 flg.

Om senere års utvikling i nordisk opphavsrett (2017-) nevnes kronologisk: Trebbien i NIR 2017 s. 515 flg. («Ophavsretsudviklingen i Danmark siden 2015»); Waldén i NIR 2017 s. 521 flg. («The Development of the Copyright Protection in Finland since 2015»); Børset i NIR 2017 s. 524 flg. («Opphavsrettsutviklingen i Norge siden 2015, mot en ny åndsverklov»); Olin i NIR 2017 s. 536 flg. («Upphovsrättsutvecklingen i Sverige sedan 2015»); Krook mfl. i NIR 2019 s. 28 flg. («Immaterialrättens utveckling i Finland 2016-2018»); Viken mfl. i NIR 2019 s. 60 flg. («Utviklingen på immaterialrettsområdet i Norge 2016-2018»); Cederlund m.fl. i NIR 2019 s. 93 flg. («The development in the field of intellectual property and advertisement law in Sweden 2016-2018»), Rosén i NIR 2020 s. 4 flg. (“Finns en nordisk upphovsrätt? Introduktion till det XVII Nordiska Upphovsrättssymposiet»); Blomqvist i NIR 2020 s. 8 flg. («Udviklinger i dansk ophavsret 2017-2019»); Still i NIR 2020 s. 14 flg. («Vad har hänt åren 2017-2019 i Finland?»); Arnadottir i NIR 2020 s. 19 flg. («Developments in legislation and court practice in Iceland in the years 2017-2019”); Kielland i NIR 2020 s. 29 flg. (“Utviklingen i norsk opphavsrettslovgivning og praksis 2017-2019”); Olin i NIR 2020 s. 46 flg. («Upphovsrättsutvecklingen i Sverige sedan 2017»); Børset, NIR 2020 s. 61 flg. («Møtet mellom EU-rett og nasjonal rett – gjennomføring av rettsakter»); Kyst, NIR 2020 s. 66 flg. («Når EU-lovgivning møder national lov – et synspunkt fra Danmark»); Liedes i NIR 2020 s. 211 flg. («Finns en nordisk upphovsrätt – sluttanförande»); Libell i Juridika, Innsikt 10. februar 2020 (“Dette var nytt i opphavsretten i 2019”); Kielland i Juridika, Ekspertkommentar 3. september 2021, «Nytt i opphavsretten i 2021”; Norrgård mfl., NIR 2021 s. 72 flg. («Upphovsrättslig rättspraxis i Finland åren 2010–2018, del II»); Norrgård m.fl. i NIR 2021s 213 flg. («Upphovsrättslig rättspraxsis i Finland åren 2010-2018, del III»); Kielland i Juridika, Ekspertkommentar 18. januar 2022 (“Nytt i Opphavsretten i 2021 og 22. Ole Brumm i det fri og EU-direktiv i det blå»).

Om internasjonalt vern for åndsverk og nærstående rettigheter samt om opphavsrettslige konvensjoner, se åvl. kap. 9. Om nyere utvikling innenfor internasjonal opphavsrett, se Olsson, NIR 2021 s. 331 flg. («Den internationella immaterialrättsliga utvecklingen under första halvåret 2021»).

Opphavsretten er beskyttet av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) protokoll 1 art. 1 om det generelle eiendomsrettsvernet, inntatt i menneskerettsloven som fastslår at «[e]very natural or legal person is entitled to the peaceful enjoyment of his possessions» og at «[n]o one shall be deprived of his possessions except in the public interest and subject to the conditions provided for by the law and by the general principles of international law.»

Det har på opphavsrettsområdet, helt siden 1886, vært et utstrakt internasjonalt samarbeid gjennom multinasjonale konvensjoner, se nærmere under note 170 og 174. Den internasjonale avtale som har hatt størst innflytelse på nyere norsk opphavsrett, er EØS-avtalen. Avtalen gir EFTA/EØS-landene adgang til EUs indre marked, samtidig som den gir EU en betydelig rolle i landenes lovgivning. Avtalen ble undertegnet i 1992 og trådte i kraft 1994. Avtalen omfatter alle EU- og EFTA-land bortsett fra Sveits, og har blitt utvidet i takt med EUs utvidelser. Det indre markedet baserer seg på et felles regelverk som praktiseres likt i hele EØS-området. Dette innebærer at når EU vedtar forordninger og direktiver som regulerer det indre markedet, skal disse også tas inn i EØS-avtalen og dermed i norsk lovgivning. EU har siden 1989 utvist stor aktivitet på opphavsrettsfeltet. Det er vedtatt en rekke direktiver for å harmonisere reglene for det indre markedet. Direktivene har stor betydning for forståelsen av åvl.

Det viktigste EU-direktivet er Opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF av 22. mai 2001 om harmonisering av visse sider ved opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet, også kalt InfoSoc-direktivet). Direktivet ble gjennomført i norsk rett ved lov om endringer i 1961-loven av 17. juni 2005 nr. 97, jf. Ot.prp. nr. 46 (2004–2005) og Innst.O. nr. 103 (2004–2005). Direktivet, som er horisontalt (regulerer alle typer verk) harmoniserer opphavsmannens eksemplarfremstillingsrett, spredningsrett og overføringsrett, jf. åvl. § 3 første og andre ledd. Direktivet bygger dels på Grønnboken om opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet (1995) og høringen av denne, dels på WIPO-traktatene om opphavsrett (WCT) og om fremføringer og fonogrammer (WPPT), jf. foran.

Andre EU-direktiver som er gjort til del av EØS-avtalen og som er gjennomført i norsk rett er Dataprogramdirektivet (2009/24/EF); Databasedirektivet (96/9/EF); Utleie- og utlånsdirektivet (2006/115/EF); Satellitt- og kabeldirektivet (93/83/EØF); Følgerettsdirektivet (2001/84/EF); Vernetidsdirektivet med endringer (2006/116/EF og 2011/77/EU); Hitteverkdirektivet (2012/28/EU); Marrakechdirektivet (2017/1564/EF) og Direktivet om kollektiv forvaltning (2014/26/EU).

EU’s Digitalmarkedsdirektiv (2019/790/EU, også kalt DSM-direktivet) og Nett- og videresendingsdirektiv (2019/789/EU) ligger for øyeblikket (våren 2023) til behandling i KUD, som planlegger en samtidig gjennomføring.

DSM-direktivet har som formål å gjennomføre en ytterligere harmonisering av lovgivningen om opphavsrett og nærstående rettigheter i det indre marked, særlig når det gjelder digital og grensekryssende bruk av beskyttet innhold. Direktivet inneholder bl.a. nye unntaksbestemmelser (avgrensningsregler) for undervisningsinstitusjoner, forskningsinstitusjoner og kulturarvinstitusjoner som bibliotek og museer. I direktivet er det også inntatt en generell bestemmelse om avtalelisensordninger. Direktivet inneholder videre regler om tvisteløsning for tilbydere av på-forespørsel-tjenester, nye rettigheter for utgivere av pressepublikasjoner, regler om forholdet mellom plattformtilbydere og rettighetshavere når det gjelder brukeropplastet innhold og regler som skal sikre rimelig vederlag til opphavere og utøvende kunstnere.

Om DSM-direktivet, se Barbantonis m.fl. i LoD 2018 s. 134 flg. («DSM-direktivet: Lenkebeskatning og filtrering av brukergenerert innhold»); Schønning i NIR 2020 s. 175 flg. («Implementering av DSM-direktivet i Norden»); Still i NIR 2020 s. 181 flg. («DSM-direktivets förverkligande i Norden»); Eidsvold-Tøien i NIR 2020 s. 184 flg. («Sikring av en bærekraftig kulturøkonomi, nødvendiggjør innføring av DSM-direktivet»); Tryggvadottir i NIR 2020 s. 200 flg. («Cultural heritage institutions, out-of-commerce works and the DSM directive»); Marusic, NIR 2022 s. 281 flg. (“Nihil Sub Sole Novum: The CJEU Ruling on the Validity of Article 17 of the DSM Directive”), Manshaus m.fl., LoD 2022 s. 17 flg. (“EU-domstolen balanserer opphavsrett og ytringsfrihet i sak om DSM artikkel 17»).

Om betydningen av EU-/EØS-retten for norsk opphavsrett, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 48 flg. («EU/EØS»); Rosenmeier m.fl. i NIR 2018 s. 291 flg. («Dansk ophavsret til EU-retslig serviceeftersyn. Hvor går grænserne for «dansk ophavsret»?»); Rognstad i NIR 2020 s. 78 flg. (”Det nordiske ”handlingsrommet” på opphavsrettsområdet i lys av EU-/EØS-retten – særlig om enerettighetene”); Irgens-Jensen i NIR 2020 s. 148 flg. (”EU-rättsligt oregulerade områden – noen norske kommentarer”).

Av øvrige kilder om EU-rettens betydning for norsk og nordisk opphavsrett, nevnes kronologisk: Fejø i NIR 1987 s. 109 flg. («EF og ophavsreten»); Schricker i NIR 1988 s. 489 flg. («Harmonization of Copyright in the European Economic Community»); Innleggene på det VI Nordiske Opphavsrettssymposium 1990 vedr. «Impact of the European Integration of Copyright» i NIR 1991 s. 77 flg.; Liedes i «Vennebog til Mogens Koktvedgaard» op.cit. s. 19 flg. («Norden, EES och EG i ett upphovsrättsligt perspektiv»); Koktvedgaard i «Festskrift til Gunnar Karnell» op.cit. s. 341 flg. («Europæisk begrebsjustering på ophavsrettens område»; Kopp i NIR 2012 s. 248 flg. («The Evolvement of a European Concept of the protected Work of Authorship»); Schønning m.fl. i NIR 2017 s. 366 flg. («Ophavsreten i det digitale indre marked»); Bernitz i NIR 2020 s. 71 (”EU-rätt och nationell upphovsrätt – finns det kvar några nationella delar som inte berørs av EU-rätten?”); Strømholm i NIR 2020 s. 96 flg. (”Skyddsobjekt, skyddsbarhet, objektivitet/subjektivitet, bedömare och skyddsomfång – finns det utrymme för nationella variationer i en harmoniserad upphovsrättslig värld?”); Axhamn i NIR 2020 s. 104 flg. (”Några kompletterande reflektioner om EU-rättens påverknan på nordisk samarbete inom upphovsrättens område”); Rosenmeier i NIR 2020 s. 110 flg. (”EU og de ophavsretslige undtagelser”); Engman i NIR 2020 s. 127 flg. (”Exceptions and limitations to copyright – is there any scope for national diversity?”); i NIR 2020 s. 139 flg. (”Områder, der ikke er reguleret af EU-retten”); Bjarnadottir i NIR 2020 s. 145 flg. (”What is left to Harmonize?”); Wennersten i NIR 2020 s. 154 flg. (”EU-rättsligt oregulerade områden inom upphovsrätten – ett svenskt perspektiv”).

Om rettspraksis fra EU-domstolen, se Roas, NIR 2020 s. 51 flg. («Upphovsrätten som utmaning för EU-domstolen»); Irgens-Jensen, NIR 2021 s. 113 flg. («Rettspraksis fra EU-domstolen - Sak C-753/18 (Stim og SAMI), å leie ut biler med radio er ikke å overføre åndsverk til allmennheten»).

Om Håndhevingsdirektivet (2004/48/EF), som regulerer sivilrettslige håndhevingsmidler ved inngrep i immaterielle rettigheter, herunder bevissikring og andre regler av prosessuell art, se Norrgård i NIR 2004 s. 443 flg. («Immaterialrättens sanktionssystem och Enforcement-direktivet»); Monsen i NIR 2006 s. 66 flg. («Kommentarer til direktiv 2004/48/EF om harmonisering av regler om håndheving av immaterialrettigheter»); Greaker i NIR 2006 s. 598 flg. («Direktiv 2004/84/EF av 29. april 2004 om håndhevelsen av immaterielle rettigheter og norsk rett»).

Note (1)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen er kun ment å være informativ, og kan derfor ikke påberopes for å fremme noen relevante formål på bekostning av andre.

Bokstav a) har sammenheng med at loven redaksjonelt er bygget opp slik at den først angir innholdet i den lovbestemte enerett som loven gir frembringere av verk og nærstående arbeider. Lovens eneretter er i utgangspunktet definert positivt, jf. kap. 1 og 2.

Bokstav b) har sammenheng med at loven gjør en rekke avgrensninger fra de positivt definerte enerettighetene, først og fremst via avgrensingsreglene i kap. 3 (lånereglene). Mens noen låneregler er rene fribruksregler (hvor brukerens utnyttelse verken forutsetter samtykke, kollektiv avtale eller betaling), bygger andre på avtalelisens (hvor brukerens utnyttelse forutsetter avtale med en forvaltningsorganisasjon) eller tvangslisens (hvor brukerens utnyttelse medfører plikt til å betale vederlag).

Lovens låneregler kan ikke tolkes innskrenkende. Loven fremmer via balansehensynet også allmennhetens interesser. EU-domstolen har imidlertid lagt til grunn at unntaksreglene i Opphavsrettsdirektivet art. 5 må tolkes restriktivt. Se om problematikken hos Vislie, NIR 2020 s. 123 flg. («Begrensningene i eneretten»); Rosenmeier, NIR 2020 s. 110 flg. («EU og de ophavsretlige undtagelser»); Pihlajarinne, NIR 2020 s. 117 flg. («Copyright exeptions and limitations – is the principle of narrow interpretation gradually fading away”); Engman, NIR 2020 s. 127 flg. (”Exceptions and limitations to copyright – is there any scope for national diversity?”).

Bokstav c) har sammenheng med at åndsverk og nærstående prestasjoner skal kunne utnyttes kommersielt. Loven inneholder i kap. 4 regler for å muliggjøre rettighetsoverdragelser og -lisensiering. Om opphaverens lojalitetsplikt i slike kontraktsforhold, se Johnsen m.fl., NIR 2021 s. 3 flg. («Ophavsmandens loyalitetspligt»).

Fra forarbeidene vises til Prop. 104 L (2016-2017) s. 23 flg. («Lovens formål og innhold»).

Paragrafen er kommentert av Rognstad/Lassen op.cit. s. 34 flg. og Aakre m.fl. op.cit. s. 36 flg. Om «Hva er opphavsrett?», «Historikk, hensyn bak opphavsrettsbeskyttelsen», «Rettighetsstruktur og rettighetshåndtering», «Opphavsrettens internasjonale dimensjon» og «Samspillet mellom opphavsretten og andre rettsområder», se Rognstad/Lassen op.cit. s. 19 flg.

Note (2)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023..

Ved vurderingen av enerettighetenes utstrekning må man bl.a. hensynta ytringsfriheten, jf. EMK art. 10 og Grunnloven § 100. Om forholdet mellom opphavsrett og ytringsfrihet, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 74 flg. («Betydningen av menneskerettighetene»); Ytringsfrihetskommisjonen i NOU 1999: 27 avsn. 6.2.4.3; Eggen, «Ytringsfrihet», Oslo 2002 og Prop. 65 L (2012-2013) s. 62 flg. («Endringer i åndsverkloven (tiltak mot krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett)»).

Spenningsforholdet mellom opphavsretten og ytringsfriheten omtales ofte som uproblematisk, bl.a. fordi opphavsretten (i den utstrekning sondringen lar seg praktisere) bare verner verkets uttrykk, ikke dets idé, konsept eller innhold mv. (the idea/expression dichotomy). Opphavsretten er således ikke til hinder for at allmennheten ytrer seg om verkets innhold ved å referere (referatretten). Om nye og selvstendige verk, se § 6 andre ledd (inspirasjonsretten). Fordi det innfortolkes et parodiunntak, jf. bl.a. EU-domstolens avgjørelse i saken C-201/13 (Deckmyn), hindrer opphavsretten ikke at verket parodieres.

Spenningsforholdet mellom opphavsretten og ytringsfriheten avhjelpes i tillegg av lånereglene i kap. 3 (som f.eks. tillater sitater, jf. § 29). Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er dessuten unntatt fra opphavsrettslig vern, jf. § 14.

Forholdet mellom opphavsretten og ytringsfriheten er likevel ikke uproblematisk. Kunstneriske verk kan ikke refereres. Endrer man maleriets uttrykk, endret man også hva verket kommuniserer av «mening».

Forarbeidene synes å legge til grunn at ytringsfriheten går foran ved motstrid. Se Prop. 104 L (2016-2017) s. 134: «I tilfeller der Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 10 og Grunnloven § 100 tilsier at ytringsfriheten skal ha forrang fremfor opphavsretten, legger departementet til grunn at det også vil kunne siteres fra verk som ikke er offentliggjort.» Se tilsv. HR-2019-1725-A (Lovdata) avsn. 56. Annerledes EU-domstolen, som legger til grunn at Opphavsrettsdirektivets liste over unntak i art. 5 er uttømmende.

Forholdet mellom opphavsretten og ytringsfriheten ble tangert av Høyesterett i HR-2019-1725-A (Lovdata); HR-2019-1743-A (Popcorn Time) og HR-2022-1113-A (Rogstad). Fra nyere praksis fra EU-domstolen nevnes avgjørelsene C-201/13 (Deckmyn), C-469/17 (Funke Medien) og C-516/17 (Spiegel Online).

 

HR-2019-1725-A (Lovdata): Nettstedet rettspraksis.no kopierte og publiserte rettsavgjørelser fra Lovdata. Lovdatas samling av rettsavgjørelser ble ansett vernet av databaseregelen, jf. § 24. Verken unntaket for offentlige dokumenter, jf. § 14, eller ytringsfrihetsvernet etter EMK art. 10 og Grunnloven § 100 hjemlet konkurrentens publisering. Om kjennelsen, se Stenvik i Juridika, Ekspertkommentar 23. september 2019, «Kommentar til Høyesteretts kjennelse i Lovdata-saken (HR-2019-1725-A)»; Krogstad m.fl., NIR 2019 s. 489 flg. («Lovdata-kjennelsen, om avveiningen mellom databasevernet og ytringsfriheten»); Torvund, NIR 2019 s. 493 flg. («Høyesterettsavgjørelse om Lovdatas databaser»); Kielland, NIR 2020 s. 29 flg. (“Utviklingen i norsk opphavsrettslovgivning og praksis 2017-2019”).

HR-2019-1743-A (Popcorn Time): Nedlastingslenker på nettstedet Popcorn-time.no medvirket til opphavsrettskrenkelser. Inndragningen av bruksretten til domenet medførte ikke inngrep i ytringsfriheten, jf. EMK art. 10 og Grunnlovens § 100. Se om dommen: Krogstad m.fl., NIR 2019 s. 491 flg. («Popcorn Time, inndragning av domenenavn som følge av medvirkning til en straffbar handling»); Kielland, NIR 2020 s. 29 flg. (“Utviklingen i norsk opphavsrettslovgivning og praksis 2017-2019”).

HR-2022-1113-A (Rogstad): VG’s bruk av bilder fra advokatfirmaet Rogstads hjemmesider var hjemlet i åvl. § 36. Ytringsfriheten veier tungt i saker som gjelder spørsmål av stor allmenn interesse. Avisens billedbruk gikk ikke lenger enn formålet tilsa. Se om dommen i EUR-2022-10-2 («Høyesterett om VGs bruk av fotografier i Rogstad-saken»). Om vederlagsfastsettelsen, se Borgarting lagmannsrett LB-2022-90197 (p.t. ikke rettskraftig).

Fra EMD nevnes avgjørelsene Ashby Donald mfl. mot Frankrike (EMD-2008-36769) og Fredrik Neij m.fl. mot Sverge (EMD-12-40397), begge kommentert av Rognstad/Lassen op.cit. s. 77. Det gjengis fra Prop. 104 L (2016-2017) s. 21: EMD la i avgjørelsene til grunn at opphavsretten utgjorde en begrensning av ytringsfriheten, og vurderte deretter begrensningen opp mot EMK art. 10 nr. 2. Domstolen viste i vurderingen til at siden det dreide seg om to konkurrerende rettigheter som begge var vernet etter menneskerettskonvensjonen, forelå det i utgangspunktet en vid skjønnsmargin, som må fastsettes nærmere i lys av den konkrete brukens formål. Ut fra formålet med bruken i sakene, som verken var omtale av en sak av allmenn interesse eller politisk debatt og diskusjon, ble det lagt til grunn at skjønnsmarginen var særlig vid. EMD konkluderte på denne bakgrunn med at det ikke forelå brudd på EMK art. 10 i noen av sakene. Ut over å angi at skjønnsmarginen vil være snevrere i saker av allmenn interesse og i politisk debatt og diskusjon enn der formålet er kommersielt mv., ga imidlertid ikke domstolen en nærmere angivelse av momentene som inngår i vurderingstemaet for avveiningen mellom hensynet til ytringsfriheten og opphavsretten, slik den har for avveiningen mot privatlivsvernet.

At hensynet til ytringsfriheten og andre grunnleggende rettigheter skal vektlegges ved tolkningen av avgrensningene av opphavsretten, er også gjenspeilet i EU-domstolens praksis. I de senere år har domstolen i økende grad gitt uttrykk for at vernet av immaterielle rettigheter må balanseres mot andre grunnleggende rettigheter, slik at vern av bl.a. personlig integritet og informasjonsfriheten ivaretas, jf. bl.a. avgjørelsen C-201/13 (Deckmyn) hvor EU-domstolen viste til at Opphavsrettsdirektivet etter fortalen har til formål å medvirke til «gennemførelsen af de fire friheder på det indre marked og respekterer de grundlæggende retsprincipper, særlig ejendomsretten – herunder den intellektuelle ejendomsret – ytringsfriheden og almenhedens interesse». På denne bakgrunn fremholdt domstolen videre at Opphavsrettsdirektivets unntak fra enerettene som følger av art. 5, tilsikter at det skal «bevares en «rimelig balance» mellem bl.a. på den ene side ophavsmændenes rettigheder og interesser og på den anden side rettighederne og interesserne hos brugerne af beskyttede frembringelser». I omtalen av tolkningen av unntaket for parodi uttalte retten videre: «[A]nvendelsen i en konkret situation af undtagelsen for parodi som omhandlet i artikel 5, stk. 3, litra k), i direktiv 2001/29 skal respektere en rimelig balance mellem på den ene side interesserne og rettighederne for de personer, der er omhandlet i dette direktivs artikel 2 og 3, og på den anden side ytringsfriheden for brugeren af et beskyttet værk, der påberåber sig undtagelsen for parodi som omhandlet i artikel 5, stk. 3, litra k.»

Om C-201/13 (Deckmyn), se Prop. 104 L (2016-2017) s. 22; EUR-2014-15-3 («Parodiavgjørelsen»); Ficks, NIR 2015 s. 316 flg. («Om det icke-existerande eller harmoniserade parodiundantaget i svensk upphovsrätt»); Jakobsen, NIR 2015 s. 421 flg. («Brug af parodier i ophavsretlig henseende: Rækkevidden af EU-Domstolens dom i Deckmyn vs Vandersteen»); Manshaus, LoD 2014 s. 120 flg. («Ytringsfrihet og opphavsrett») og LoD 2015 s. 121 flg. («Ytringsfrihet og opphavsrett del 2: Kommentar og mer om parodi»).

Note (3)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen regulerer opphavsrettens subjekt og objekt.

Første ledd gir bestemmelser om opphavsrettens subjekt. Det er den eller de som «skaper» verket som er dets opprinnelige (originære) opphaver (rettighetshaver, tidl. opphavsmann). Opphavsretten oppstår alltid hos en eller flere fysiske personer; hos den eller de som konkret skaper verket. Skal andre kunne råde lovlig over verket på måter som omfattes av opphaverens enerett (opphavsrettslige relevante handlemåter, se §§ 3 og 4), forutsettes det enten at opphaveren har gitt samtykke (ev. at det kan innfortolkes et samtykke) eller at bruksretten hjemles på annen måte, f.eks. av en låneregel i kap. 3.

Andre ledd regulerer vilkårene for vern, også kalt «verkshøydekravet». Bokstavene a) - m) angir eksempler på frembringelser som er åndsverk dersom de tilfredsstiller bestemmelsens generelle vilkår. Lovens oppregning av eksempler er ikke ment å være uttømmende.

Ettersom paragrafen 1961-lovens § 1, har tidl. rettskilder relevans. Paragrafen er kommentert av Rognstad/Lassen op.cit. s. 83 flg. («Hva er et åndsverk») og s. 145 flg. («Opphavsrettens subjekter»); Aakre m.fl. op.cit. s. 40 flg.

Om opphavsrettens «gjenstand», se § 3 fjerde ledd. Om opphavsrettens «bredde», se § 6.

Note (4)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Forutsetningen er at frembringere medvirker med en individuell skapende åndsinnsats som kommer litterært eller kunstnerisk til uttrykk (manifesteres) i verket. Rene medhjelpere oppnår ikke vern. Men også mindreårige og umyndiggjorte kan skape åndsverk, og således oppnå vern. Mots. juridiske personer og det offentlige. Heller ikke naturen, dyr eller maskiner kan skape åndsverk.

Opphavsretten oppstår samtidig som verket skapes. Vurderingen av når frembringelsesprosessen har kommet så vidt langt at det oppstår et verk og en opphaver, kan være vanskelig. Også uferdige skisser kan nyte vern. Det samme gjelder musikalske improvisasjoner og kunstneriske bearbeidelser. Det kreves verken registrering eller andre formaliteter. Beskyttelsen er uavhengig av om frembringelsen offentliggjøres eller utgis, jf. § 10. Så lenge frembringeren bare tumler med frembringelsen «på tankeplanet», oppstår det ikke opphavsrett. Opphavsretten, som er en «råderett», forutsetter at frembringelsen manifesteres, om ikke annet muntlig (manifestasjonskrav).

Hvorvidt frembringeren oppnår vern når frembringelsen skjer med hjelp av «kunstig intelligens» (Artificial intelligence, AI), beror bl.a. på hva man forstår med kunstig intelligens samt hvorledes verktøyet brukes. Dersom verktøyet bare brukes som hjelp og støtte for frembringeren under hans skapende åndsinnsats, f.eks. for å få frem et utkast, diskvalifiserer ikke AI-bruken som sådan for opphavsrettslig vern. Annerledes dersom det kun er verktøyet som (litterært eller kunstnerisk) formgir frembringelsens uttrykk. «Maskinskapte frembringelser» er ikke åndsverk. Datamaskiner oppnår ikke opphavsrett. Se om opphavsrett og kunstig intelligens hos Holmdahl, NIR 2019 s. 429 flg. («Robot eller människa – hvad spelar det för roll? En undersökning av kravet på mänskligt skapande inom upphovsrätten i ljuset av kreativ artificiell intelligens») samt under note 6 nedenfor.

Om verk med mer enn én opphaver, se §§ 6 første ledd, 7 og 8. Om verk som skapes av norske opphavere i utlandet eller av utenlandske opphavere i Norge, se §§ 113 og 116. Om utøvende kunstnere, produsenter, kringkastingsforetak, frembringere av fotografiske bilder og databaser mv., se kap. 2 og Wainikka, NIR 2008 s. 293 flg. («För vem behövs upphovsrätten?»).

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Prop. 104 L (2016-2017) s. 26 flg. («Åndsverk»).

Om opphavsrettens tilblivelse og subjekt, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 145 flg. («Opphavsrettens subjekter»); Aakre m.fl. op.cit. s. 40 flg. Se også Stray Vyrje, JV 1994 s. 143 flg. («Opphavsrettens subjekt»); Plogell, NIR 1999 s. 4 flg. («Upphovsmannen»); Kielland, op.cit. s. 16 flg. («Opphavsrettens subjekter – hvem har opphavsrett?»); Ødegården i NIR 2021 s. 471 flg. («Om fellesverk, åndsverk skapt av flere opphavere i fellesskap»). Om grensen mellom skapende opphavere og utøvende kunstnere, se Eidsvold-Tøien, «Skapende, utøvende kunstnere» op.cit.

Opphavsretten til verk som skapes i ansettelsesforhold går i mangel av annen avtale over til arbeidsgiver i den utstrekning som er rimelig og nødvendig for at ansettelsesforholdet skal nå sitt formål (arbeidsgiverregelen, Knophs maksime). Presumsjonen følger av ulovfestet rett. Synspunktet er at prinsipalen vinner den rett over åndsverket som er nødvendig og rimelig, hvis arbeidsavtalen skal nå sitt formål, men heller ikke mer, jf. Knoph, Åndsretten, op.cit. s. 84. For datamaskinprogrammer som skapes i arbeidsforhold, se § 71.

Ettersom oppdragstakere ofte skaper åndsverk på andre premisser, er presumsjonen for innfortolket rettighetsovergang her ikke den samme. Presumsjonen er heller ikke den samme for vitenskapelig ansatte innenfor universitets- og høyskolesektoren. Om opphavsrett for undervisningsansvarlige og vitenskapelig ansatte, se Immaterialrettsutvalget op.cit. (Complex 2004-01) og Kielland op.cit.

Om arbeidstakeres og oppdragstakeres opphavsrett, se Prop. 104 L (2016-2017) s. 250 flg. («Lovfesting av regelen om overgang av opphavsrett i ansettelsesforhold...»); Innst. 258 L (2017-2018) s. 7 («Åndsverk skapt i arbeidsforhold») og Rognstad/Lassen op.cit. s. 465 flg. («Rettighetsoverdragelse i arbeids- og oppdragsforhold»). Se også NOU 1985: 6 («Arbeidstakers opphavsrett»); Torvund i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen» op.cit. s. 1027 flg. («Opphavsrett til dataprogrammer utviklet i vertikalt samarbeid») og i NIR 1999 s. 123 flg. («Opphavsrett i oppdragsforhold») samt Vigen, «Arbeidstakeres opphavsrett» op.cit.

Note (5)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen angir vilkårene for opphavsrettslig vern – opphavsrettens «verkshøydekrav» – og gir også eksempler på frembringelser som kan være vernet (åndsverk). Selv om lovens formulering av verkshøydekravet fremstår som enkel, kan praktiseringen av kravet være vanskelig.

Utgangspunktet er at spørsmålet om frembringelsen er vernet, er et rettslig spørsmål – som også forutsetter anvendelse av estetikk. Verkshøyden er en egenskap ved objektet (verksestetikk). Postmodernistisk kunst volder derfor opphavsrettslige utfordringer. Det er videre et utgangspunkt at opphavsretten bare verner verkets konkrete uttrykk, ikke dets bakenforliggende idé og konsept, generiske innhold mv. Men når så er sagt, omfattes også oversettelser og bearbeidelse av eneretten, jf. § 3 fjerde ledd.

Bestemmelsen er bl.a. utformet på bakgrunn av Bernkonvensjonen. I konvensjonens art. 2 gis en definisjon av «litterære og kunstneriske verk», som gir uttrykk for at dette omfatter alle frembringelser på det litterære, vitenskapelige og kunstneriske området, uansett uttrykksmåte og -form. Deretter gis en oppregning av eksempler som har likhetstrekk med den som finnes i § 2. Konvensjonen gir imidlertid adgang til å stille krav om at verk skal fikseres i en eller annen materiell form for å få vern. Bestemmelsen er i hovedsak likt utformet i de nordiske lands opphavsrettslover, men det er samtidig enkelte forskjeller. Det er bare i Norge at begrepet «åndsverk» er brukt som betegnelse på opphavsrettens gjenstand.

Som det fremgår foran under *-noten, har EU vedtatt en rekke direktiver for å harmonisere opphavsretten. Harmoniseringen er dels gjort direkte (vertikalt) via Programvare-, Database- og Vernetidsdirektivet, men også indirekte (horisontalt) via Opphavsrettsdirektivet. EU-domstolen har siden avgjørelsen C-5/08 (Infopaq) avsagt en rekke avgjørelser om hvorledes direktivenes originalitetskrav skal forstås. Etter som Opphavsrettsdirektivet gjelder for alle typer verk, har EU-domstolens praktisering av Opphavsrettsdirektivets verkbegrep stor betydning for forståelsen av vilkårene for vern i § 2 annet ledd.

EU-domstolen oppsummerte sommeren 2019 Opphavsrettsdirektivets verkbegrep slik i avgjørelsen C-469/17 (Funke Medien): Det fremgår av fast rettspraksis at to kumulative vilkår må være oppfylt for at frembringelsen er et opphavsrettslig verk. For det første, må frembringelsen være original i den forstand at den utgjør opphavers «egen intellektuelle frembringelse». Frembringelsen må «avspeile opphavsmannens personlighet», noe som igjen forutsetter at frembringeren «har kunnet uttrykke sine kreative evner […] på grunnlag av frie og kreative valg». For det annet, forbeholder Opphavsrettsdirektivet verkbegrepet for «de elementer som er uttrykk for en slik intellektuell frembringelse».

EU-domstolen presiserte høsten 2018, i avgjørelsen C-310/17 (Levola Hengelo), at frembringelsen må kunne identifiseres tilstrekkelig presist og objektivt, uten at det derved oppstilles krav om at frembringelsen må være permanent. Opphavsretten tilbyr derfor – i utgangspunktet – ikke vern for lukt og smak.

I følge § 2 andre ledd må verket være litterært eller kunstnerisk samt uttrykk for original og individuell skapende åndsinnsats. Bestemmelsen anvender på denne måten noe annen begrepsbruk enn EU-domstolen. Realiteten er likevel den samme. Som Høyesterett uttalte i HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante), er det et generelt moment ved verkshøydevurderingen om frembringeren har hatt mulighet til å foreta frie og kreative valg (avsnitt 98).

Om HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante), se Viken m.fl., NIR 2019 s. 60 flg. («Utviklingen på immaterialrettsområdet i Norge 2016-2018») og Ødegården, NIR 2021 s 471 flg. («Om fellesverk – åndsverk skapt av flere opphavere i fellesskap»). Dommens anvendelse av EU-rettens originalitetskrav ble kritisert av Ljostad i NIR 2018 s. 394 flg. («Il Tempo Gigante i Høyesterett»). Kritikken ble imøtegått av Rognstad i NIR 2018 s. 568 flg. («Høyesterett og Il Tempo Gigante – en kommentar til advokat Rune Ljostads artikkel...»).

Se ellers om forholdet mellom opphavsretten og EU-retten hos Ringnes i «Lov Sannhet Rett – Norges Høyesterett 200 år», 2015 s. 901 flg. («Høyesterett og immaterialretten») og Rosenmeier m.fl., NIR 2018 s. 291 flg. («Dansk ophavsret til EU-retslig serviceeftersyn. Hvor går grænserne for «dansk ophavsret»?»)

Kravet om at verket må være litterært eller kunstnerisk innebærer ingen skarp avgrensning. Med litterære verk sikter bestemmelsen til verk som er beskrivende, typisk verbalspråklige. Med kunstneriske siktes til verk som typisk er visuelle, men som også kan være musikalske. På denne måten vernes frembringelser innenfor alle tegnsystemer. Formelt er beskyttelsen stort sett den samme for de ulike systemene. Men fordi tegn innenfor ett system ikke formidler «mening» på samme måte som tegn innenfor et annet, blir beskyttelsens realitet forskjellig. Billedkunst kan ikke oversettes. Men det kan romaner, fordi vi opplever de litterære verkenes identitet annerledes enn i de kunstneriske.

I kravet om at verket er noe opphaveren skaper, ligger bl.a. at det må frembringes noe originalt i betydningen subjektivt nytt. Opphavsretten tilbyr ikke prioritetsvern. Det må ligge en individuell skapende åndsinnsats bak. Denne innsatsen kan være intellektuell eller estetisk, beroende på hva slags type frembringelse det er tale om. Det er ikke tilstrekkelig at frembringelsen er gjort med «skill and labour».

Frembringelsen må manifesteres, dvs. komme til uttrykk på en slik måte at den muliggjør opplevelse hos andre. Heri ligger ikke at verket må fikseres i et eksemplar. Også ikke-fikserte frembringelser kan være åndsverk, f.eks. «muntlige foredrag».

Kravet om at frembringelsen må ha verkshøyde ble presisert av Høyesterett i HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante). Åndsverket må være resultat av en individuelt preget skapende innsats, og ved denne innsatsen må det være frembragt noe som fremstår som originalt (avsnitt 66). Ved bedømmelsen skal det tas hensyn til både enkeltelementer og til verket bedømt som helhet. Også en original sammenstilling av kjente enkeltelementer kan oppfylle verkshøydekravet (avsnitt 67). Loven krever ikke at verkets litterære eller kunstneriske uttrykk er objektivt nytt. Dobbeltfrembringelser kan ikke utelukkes.

Det er ellers viktig å holde det «hypostaserte» åndsverket atskilt fra dets eksemplarer (dualisme). Overdragelse av eksemplar medfører ikke overdragelse av opphavsrett og vise versa, jf. § 67 tredje ledd.

Verkshøydekravet er ikke strengt, jf Rt. 1997 s. 199 (Cirrus). EU-domstolen la i avgjørelsen C-5/08 (Painer) til grunn at et tekstutdrag på beskjedne 11 etterfølgende ord kan innfri originalitetskravet, beroende på «valget, plasseringen og kombinasjonen» (avgjørelsen har vært kritisert for å legge terskelen for lavt).

Ifølge EU-domstolens avgjørelse C-145/10 (Painer) kan også et alminnelig skoleportrettfotografi innfri originalitetskravet, fordi fotografens mulighet til å uttrykke sine kreative evner via slike frembringelser «nødvendigvis ikke [er] begrensede eller ikke-eksisterende».

Åvl. § 2 annet ledd oppstiller på denne måten bare krav om at verket i noen grad må uttrykke original og individuelt preget åndsvirksomhet. Desto sterkere denne manifesterte originaliteten er, desto sterkere er verkets opphavsrettslige etterligningsbeskyttelse – og omvendt.

Den beskyttelse som § 2 annet ledd gir opphaver er i utgangspunktet være den samme for alle typer verk. Bestemmelsen tilbyr derfor ikke svakere vern for f.eks. brukskunst.

Som førstvoterende uttalte i HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante) omfatter subsumsjonen også de estetiske vurderinger som inngår ved avgjørelsen av om frembringelsen er vernet og etterlignet (avsnitt 90). Dommen angir imidlertid ikke hvorledes disse vurderingene må gjøre, dvs. hvilke estetiske forståelsesmåter som skal legges til grunn. Om opphavsrett og estetisk erfaring, se Stray Vyrje i NIR 2017 s. 147 flg. («Copyright and aesthetic experience»). For innføring i estetikk, se Kjørup, «Kunstens filosofi», Roskilde universitetsforlag 2000; Snævarr, «Kunstfilosofi», Oslo 2008 og Bale, «Estetikk – en innføring», Pax forlag 2009.

Fordi opphavsrettens formål er å beskytte opphaveren mot nærmere bestemte former for angitt bruk av verket, jf. §§ 3 og 4, behandler teori og praksis ofte vilkårene for vern sammen med vilkårene for inngrep. Frembringeren har normalt ikke aktuell rettslig interesse i å få avgjort om hans frembringelse er vernet (verk) uten at det samtidig hevdes å foreligge et inngrep. Forståelsen av verkshøydekravet i § 2 annet ledd ses derfor ofte i sammenheng med inngrepskriteriene i §§ 3 fjerde ledd og 6 – om omvendt.

Fra bestemmelsens forarbeider vises særlig til Prop. 104 L (2016-2017) s. 26 flg. («Åndsverk»).

Om vilkårene for vern, se Rognstad/Lassen op.cit. 83 flg. («Hva er et åndsverk») og s. 161 flg. («Rekkevidden av åndsverkbeskyttelsen»). Se også Stray Vyrje i JV 2012 s. 69 flg. («Åndsverk og plagiat – noen refleksjoner»). Om beslektede spørsmål, se Lassen, NIR 1981 s. 298 flg. («Kvalitetskrav som vilkår for vern for utøvende kunstneres prestasjoner»). Eidsvold-Tøien drøfter i «Skapende, utøvende kunstnere» op.cit. s. 168 flg. betydningen for norsk rett av EU-domstolens avgjørelser i bl.a. Infopaq- (C-5/08) og Painer-saken («Vilkårene for opphavsrett»).

Tidligere rettspraksis og teori knyttet til verkshøydekravet gir fortsatt veiledning. Høyesterett uttalte i Rt. 1962 s. 964 (Wegner) at opphaverens ideer må ha realisert seg på slik måte at det ved hans verk er skapt noe originalt av kunstnerisk verdi (uttalelsen har vært kritisert fordi det rettsanvendelsen ikke skal vektlegges kunstnerisk kvalitet). Ifølge Rt. 2007 s. 1329 (Huldra i Kjosfossen) og Rt. 2012 s. 1062 (Tripp-Trapp) må åndsverket være resultat av en individuelt preget skapende innsats, slik at det er frembragt noe som fremstår som originalt. Ifølge Rt. 2013 s. 822 (Ambassadør) oppstilles det krav om originalitet, et krav om at det som skal vurderes er resultat av en skapende innsats.

Om Rt. 2007 s. 1329 (Huldra i Kjosfossen), se kritikk av Stray Vyrje, NIR 2009 s. 212 («Forledet av Huldra? Kommentar til Huldradommen...») med kommentar fra Rognstad, NIR 2009 s. 214 flg. («Forledet av sceneinstruksjoner, men neppe av huldra. Kommentar til Huldra-dommen...»).

Om Rt. 2012 s. 1062 (Tripp-Trapp), se Lund, NIR 2014 s. 178 flg. («Høyesteretts dom om Tripp Trapp-stolen – et gjennomslag for Thrap? Vern for verket eller også for den kunstneriske idé som det uttrykker»).

Om Rt. 2013 s. 822 (Ambassadør), se Lund m.fl. i NIR 2014 s 257 flg. («Diplomatisk fornektelse av huldra. Kommentar til Høyesteretts dom av 4. juni 2013....»).

Om åndsverk som er unntatt fra opphavsrettslig vern, se § 14. Om opphavsrettslig beskyttelse for design og varemerker, se under § 15. Om databaser som ikke har verkshøyde, se § 24. Om titler, se § 106.

Om betydningen av EU-/EØS-retten for norsk opphavsrett, nordisk harmonisering av opphavsretten og senere års utvikling i norsk og nordisk opphavsrett (2017-), se foran under *-noten.

Om tradisjonelle verkshøydespørsmål, se Bergström, NIR 1972 s. 393 («Kataloghöjd – en nyhet som kan avvaras?»); Godenhielm, NIR 1981 s. 280 flg. («Verkshöjd som allmän förutsättning för upphovsrättsligt skydd»); Karnell i NIR 1971 s. 368 flg. («Begreppet verk i upphovsrätten. En bokanmälan och några reflexioner»), i NIR 1972 s. 248 flg. («Upphovsrättslagens katalogskydd») og i NIR 1973 s. 51 flg. («Kataloghöjd igjen»); Ljungman, NIR 1970 s. 21 flg. («Något om verkshöjd»); Lund, NIR 1981 s. 318 flg. («Grensedragningen mellom opphavsrettslig beskyttelse og vern etter katalogregelen»); Nordell, NIR 1995 s. 630 flg. («Dubbelskapande i teori och praktik»); Tómasson, NIR 2001 s. 522 flg., («Værk og værkshojde»); Calissendorff, NIR 2001 s. 538 flg. («Verkshöjdbegreppets tillämpning under senare tid i Sverige och från Gustav Frödings brev till «man känner sig som en ödla»»); Rosenmeier, «Værkslæren i ophavsretten», København 2001 og i «Festskrift til Mogens Koktvedgaard» op.cit. s. 489 flg. («Originalitetskravet i ophavsretten – objektlæren ctr. udnyttelseslæren»).

Om opphavsretten innenfor EU, se Axhamn om Infopaq-dommen i NIR 2010 s. 339 flg. («EU-domstolen tolkar originalitetskriteriet och inskränkningen till förmån för vissa tillfälliga former av mångfaldigande»); Lund i Festskrift til Gunnar Karnell op.cit. s. 461 flg. («Tripp trapp terningkast»); Eidsvold-Tøien, NIR 2012 s. 403 flg. («Originalitetskriteriet i EU-retten – ny kurs?») samt i «Skapende, utøvende kunstnere» op.cit. s 168 flg.; Rydén, NIR 2016 s. 205 flg. («Det upphovsrättsliga originalitetskravet i ljuset av utvecklingen i Europeiska unionens domstol. En kommentar till Högsta domstolens dom den 29 december 2015 (NJA 2015 s. 1129) C More Entertainment”).

Om verkshøydekravet innenfor kontinentaleuropeisk og angloamerikansk opphavsrett, se Rosenmeier, NIR 2001 s. 535 flg. («Originalitetskravet i kontinentaleuropæisk og angloamerikansk ophavsret»). Se også Kopp, NIR 2012 s. 248 flg. («The Evolvement of a European Concept of the protected Work of Authorship»).

Note (6)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Opplistingen i annet ledd bokstav a) – m) er ikke ment å være uttømmende.

Om arkitektur, se nedenfor under bygningskunst og Rt. 2013 s. 822 flg. (Ambassadør). Av litteratur nevnes Karnell, NIR 1978 s. 312 flg. («Aktuella frågor innom bildskyddet»); Blomqvist, NIR 1987 s. 465 flg. («Billedret»); Nordell i «Rätten til det visuella», Stockholm 1997; Westman, NIR 2013 s. 602 flg. («Avbildning av konstverk och byggnader på internet»); Nordell, NIR 2017 s. 301 flg. («Upphovsrätten som ett jämförelseobjekt. Kommentar till Högsta domstolens dom NJA 2017 s. 75 (Svenska syndabockar)»); Marstrand-Jørgensen, NIR 2017 s. 381 flg. («Kollager i ophavsretten: UfR. 2009.875Ø. En fejlslagen dom»).

Om bearbeidelser mv., se § 6.

Om bestilte portretter, se § 105.

Om brukergrensesnitt, se EU-domstolens avgjørelse C-393/09 (BSA) og Mylly, NIR 2018 s. 47 flg. («The Challenges of the Copyright Protection of Graphic User Interface»).

Om brukskunst, se Rt. 2012 s. 1062 flg. (Tripp Trapp). Av litteratur nevnes Møller m.fl., NIR 1966 s. 213 flg. («Ophavsretlig beskyttelse af brugskunst»); Levin, NIR 1983 s. 399 flg. («Brukskonstskyddet i teori och praktik») og i NIR 1985 s. 215 flg. («Aktuella tendenser i svensk formskydd»); Nordell, NIR 1990 s. 560 flg. («Verkshøjd och brukskonst med anledning av ett yttrande och två notiser»); Schmidt i «Festskrift til Mogens Koktvedgaard» op.cit. s. 549 flg. («Tripp trapp – om brugskunst i tiden»); Rosenmeier, NIR 2009 s. 498 flg. («Er originalitetskravet strengt, mildt eller midt imellem? Kommentar til Högsta domstolens dom NJA 2009 s. 159 (Mini Maglite)»). Se også Rosenmeier m.fl. om betydningen av EUs mønsterdirektiv for harmoniseringen av originalitetskravet for brukskunst i NIR 2018 s. 291 flg. («Dansk ophavsret til EU-retslig serviceeftersyn. Hvor går grænserne for «dansk ophavsret»?») s. 308 flg.

Om bygningskunst, se foran under arkitektur og Meinander, NIR 1984 s. 279 flg. («Det rättsliga skyddet för byggnadskonst»); Lassen «Om tyveri av bygninger og anlegg», Innledningsforedrag 16. oktober 1986 i Norsk Forening for Bygge- og Entrepriserett Oslo 1988; Westman, NIR 2013 s. 602 flg. («Avbildning av konstverk och byggnader på internet»).

Om databaser, se § 24, HR-2019-1725-A (Lovdata) og Databasedirektivet (96/9/EF). Av praksis fra EU-domstolen nevnes C-604/10 (Football Dataco). Fra litteraturen nevnes Lorentzen, «Databasevern: Sui generis-vern av sammenstillinger etter gjennomføringen av databasedirektivet i åndsverkloven § 43» (Complex 2002-12); Axhamn, «Sui-generis skydd för databaser», Stockholm Mercur IUS 2006; Taubøll i «Kart og Plan», Fagbokforlaget 2006 («Kravet om vesentlig investering i åvl. § 43 – det sentrale vilkår for rettslig vern av geografisk informasjon»); Taubøll, LoR 2006 s. 531 flg. («Vilkårene for databasevern i åndsverkslovens § 43 – har det norske antallsvilkåret selvstendig betydning etter nyere rettsutvikling i EU?»); Taubøll, NIR 2006 s. 336 flg. («Kan geografisk informasjon vernes av opphavsrett?»); Stange i Gundersen m.fl. «Aktuell Immaterialrett» op.cit. s. 341 flg. («Vern av databaser – kravet til vesentlig investering i åndsverkloven § 43»); Manshaus, LoD 2014 s, 117 flg. («Avgjørelse fra EU-domstolen vedrørende databasevernets anvendelse på eksterne metasøk»).

Om datamaskinprogrammer, se § 71 og Dataprogramdirektivet (2009/24/EF). Av praksis fra EU-domstolen nevnes C-393/09 (BSA). Fra litteraturen nevnes Karnell, NIR 1984 s. 133 flg. («Upphovsrätt till datorprogram»); Bender, NIR 1997 s. 69 flg. («Ophavsret til brugergrænseflader. Look and feel») og i NIR 1999 s. 17 flg. («Kvalifikation af edb-programrettigheder»); Bing, NIR 1999 s. 281 flg. («Vurdering av opphavsrettslig krenkelse av datamaskinprogrammer – et praktisk perspektiv»); Nordell, NIR 1999 s. 37 flg. («Upphovsrättsligt skydd för datorprograms användargränssnitt – utvecklingen i amerikansk praxis»); Wagle m.fl. ”Opphavsrett i en digital verden” op.cit.; Thaulow i Gundersen m.fl. ”Aktuell immaterialrett” op.cit. s. 390 flg. («Opphavsrett til datamaskinprogrammer – nærmere om vilkårene for opphavsrettsbeskyttelse og rettighetsfordelingen mellom flere opphavsmenn»); Udsen, NIR 2010 s. 78 flg. («To danske domme om overdragelse af rettigheder til edb-programmer – U.2007.2507V og U.2007.778H»); Wolk, NIR 2011 s. 289 flg. («Det upphovsrättsliga programskyddets gränser»); Honkasalo, NIR 2011 s. 391 flg. («Kan man äga ett datorprogram?»); Huttunen m.fl., NIR 2012 s. 330 flg. («Translation Technology and Copyright»); Hübner, NIR 2014 s. 450 flg. («From Proprietary Software to Open Source. Legal Challenges with Mixing the Code»).

Om dobbeltfrembringelser, se Nordell, NIR 1995 s. 630 flg. («Dubbelskapande i teori og praktik»).

Om faksimiler, se Solbakk, «Faksimilenes opphavsrettslige plassering», JV 2013 s. 400 flg.

Om fellesverk, se § 8.

Om fiktive personer og figurer, se Lindberg, NIR 2003 s. 434 flg. («Upphovsrättsligt skydd för fiktiva personer och andra figurer») og Axhamn, NIR 2021 s. 419 flg. (”Upphovsrättsligt skydd för fiktiva figurer och ”koncept””).

Om forretningshemmeligheter, se Sandvik, NIR 2018 s. 88 flg. (««Sum av viten» som rettslig vernet bedriftshemmelighet»); Irgens-Jensen, «Bedriftens hemmelighet – og rettighet?», Oslo 2010; Irgens-Jensen, NIR 2018 s. 516 flg. («Ny norsk lovgivning om vern av forretningshemmeligheter»).

Om forretningskonsepter, se Storm m.fl. i «Festskrift til Ulf Bernitz», NIR 2001 s. 23 flg. («Immaterialrettslig vern av forretningsmetoder?») og Stenvik i TFF 2002 s. 483 flg. («Rettsbeskyttelse av forretningskonsepter og -metoder»).

Om fortsettelsesverk, se Deichmann, NIR 2004 s. 101 flg. («Variationsværker»).

Om fotografier, se § 23 om fotografiske bilder; Vernetidsdirektivet (2006/116/EF). Fra EU-domstolen nevnes avgjørelsen C-145/10 (Painer). Fra litteraturen nevnes Galtung i «Fotografiloven med kommentarer» Tano 1991; Jordahl i «Fotorett i mediene» Juristforbundets forlag 2000; Krabbe-Knudsen Complex 1998-01 («Fotografiske verk og fotografiske bilder, åndsverkloven § 1 og § 43a»), Stuevold Lassen i «Festskrift til Mogens Koktvedgaard» op.cit. s. 325 flg. («Noe om det fotografiske bilde»). Se også NOU 1987: 16 «Fotografiretten»; Løchen, NIR 1978 s. 302 flg. («Aktuelle spørsmål innen fotografibeskyttelsen») og i NIR 1981 s. 328 flg. («Verkshøydespørsmål innenfor fotoretten»); Blomqvist, NIR 1984 s. 162 flg. («Ophavsretlig beskyttelse af fotografier?»); Lassen, NIR 1988 s. 206 flg. («Internasjonalt vern for åndsverk og fotografier»); Godenhielm, NIR 1990 s. 30 flg. («Synspunkter på fotografirätten»); Holmboe, LoR 1992 s. 503 flg. («Fotografiloven – en kommentar»); Oesch, NIR 1996 s. 392 flg. («Det reformerade upphovsrättsliga skyddet av fotografier»); Holmøyvik i «Festskrift til Det juridiske fakultet ved Universitetet i Bergen i anledning 25 års jubileet» s. 96 flg. («Verkshøgdevurderinga for fotografi»); Fyhrqvist m.fl.,NIR 2016 s. 17 flg. («Kan digitala 3D-bilder skyddas som kataloger eller databaser?») og Hammarén, NIR 2017 s. 203 flg. («Fotografirätt. Särskilt om skyddet för fotografier utan verkshöjd»).

Om gatekunst og graffiti, se Korsgaard, NIR 2022 s. 90 flg. («Gadekunst og graffiti belyst fra et immaterialretligt perspektiv»).

Om geografisk informasjon, se Taubøll under databaser (foran).

Om idrett, se EU-domstolen avgjørelser C-403/08 og C-429/08 og C-604/10 (Football Dataco); Woxholth, «Idrettens sponsoravtaler», Oslo 1993; Flågan m.fl. i Kjenner, «Idrett og juss», Universitetsforlaget 2004 s. 129 flg. («Idrettens markeds- og medierettigheter»).

Om klær, se EU-domstolen i C-683/17 (Cofemel), Senter for europarett, EuroRett 2020-2 («Opphavsrett til visuelt estetiske klær»); Schovsbo, NIR 2020 s. 280 flg. («Copyright and design law: What is left after all and Cofemel? – or: Design law in a ‘double whammy’”); Larsen, NIR 2021 s. 131 («Beskyttelse af beklædning»).

Om knowhow, se Lassen, NIR 1966 s. 310 flg. («Know-how – noen aktuelle rettsspørsmål»).

Om kringkastingsforetak, se § 22.

Om kunstig intelligens, se Westman, NIR 2019 s 131 flg. («Den fjärde industriella revolutionen, en immaterialrättslig introduktion»); Holmdahl, NIR 2019 s. 429 flg. («Robot eller människa, vad spelar det för roll? En undersøkning av kravet på mänskligt skapande inom upphovsrätten i ljuset av kreativ artificiell intelligens»); Domeij, NIR 2021 s. 430 flg. (”Krav på att nyttja andras industriella data (som inte är personuppgifter) för att kunna utveckla AI-tjänester – en översikt”) og Zamel, NIR 2021 s. 488 flg. (”Artificiell intelligens och immaterialrätt – några reflektioner från det svenska Patent- och registreringsverket”).

Om lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet, se § 14.

Om lukt, se EU-domstolen i C-310/17 (Heksenkaas) og EUR-2018-19-1.

Om musikk, se Kallstenius, NIR 1950 s. 24 flg. («Skälighet i fråga om musikbearbetaras rättsskydd); Karnell, NIR 1957 s. 159 flg. («Om rättsligt skydd för melodier»); Brilioth, NIR 1970 s. 37 flg. («Identitetsproblem i musikalisk upphovsrätt»); Weincke, NIR 1975 s. 409 flg. («Bemærkninger om ophavsretten til musikkværker»); Schierbeck i «Verkshøjd inom musiken», Institutet för Immaterialrâtt och Marknadsrâtt vid Stockholms universitet nr. 51, Stockholm, 1989; Lassen i «Vennebog til Mogens Koktvedgaard» op.cit. s. 30 flg. («Om opphavsrett til joik»); Rosenmeier i «Ophavsretslig beskyttelse af musikkværker», Danmark 1996; Edlund i «Riff inför rätta», Lund 2001; Lenemark, NIR 2002 s. 589 flg. (”Högsta domstolen tar sig ton rörande musikplagiat. NJA 2002 s 178 (Drängarna)”; Torvund, NIR 2016 s. 281 flg. («Kan tre like toner utgjøre et åndsverk?»).

Om non-fungible tokens, se Claesson, NIR 2022 s. 356 flg. («Kryptomarknad, blockkedjor, Non-Fungible Tokens (NFT) och digital konst – hur fungerar juridiken i den här miljön?).

Om ordlister, se Sorvari, NIR 2006 s. 523 flg. («Upphovsrätt till ordlista. Kommentar till HD 2005:43»).

Om oversettelser og bearbeidelser, se § 6 og Holmboe i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen», op.cit. s. 451 flg. («Ordene og ordet – om opphavsrett til bibeloversettelser»); Huttunen m.fl., NIR 2012 s. 330 flg. («Translation Technology and Copyright»).

Om penger, se Krüger i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen» op.cit. s. 597 flg. («Opphavsrett til penger»).

Om produsenter, se § 20.

Om retten til eget bilde, se § 104.

Om samleverk, se § 7.

Om sceneverk og sceneinstruksjon se Rt. 2007 s. 1329 flg. (Huldra i Kjosfossen).

Om sirkus, se Alsne, NIR 2013 s. 548 flg. («Cirkus och upphovsrätt. Några anteckningar i anslutning till en dom den 23 december 2011 av Hovrätten för Västra Sverige avseende brott mot upphovsrättslagen m.m.»); Alén-Savikko, NIR 2018 s. 22 flg. («Copyright and Circus»).

Om smak, se foran under lukt.

Om skulptur, se Tvedt, NIR 1975 s. 57 flg. («Jus og skulptur – og litt til»).

Om tegneseriefigurer, se Gisle («Opphavsrettslig vern av tegneseriefigurer»), tilgjengelig på Lovdata.

Om tekniske tegninger, se Rt. 1997 s. 199 flg. (Cirrus).

Om tekster og tekstutdrag, se § 29 om sitat og EU-domstolen i C-5/08 (Painer) og C-469/17 (Funke Medien).

Om titler, se § 106.

Om topografiske kart, se EU-domstolen i C-490/14 og EUR-2015-18-5 («Topografisk kart som database»).

Om tv-formater, se Karnell, «Rätten til programinnholdet i TV», Jurist- och Samhällsvetareförbundets förlag 1997; Karnell i Festskrift til Stig Strömholm, Uppsala 1997 («TV-spel och upphovsrätt – om skyddet i Sverige for ett slags «formats»); Steffensen i UfR 2000B s. 196 («Rettigheder til formater til tv-programmer»); Grønbæk, TfR 2001 s 34 («Beskyttelse af tv-formater inden for quiz/gameshow-genren»); Lambert, NIR 2001 s. 387 flg. («Ophavsretlig beskyttelse av tv-formater»); Deichmann, «Programkoncepter – Ophavsret til tv-formater» (København 2002); Stenvik, TFF 2002 s. 483 flg. («Rettsbeskyttelse av forretningskonsepter og -metoder») samt i Lov&Data nr. 101, Mars 2010 («Rettigheter til fjernsynsformat»).

Om undervisning, se Immaterialrettsutvalget «Opphavsrettslige problemstillinger ved universitetene og høyskolene» (Complex 2004-01); Galtung m.fl., NIR 2017 s. 350 flg. («Opphavsrettslig beskyttet materiale til bruk i undervisningen») og Kielland i «Opphavsrettslige problemstillinger ved digitalisering av undervisning ved universitet og høyskoler» op.cit. Se også om beslektede spørsmål hos Unneberg i LOR-2012-491 («Eksamensfusk ved universiteter og høyskoler»).

Om utenlandske verk, se § 113.

Om utøvende kunst og kunstnere, se § 16 og Lassen, NIR 1981 s. 298 flg. («Kvalitetskrav som vilkår for vern for utøvende kunstneres prestasjoner»); Levin, NIR 1988 s. 527 («Upphovsrättsligt skydd för koreografiska alster»); Eidsvold-Tøien, «Skapende, utøvende kunstnere» op.cit. og i NIR 2017 s. 130 flg. («Creative, performing artists – copyright for performers»).

Om verk med ukjent opphaver, se § 9.

Om vitenskapelige verk, se Prop. 104 L (2016-2017) s. 28 flg.

Note (7)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen regulerer innholdet i opphaverens enerett til å råde over verket. Bestemmelsen angir innholdet i den delen av opphaverens enerett (råderett) som omtales som den «økonomiske» delen. Denne delen av opphavsretten kan nemlig opphaveren avstå eller overdra, jf. kap. 4.

Utgangspunktet er at bestemmelsen gir opphaveren en generelt utformet og teknologinøytral enerett til å råde over verket på de måter som angis positivt i bestemmelsen – ikke bare i opprinnelig skikkelse, men også form av oversettelser og bearbeidelser.

Første ledd: Som det fremgår, har opphaveren som utgangspunkt enerett til å råde over verket på to måter; (a) ved å fremstille eksemplar av verket og (b) ved å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Dette innebærer at opphaveren selv kan råde over verket på disse to måtene (råderett) og nekte andre å gjøre det (forbudsrett). Verksbruk som faller inn under eneretten (opphavsrettslige relevante handlemåter) krever opphaverens samtykke. Dette med mindre det finnes låneregler som hjemler angjeldende verksbruk, jf. kap. 3.

Eneretten til å fremstille eksemplar omfatter etter bokstav a) både varige og midlertidige eksemplarer. Om visse typer midlertidige eksemplarer, se § 4. Også overføring til innretninger som kan gjengi verket regnes som eksemplarfremstilling, f.eks. overføring til datamaskin, telefon eller annen digital eller analog lagringsenhet som kan gjengi verket. Retten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten, jf. bokstav b), gjelder ikke bare første gangs tilgjengeliggjøring, men hver enkelt gang slik tilgjengeliggjøring skjer.

Andre ledd: Bestemmelsens angir under bokstavene a) til d) når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten. Alternativene er ikke ment å være uttømmende. Lovens fire underbegreper er offentlig spredning av eksemplar (bokstav a), offentlig visning av eksemplar (bokstav b), offentlig fremføring (bokstav c) og offentlig overføring (bokstav d). Alternativene omtales som sprednings-, visnings-, fremførings- og overføringsretten.

Tredje ledd gir en særregel som på nærmere angitte vilkår forbyr strømming og annen bruk av verk som er lagt ulovlig ut på nettet. Eksempler på strømmetjenester (lovlige) er Netflix, Spotify, Storytel og Youtube.

Fjerde ledd angir hva som utgjør gjenstanden for opphavsmannen økonomiske råderett; verket i opprinnelig eller endret skikkelse. Bestemmelsen må ses i sammenheng med § 6 andre ledd, hvoretter opphaveren ikke kan motsette seg at andre lar seg inspirere av verket til at det skapes «nye og selvstendige verk» (inspirasjonsretten). Verken fjerde ledd eller § 6 angir hvorledes man skal trekke grensen mellom opphavsrettslige kopier og inspirasjoner (likhetsvurderingen). Spørsmålet er ikke enkelt. Som førstvoterende uttalte i HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante), omfatter subsumsjonen i opphavsrettslige inngrepssaker også de estetiske vurderinger som inngår (avsnitt 90). Dommen angir imidlertid ikke hvilke estetiske argumenter som må tillegges relevans og vekt. Om opphavsrett og estetikk, se foran under note 5.

Om opphavsrettens ideelle («ikke-økonomiske») innhold, se § 5 («droit moral»).

Fra forarbeidene vises til Prop. 104 L (2016-2017) s. 29 flg. («Opphavsrettens innhold (eneretten)»).

Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 184 flg. («Opphavsmannens rådighetsrett»); Aakre m.fl. op.cit. s. 54 flg.; og Rognstad, NIR 2009 s. 531 flg. («Opphavsrettens innhold i en multimedieverden – om tradisjonelle opphavsrettsbegrepers møte med digital teknologi»).

Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 2, har tidl. rettskilder relevans. Rådighetsbeføyelsene har imidlertid blitt harmonisert via bl.a. Opphavsrettsdirektivet. EU-domstolen har de senere årene avsagt en rekke avgjørelser som må hensyntas ved forståelsen av § 3. Om gjeldende forhold mellom den tilsv. bestemmelse i dansk åndsverklov og EU-direktivene, se Rosenmeier m.fl., NIR 2018 s. 291 flg. («Dansk ophavsret til EU-retslig serviceeftersyn. Hvor går grænserne for «dansk ophavsret»?»).

Note (8)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Eneretten til å fremstille eksemplar av verket (eksemplarfremstillingsretten, reproduksjonsretten) er i utgangspunktet absolutt. Med mindre det foreligger hjemmel i avtale eller lov, har opphaveren enerett til all eksemplarfremstilling, dvs. til all mangfoldiggjøring, kopiering og reproduksjon av verket i opprinnelig eller endret skikkelse. Dette gjelder også innenfor det private området. Også fremstilling av kun ett eneste eksemplar omfattes. Om allmennhetens rett til å fremstille eksemplarer til privat bruk, se § 26. Om allmennhetens rett til å fremstille eksemplarer i forbindelse med sitatbruk, se § 29.

Eksemplarfremstillingsretten, som er EU-harmonisert, reguleres slik i Opphavsrettsdirektivet art. 2 (Reproduksjonsrett): «Medlemsstatene skal fastsette enerett til å tillate eller forby direkte eller indirekte, midlertidig eller varig reproduksjon, ved ethvert middel og i enhver form, helt eller delvis: a. for opphavsmenn, av deres verk; b. for utøvende kunstnere, av opptak av deres framføringer; c. for fonogramprodusenter, av deres fonogrammer, d. for produsenter av de første opptak av filmer, med hensyn til originalopptaket og kopier av deres filmer; e. for kringkastingsselskaper, av opptak av deres programmer, uansett om de sendes over tråd eller trådløst, herunder via kabel eller satellitt.»

EU-domstolen presiserte i avgjørelsen C-5/08 (Infopaq I) at eksemplarfremstillingsretten også omfatter verksdeler når delene inneholder deler av foreleggets originalitet (om «verkshøyde», se foran under § 2 andre ledd). Ifølge Infopaq-avgjørelsen, kunne selv et utdrag på beskjedne 11 ord i forbindelse med digitale søketjenesters behandling av avisartikler utgjøre eksemplarfremstilling iht. Opphavsrettsdirektivet. Avgjørelsen har imidlertid vært kritisert for å strekke eksemplarfremstillingsretten for langt.

Fordi eksemplarfremstillingsretten er teknologi- og medienøytral, omfatter den både fysiske, analoge, digitale, varige og midlertidige eksemplarer, uavhengig av på hvilken måte eller i hvilken form kopieringen finner sted. Med eksemplar siktes ikke bare til tradisjonelle verkskopier, men også til former, trykkplater og anordninger som kan brukes til produksjon.

Med midlertidige eksemplar siktes typisk til de kopier som lagres i datamaskinens interne minne (RAM, cache). Dette er kopier som datamaskinen i utgangspunktet sletter fortløpende og automatisk. Som det fremgår av § 4, omfatter likevel ikke eksemplarfremstillingsretten (på nærmere angitte vilkår) slike midlertidige kopier. Åvl. § 4 (som ikke er noen opphavsrettslig låneregel) representerer i så henseende en viktig avgrensing av eksemplarfremstillingsretten.

Også overføring til innretninger som kan gjengi verket regnes som eksemplarfremstilling, f.eks. overføring til datamaskin eller annen lagringsenhet hvor eksemplaret ikke kan oppleves umiddelbart fordi opplevelsen forutsetter bruk av avspillingsutstyr eller lignende hjelpemidler (middelbare eksemplarer, maskinlesbare eksemplarer). Det å legge verket ut på internett (opplasting) medfører ikke bare eksemplarfremstilling, men kan også medføre tilgjengeliggjøring for allmennheten (i form av overføring). Nedlasting til egen datamaskin medfører eksemplarfremstilling. Om strømming av verk (streaming), se tredje ledd.

Indeksering av verk i søkemotorer (hvor man er avhengig av tilleggsverktøy for å kunne rekonstruere verket) reiser særlige spørsmål. Det samme gjør datautvinning (data mining), som bl.a. kan bestå av å gjennomsøke store databaser for å generere ny informasjon. Hovedformålet med datautvinning er typisk å hente ut informasjon fra store datasett og transformere det til en forståelig struktur for videre bruk. Om opphavsrett og datautvinning, se DSM-direktivet (2019/790) hvor art. 3 regulerer tekst- og datautvinning til forskningsformål og art. 4 gir et mer generelt unntak for tekst- og datautvinning når rettighetshaveren ikke uttrykkelig har nedlagt forbud.

Om følgerett ved videresalg av originaleksemplar av vernede kunstverk (droit de suite), se §§ 59 flg. Om plikt til å varsle gjenlevende opphavsmann før originaleksemplaret ødelegges, se § 109. Om opphavsmannens rett til å få adgang til originaleksemplar som er i andres besittelse, se § 110 (adgangsrett, droit d'accès). Med «originaleksemplar» sikter nevnte bestemmelser til eksemplar av de verkstyper som innenfor estetikken er «autografiske», f.eks. malerier. For slike verk gir det nemlig mening å fokusere på «originalen», grunnet måten vi opplever disse verkene på. Vår opplevelse av de allografiske verkene, f.eks. litterære manuskripter, er annerledes. Her har originalen ikke samme betydning for verksopplevelsen.

Se om eksemplarfremstillingsretten hos Rognstad/Lassen s. 185 flg. («Eksemplarfremstillingsretten») og Aakre m.fl. op.cit. s. 56 flg.

Note (9)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

I motsetning til eksemplarfremstillingsretten, gjelder eneretten til å tilgjengeliggjøre verket kun overfor allmennheten. All tilgjengeliggjøring som finner sted innenfor det private område faller således utenfor opphaverens enerett. Dette er verksbruk som opphaveren ikke kan motsette seg. Grensen mellom det offentlige og private området kan være vanskelig å trekke.

Tilgjengeliggjøringsretten gjelder hver gang verket gjøres tilgjengelig for allmennheten i opprinnelig eller endret form (gjøres offentlig tilgjengelig). Mens sprednings- og visningsretten knytter seg til fysiske eksemplar av verket (eksemplarbundet tilgjengeliggjøring), gjelder fremførings- og overføringsretten verket som sådant (eksemplarubundet tilgjengeliggjøring).

Rettskilder knyttet til 1961-loven har fortsatt relevans. Ifølge forarbeidene til 1961-loven omfatter tilgjengeliggjøringsretten «en hvilken som helst måte hvormed allmennheten får adgang til å bli kjent med verket, helt eller delvis, således f.eks. ved utgivelse, offentlig opplesning, fremføring, utstilling, kringkasting, televisjon og videre gjengivelse gjennom høyttaler».

Begrepet «gjøre verket tilgjengelig» skal forstås vidt og fleksibelt, jf. bl.a. HR-2018-2268-A (Riks TV). Etter som begrepet er teknologinøytralt, omfattes nye former for verksbruk. Valg av teknisk løsning er ikke avgjørende. Avgjørende er om allmennheten gis tilgang. At tilgjengeliggjøringsretten skal forstås bredt, fremgår av Opphavsrettsdirektivet og EU-domstolens avgjørelser i bl.a. sak 2015 C-325/14 (SBS).

Skal tilgjengeliggjøringen skje privat, må den finne sted innenfor den forholdsvis snevre rammen av familie- og vennekretsen. Avgjørende er ikke hvem som gis tilgang, men hvem som gis mulighet til å få tilgang. Et verk som legges åpent ut på nettet anses f.eks. gjort offentlig tilgjengelig (overført) selv om det ennå ikke er noen som har besøkt eller lenket til angjeldende nettside.

Det er etter EU-domstolens praksis ikke avgjørende hvor mange som gis samtidig tilgang. Man må også se hen til den kumulative virkningen når flere gis tilgang etter hverandre. Et annet moment som EU-domstolen har tillagt vekt, er om tilgjengeliggjøringen har profittformål. Ved vurderingen av om handlingen faller inn under tilgjengeliggjøringsretten har EU-domstolen også tatt hensyn til om handlingen skjer bevisst

Om avgrensningen mot tilrådighetsstillelse av teknologi som kun muliggjør tilgjengeliggjøring, se EU-domstolens avgjørelser i de forente sakene C-431/09 og C-432/09 (Airfield) og C-325/14 (SBS). Domstolen understreket i begge avgjørelser forskjellen på det å formidle verk og det å kun stille til rådighet utstyr som muliggjør verksformidling (mange vil kanskje mene at EU-domstolen har gått vel langt i å anse tilrådighetsstillelse av utstyr som tilgjengeliggjøring).

Høyesterett har bl.a. tatt stilling til hva som er offentlig tilgjengeliggjøring i Rt. 1964 s. 782 flg. (Jukeboks); Rt. 1970 s. 1172 flg. (Roys Place); Rt. 1995 s. 35 flg. (Piratkort); Rt. 2005 s. 41 flg. (Napster.no); HR-2016-562-A (Norwaco) og HR-2018-2268-A (Riks TV).

Se om HR-2018-2268-A (Riks TV) i EUR-2018-20-2 («Høyesterett om opphavsrett») og hos Viken m.fl. i NIR 2019 s. 60 flg. («Utviklingen på immaterialrettsområdet i Norge 2016-2018»).

Se om HR-2016-562-A (Norwaco) hos Irgens-Jensen, NIP-2016-2-16 («Kabelsending av fjernsynsprogrammer – Høyesteretts dom 10. mars 2016...»).

Om tilgjengeliggjøringsretten generelt, se Rognstad/Lassen s. 193 flg. («Retten til å gjøre verket tilgjengelig for allmennheten – utgangspunkter») og Aakre m.fl. op.cit. s. 59 flg.

Om konsumpsjon av sprednings- og visningsretten, se § 27 (spredning av eksemplar) og § 28 (visning av eksemplar). Om bruk av verk ved undervisningsvirksomhet, se § 43 (Klasseromsregelen).

Note (10)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023

Bokstav a) regulerer opphaverens spredningsrett. Spredningsretten knytter seg i utgangspunktet kun til fysiske eksemplarer, ikke digitale. Verket spres til allmennheten når slike fysiske eksemplarer frembys offentlig til salg, utleie eller utlån mv.

Spredning som skjer innenfor det private område omfattes ikke av opphaverens enerett. Dette er følgelig en type verksbruk som opphaveren ikke kan motsette seg.

Hvorvidt det skjer spredning eller ikke, er bl.a. viktig fordi spredningsretten på nærmere angitte vilkår faller bort, dvs. konsumeres. Se hovedregelen i § 27: Er det fysiske verkseksemplaret solgt eller på annen måte overdratt med opphaverens samtykke, kan det deretter spres videre blant allmennheten.

Spredningsretten omfatter typisk salg, utleie, utlån og andre former for offentlig tilgjengeliggjøring av bøker og CD-plater. I undervisningssammenheng omfattes kompendier og utskrifter. Motsatt distribusjon av digitale eksemplarer som ikke er knyttet til noe fysisk medium. Distribusjon av verk via e-post mv. medfører ikke spredning, men overføringer iht. bokstav d).

Spredningsretten, som er EU-harmonisert, reguleres slik i Opphavsrettsdirektivet art. 4 (Spredningsrett): «1. Medlemsstatene skal fastsette enerett for opphavsmenn til å tillate eller forby enhver form for spredning til allmennheten, ved salg eller på annen måte, av originaleksemplaret av deres verk eller kopier av disse. 2. Spredningsretten skal ikke konsumeres innen Fellesskapet når det gjelder originaleksemplaret eller kopier av verket, unntatt når det første salget eller annen overdragelse av eiendomsretten av denne gjenstanden i Fellesskapet foretas av rettighetshaveren eller med dennes samtykke.»

EU-domstolen konkluderte i avgjørelsen C-128/11 (UsedSoft) med at nettdistribusjon av brukte programvarelisenser for nedlastning medførte spredning iht. Programvaredirektivet. Etter som konklusjonen medførte at spredningsretten var konsumert, kunne lisensene videreselges. Avgjørelsen ble kritisert fordi den åpnet for «digital konsumpsjon». Det kom derfor ikke overraskende at EU-domstolen konkluderte annerledes i avgjørelsen C-263/18 (Tom Kabinet). Her medførte det ikke spredning iht. Opphavsrettsdirektivet å tilgjengeliggjøre e-bøker for nedlasting. Etter som spredningsretten ikke var konsumert, kunne e-bøkene ikke selges videre. De to avgjørelsene er kommentert av Schjønsby-Nolet, www.iptrollet.no 14.februar 2020 («EU-domstolen i C-263/18 Tom Kabinet: Bokens siste side i sagaen om videresalg av e-bøker»).

Om spredningsretten, se Rogstad/Lassen op.cit. s. 195 flg. («Spredningsretten») og Akre m.fl. op.cit. s. 59 flg. («Spredningsretten»).

Se også Karnell, NIR 1982 s. 276 flg. («Videogramspridning och upphovsrätt») og i NIR 1984 s. 265 flg. («Vidarespridning av utgivna verksexemplar, särskilt om vidareförsäljning, uthyrning och utlåning av videogram. Skall vi leva med nordisk rättsolikhet?»); Riis, NIR 2013 s. 146 flg. og Riis m.fl. i NIR 2013 s. 457 flg. («Videresalg af digitale eksemplarer – ændrer UsedSoft-dommen retstilstanden?); Lindskoug i NIR 2013 s. 481 flg. («Retstilstanden for sælgere og købere af brugte licenser»); Günter, NIR 2014 s. 205 flg.

Om EU-domstolens avgjørelse C-516/13 (Dimensione Direct Sales), hvor domstolen kom til at markedsføring og tilbud om salg av kopier av kjente designmøbler utgjorde en distribusjon av verk som var omfattet av Opphavsrettsdirektivet, se EUR-2015-10-6 («Spredning av beskyttet verk ved reklame»).

Om EU-domstolens avgjørelse C-174/15 (Vereniging Openbare Bibliotheken), hvor domstolen kom til at medlemsstatene kan tillate offentlige biblioteker å drive utlån av elektroniske bøker, se EUR-2016-19-1 («Utlån av elektroniske bøker»).

Om avgjørelsen C-166/15 (Microsoft), som gjaldt videresalg av programvare, se EUR-2016-16-5 («Adgangen til å videreselge lisensiert programvare»).

Bokstav b) regulerer opphavsmannens visningsrett. På samme måte som spredningsretten, jf. bokstav a), knytter også visningsretten seg kun til fysiske eksemplarer. Verket vises offentlig når slike eksemplarer vises direkte til allmennheten uten bruk av tekniske hjelpemidler. Eksempler er at kunstverk vises i gallerier og på museum eller at kart og plansjer vises i klasserommet.

Visning som skjer innenfor det private området omfattes ikke av opphavsmannens enerett. Dette er følgelig en type verksbruk som opphaveren ikke kan motsette seg.

Hvorvidt det skjer visning eller ikke av verket, er bl.a. viktig fordi også visningsretten, på nærmere angitte vilkår, faller bort, dvs. konsumeres. Se § 28: Er verket «utgitt» eller har opphaveren «overdratt eksemplar av» et kunstverk eller et fotografisk verk, kan eksemplarene vises offentlig. Åvl. § 28 gir bl.a. grunnlag for at kjøpere av kunstverk kan stille verkene offentlig ut, uten å innhente opphaverens samtykke. Eksemplar av «offentliggjort» kunstverk og av «offentliggjorte» fotografisk verk kan også vises offentlig i forbindelse med undervisning. Om fri bruk av verk ved undervisningsvirksomhet, se § 43.

Grensen mellom hva som i lovens forstand medfører visning og fremføring var tidligere uklar når handlingen ble foretatt ved bruk av tekniske hjelpemidler, f.eks. ved visning på dataskjerm (diskusjonen om skjermbildets rettslige natur). 1961-loven ble derfor endret i 2005 slik at visningsretten kun gjaldt direkte fremvisninger av fysiske eksemplarer. Ordningen er videreført i gjeldende lov.

Opphaverens visningsrett etter bokstav b) er nå forbeholdt de tilfeller hvor det skjer direkte visninger av verket for allmennheten. Alle former for indirekte visninger faller utenfor bokstav visningsretten. Visninger av verket som muliggjøres ved bruk overheadprosjektor, lysbildefremviser, videokanon, tv, datamaskin og/eller på kino mv., utgjør ikke visning slik begrepet forstås i bokstav b). Slik verksbruk anses i stedet å medføre overføringer, eventuelt fremføringer, jf. bokstav d) og c).

 

Visningsretten er ikke EU-harmonisert. Vilkåret om at visningen må skje offentlig må i utgangspunkt forstås på samme måte som i EU-domstolens praksis vedr. overføringer til allmennheten.

Se om visningsretten hos Rogstad/Lassen op.cit. s. 218 flg. («Visningsretten») og Akre m.fl. op.cit. s. 60 («Visningsretten»).

Bokstav c) regulerer opphaverens fremføringsrett. Slik begrepet anvendes i loven, omfatter fremføring tilgjengeliggjøring av verket for et tilstedeværende publikum, hvilket f.eks. kan finne sted ved alminnelig klasseromsundervisning og i forbindelse med offentlige konserter (direkte fremføringer, live-konserter).

Fremføringer som skjer innenfor det private området omfattes ikke av opphaverens enerett. Dette er følgelig en type verksbruk som opphaveren ikke kan motsette seg.

Hvorvidt fremføringen skjer innen- eller utenfor det private området, beror bl.a. graden av personlige bånd mellom den som fremfører og vedkommendes publikum samt mellom publikummerne innbyrdes.

Som det fremgår foran under bokstav a) og b), er det til sprednings- og visningsretten knyttet låneregler som medfører at rådighetsbeføyelsene på nærmere angitte vilkår faller bort, dvs. konsumeres. Noen tilsvarende regel finnes ikke for fremføringsretten.

Tidligere omfattet fremføringsretten også offentlige fremføringer som ble formidlet via tekniske hjelpemidler. 1961-loven ble derfor endret i 2005 slik at det fremgikk uttrykkelig at fremføringsretten også omfattet offentlige fremføringer via kringkasting eller i tråd eller trådløst. I dag er dette å anse som overføringer, jf. bokstav d). Fremføringsretten regulerer nå bare tilfeller hvor både den som fremfører og publikum er til stede sammen. Mye av den offentlige tilgjengeliggjøring som tidligere ble ansett som fremføringer, anses nå som overføringer.

Fremføringsretten er ikke EU-harmonisert. Vilkåret om at fremføringen må skje offentlig må i utgangspunktet forstås på samme måte som i EU-domstolens praksis vedr. overføringer til allmennheten.

Se om fremføringsretten hos Rogstad/Lassen op.cit. s. 253 flg. («Fremføringsretten») og Akre m.fl. op.cit. s. 60 («Fremføringsretten»).

Om den tidl. fremføringsretten, se Karnell, NIR 1973 s. 267 flg. («Upphovsrättslig offentlighet och framföranderätt») og i NIR 1977 s. 113 flg. («Om upphovsrätt till musikalska verk från radio- och TV-apparater på hotellrum»); Stakemann, NIR 2007 s. 134 flg. («Offentlighedsbegrebet i forbindelse med fremførelse af ophavsretligt beskyttede musikværker i foreninger og på arbejdspladser»). Om EU-domstolens forståelse av fremføringsretten, se Axhamn, NIR 2007 s. 148 («EG-domstolen tolkar begreppet överföring till allmänheten»).

Bokstav d) regulerer opphavsmannens overføringsrett. Som når det gjelder fremføringsretten, gjelder overføringsretten kun overfor allmennheten. Når kaféer og frisører har radioen stående på, skjer det overføring til «ny allmennhet».

Overføringer som skjer innenfor det private området omfattes ikke av eneretten. Dette er følgelig en type verksbruk som opphaveren ikke kan motsette seg.

Som det fremgår foran under bokstavene a) og b), er det til sprednings- og visningsretten knyttet låneregler som medfører at rådighetsbeføyelsene på nærmere angitte vilkår faller bort, dvs. konsumeres. Noen tilsvarende regler finnes ikke for overføringsretten.

Utgangspunktet er at overføringsretten omfatter all overføring av verk til en allmennhet som ikke er til stede der overføringen oppstår (distanseoverføringer). Overføringsretten omfatter både aktive overføringer (hvor overføringen skjer på avsenderens initiativ) og on demand-overføringer (hvor verket stilles til rådighet på slik måte at mottakeren selv kan velge tid og sted for overføringen).

Overføringsbegrepet omfatter ikke bare kringkasting, men også andre former for distanseoverføringer, f.eks. i digitale nettverk, ved tilgjengeliggjøring av verk via strømme- og nedlastingstjenester mv. Ifølge EU-domstolen er overføringsbegrepet uavhengig av hvilke midler eller hvilken teknisk prosess som anvendes.

Overføringsretten, som er EU-harmonisert, reguleres slik i Opphavsrettsdirektivet k art. 3 (Rett til offentlig framføring av verk og rett til å gjøre andre beskyttede gjenstander tilgjengelige for allmennheten): «1. Medlemsstatene skal fastsette enerett for opphavsmenn til å tillate eller forby offentlig framføring av deres verk, over tråd eller trådløst, herunder tilgjengeliggjøring av deres verk for allmennheten på en slik måte at allmennheten kan få tilgang til dem fra et selvvalgt sted og på et selvvalgt tidspunkt. 2. Medlemsstatene skal fastsette enerett til å tillate eller forby tilgjengeliggjøring for allmennheten, over tråd eller trådløst, på en slik måte at allmennheten kan få tilgang til verkene fra et selvvalgt sted og på et selvvalgt tidspunkt: a. for utøvende kunstnere, av opptak av deres framføringer; b. for fonogramprodusenter, av deres fonogrammer; c. for produsenter av de første opptak av filmer, med hensyn til originalopptaket og kopier av deres filmer; d. for kringkastingsselskaper, av opptak av deres programmer, enten de sendes over tråd eller trådløst, herunder via kabel eller satellitt. 3. Rettighetene nevnt i nr. 1 og 2 skal ikke konsumeres ved noen offentlig framføring eller tilgjengeliggjøring for allmennheten som fastsatt i denne artikkel.»

EU-domstolen har gjennom flere avgjørelser utviklet relevante kriterier/momenter for om det skjer overføring til allmennheten iht. Opphavsrettsdirektivet. For det første, legges det vekt på om den som forestår handlingen gjør dette med formål om å gi allmennheten tilgang til verket. For det andre, forstås allmennheten som et relativt stort antall personer («a fairly large number») hvor det også tas hensyn til den kumulative effekten av å gjøre verket tilgjengelig for potensielle mottakere. Det er i den forbindelse ikke bare relevant hvor mange som gis tilgang til verket på samme tid, men også hvor mange som gis tilgang etter hverandre. For det tredje, kan det være relevant om overføringen har et profittmotiv. For det fjerde, kan det ha betydning om overføringen medfører at et nytt publikum («new public») gis tilgang.

Hovedinntrykket er at EU-domstolen har gått langt i å la handlinger bli ansett som overføringer, se f.eks. avgjørelsene C-306/05 (Rafael Hoteles), C-162/10 (PPL), C-351/12 (OSA) og C-117/15 (Reha training) hvor domstolen kom til det medførte overføring til allmennheten å utplassere TV-apparater på hotellrom og i spa- og rehabiliteringssentre.

EU-domstolen konkluderte likevel i avgjørelsen C-753/18 (Stim og SAMI) med at det ikke medførte overføring til allmennheten å leie ut biler med integrerte radioer. Overføringshandlingen fremstod her ikke like «villet» og «bevisst» som i avgjørelsene i forrige avsnitt. Se om Stim og SAMI-avgjørelsen hos Åberg, NIR 2021 s. 100 flg. («Med hyrbil kör EU-domstolen över det svenska överföringsbegreppet») og Irgens-Jensen, NIR 2021 s. 113 flg. («Rettspraksis fra EU-domstolen»).

Se om overføringsretten hos Rogstad/Lassen op.cit. s. 221 flg. («Overføringsretten») og Akre m.fl. op.cit. s. 61 flg. («Overføringsretten»).

Om EU-retten, se Axhamn, NIR 2007 s. 148 flg. («EG-domstolen tolkar begreppet överföring till allmänheten»); Rosenmeier, NIR 2016 s. 441 flg. («EU-rettens betydning for den ophavsretlige sondring mellem offentlig og privat»); Schøning, NIR 2017 s 248 flg. («EU-Domstolens praksis om begrebet 'overføring til et nyt publikum'»); Rosenmeier m.fl., NIR 2018 s. 291 flg., Blomqvist m.fl. NIR 2022 s. 149 flg. (”National behandling og gensidighed i EU-ophavsretten - Internationale tilknytningskriterier og reservationer efter RAAP afgørelsen”).

Om fildeling, se Mathiasen, NIR 2007 s. 46 flg. («Fildeling»).

Om internett, se Axhamn, NIR 2007 s. 148 flg. («EG-domstolen tolkar begreppet överföring til allmänheten») og i NIR 2008 s. 39 flg. («Utredningen om upphovsrätten på Internet – en översiktlig presentation»); Rosén, NIR 2008 s. 95 flg. («Copyright control in Sweden and Internet uses – file sharers' heaven or not?»); Petersen, NIR 2009 s. 21 flg. («Netværksoperatørernes rolle i bekæmpelsen af ophavsretskrænkelser på internettet»); Ljostad, NIR 2009 s. 581 flg. («Norske erfaringer ad ansvar for ISP, fildeling og pirat-bekjempelse»), Larsen, NIR 2011 s. 223 flg. («Hvilket lands lovgivning finder anvendelse, når ophavsrettigheder krænkes på Internettet?»); Petersen, NIR 2012 s. 26 flg. («Något om ansvar för medhjälp till upphovsrättsintrång – särskilt i onlinemiljö»); Onisor, NIR 2014 s. 431 flg. («Fighting Online Copyright Infringements. A Neutral Role for Internet Access Providers?»).

Om lenking: Lenking til verk som er gjort tilgjengelig på internett med rettighetshaverens samtykke, utgjør som hovedregel ikke tilgjengeliggjøring for allmennheten, jf. C-466/12 (Svensson) og C-348/13 (BestWater). Mots. C-160/15 (GS Media) og C-527/15 (Filmspeler). Se også C-610/15 (Ziggo) hvor det medførte «communication to the public» å administrere The Pirate Bay.

Det kan lenkes til verk som er gjort tilgjengelig på nettet med rettighetshaverens samtykke. Lenkeretten omfatter både referanse- og hentelenker. Forutsetningen er at lenken ikke gir brukerne mulighet til å omgå tilgangsbegrensninger. Dersom verket det lenkes til ikke er gjort tilgjengelig med rettighetshaverens samtykke, er lenkingen urettmessig. Sistnevnte forutsetter imidlertid at den som lenker har kunnskap om at verket det lenkes til er lagt ut uten rettighetshavers samtykke.

Om GS Media-dommen, se Manshaus, LoD-2016-128-8 («Presumsjon om kunnskap – lenking på Internett»); Rognstad, NIP-2016-4-11(«Lenker til ulovlig utlagt materiale – EU-domstolens dom i sak C-16/15 (GS Media)»); EUR-2016-14-2 («Lenking til ulovlig publiserte bilder») og EUR-2017-12-3 («Å tilrettelegge for fildeling er ulovlig»).

Som ellers om lenking i Prop. 104 L (2016-2017) s. 41 flg. («Lenking»); Hagen m.fl. i Complex 2002-10 («To avhandlinger om pekeransvar»); Wold, NIR 2004 s. 536 flg. («Napster til Høyesterett»); Rognstad, NIR 2005 s. 344 flg. («Opphavsrettslig ansvar for lenker på Internett. Noen betraktninger i lys av norsk Høyesteretts dom i Napster.no-saken»); Udsen m.fl.,NIR 2006 s. 47 flg. («Ophavsretens missing link?»); Torvund, NIR 2008 s. 417 flg. («Enerett til lenking – en keiser uten klær?»); Rosén, NIR 2013 s. 512 flg. («ALAI:s ställningstagande om länkning till skyddade verk») og i NIR 2014 s. 660 flg. («Unionsdomstolen på kollisjonskurs med internationell upphovsrätt»); Stavropoulou, NIR 2014 s. 39 flg. («Internetleverantörers ansvar vid upphovsrättsintrång i Sverige och Förenta staterna»); Axhamn, NIR 2014 s. 110 flg. («Internet Linking and the Notion of New Public»); Schønning, NIR 2015 s. 563 («Konsekvenser af C More Entertainment-dommen»); Rognstad i NIR 2015 s. 624 flg. («The CJEU's Recent Findings on Digital Exhaustion and Linking and their Impact on Nordic Copyright Law»); Harenko, NIR 2015 s. 632 flg. («Does Licensing Matter Anymore? – CJEU's Findings on Digital Exhaustion and Cases on Linking»); Rosén, NIR 2016 s. 81 flg. («Balanserad intresseavvägning vid överföring till allmänheten genom länkningsåtgärder, men utan konflikt med Bernkonventionen? Ny ALAI-rapport prövar gränserna»); Myrmel m.fl., LoD-2017-130-13 («Opphavsrett og lenker: et komplisert forhold?»); Holtz i NIR 2022 s. 23 flg. («EU-domstolen utvecklar sin syn på inbäddade länkar – en kommentar till mål C-392/19 VG Bild-Kunst»).

Om musikk mv., se Walle, Complex 2003/06 («Opphavsrettslige aspekter ved nettbasert formidling av musikk»); Riis, NIR 2007 s. 89 flg. («Ulovlig transmission af musikværker på internettet. Kommentar til Højesterets kendelse af 10. februar 2006»); Stakemann, NIR 2007 s. 134 flg. («Offentlighedsbegrebet i forbindelse med fremførelse af ophavsretligt beskyttede musikværker i foreninger og på arbejdspladser»); Streng, NIR 2007 s. 192 flg. («Julsånger i kyrka och upphovsrätten. Kommentar till HD 2006: 12»); Kapranos, NIR 2011 s. 262 flg. («Across the «EUniverse: Copyright protection of joint authored musical works in EU Member States and a normative proposal for a new cross-border model»); Günther, NIR 2012 s. 459 flg. («Digital Disruption and Music's Transition to Cloud: Challenges for Copyright in the Information Age»); Blomqvist m.fl., NIR 2018 s. 200 flg. («Hvornår er brug af music som led i danseundervisning offentlig? Og skal det vurderes etter nordiske eller EU-retlige kriterier? Den danske Højesterets dom af 30. oktober 2017 om fremførelse i FIF-foreninger»).

Om radio- og TV, se Olsson, NIR 1978 s. 257 flg. («Upphovsrättsliga frågor i samband med radio- och TV-sändningar via direkts ändande satellit och i samband med kabelspridning»); Weincke, NIR 1978 s. 271 flg. («Ophavsretlige problemer i forbindelse med radio- og TV-udsendelser via direkte sendende satellit og i sammenhreng med kabelspredning»); Bjelke, NIR 1983 s. 48 flg. («Rettsavgjørelser om fellesantenner og kabelfjernsyn i seks Bernland»); Karnell, NIR 1983 s. 29 flg. («KabelTV och upphovsrätt – ett försök till lägesbestämning årsskiftet 1982/1983»); Diverse innlegg på Det fjerde nordiske opphavsrettssymposium i NIR 1984 s. 253 flg.; Olsson, NIR 1987 s. 445 flg. («Kabelfrågor og satelittfrågor»); Lund i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen», Oslo 1997 s. 695 flg. («Satelittoverføring av fjernsyns- og radioprogram»); Enkvist, NIR 2008 s. 12 flg. («Håller TV-tittande på att bli upphovsrättsligt förkastligt – rentav kriminaliserat?»); Foged, NIR 2009 s. 548 flg. («Ophavsretlige udfordringer ved DTT primær transmission og retransmission»); Rosén m.fl., NIR 2013 s. 343 flg. («IPRED, proportionalitet, beviskrav och begreppet överföring till allmänheten – mycket ryms i Högsta domstolens beslut den 21/12 2012 (NJA 2012 s. 975) Bonnier Audio m.fl.»). Om EU-domstolens avgjørelse C-275/15 (ITV), se EUR-2017-5-6 («Hva er en «kabel»?). Om avgjørelsen C-138-16 (AKM), se EUR-2017-8-1(«Når kreves det tillatelse for å sende tv-programmer?»).

Om sosiale medier, se Haddad, NIR 2011 s. 537 flg. («Facebooks förenlighet med svensk rätt») og Johnsen, NIR 2016 s. 147 flg. («Ophavsret på sociale medier»).

Om søkemotorer, se Bing, NIR 2012 s. 345 flg. («Søkemotorer på Internett i opphavsrettslig belysning»).

Om undervisning, se Immaterialrettsutvalget op.cit.; Galtung m.fl., NIR 2017 s. 350 flg. («Opphavsrettslig beskyttet materiale til bruk i undervisningen»); Kielland op.cit.

 

Note (11)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023

Tredje ledd har sin bakgrunn i at det etter 1961-loven var uklart om det medførte inngrep å strømme verk og prestasjoner som er lagt ulovlig ut på nettet (piratstrømming). Årsaken til at dette var uklart, er bl.a. at det ved strømming bare fremstilles midlertidige verkseksemplarer hos den som strømmer, jf. nå § 4.

Bestemmelsen har en parallell i forbudet mot privatkopiering fra ulovlig kilde, jf. § 26 fjerde ledd.

Bestemmelsen forbyr på nærmere angitte vilkår strømming av verk som er lagt ulovlig ut på nettet. Strømming (også kalt strømning eller direkteavspilling, streaming og webcasting) er overføring av data, bilder eller lyd fra en sender til en eller flere mottakere. Strømming medfører midlertidig kopiering i arbeidsminnet/cache hos mottaker, men ikke varig lagring av mottatte data (motsatt nedlasting).

Bestemmelsen pålegger ikke brukerne å undersøke om det innhold som de strømmer blir tilgjengeliggjort ulovlig. For at forbudet ikke skal ramme alminnelig nettsurfing (hvilket kunne medføre en begrensning av ytrings- og informasjonsfriheten) oppstiller bestemmelsen strenge ansvarsvilkår.

Bestemmelsen retter seg kun mot mottakernes handlinger (den som strømmer). Avsenderens handling omfattes ikke. Det å legge ut innhold som andre kan strømme, medfører eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten, jf. første og andre ledd.

Første punktum: Vilkåret om at verket «åpenbart» må være ulovlig tilgjengeliggjort på internett eller annet elektronisk kommunikasjonsnett, medfører at det ikke må hefte noen tvil om at verket er lagt ulovlig ut. Ved vurderingen må bl.a. strømmetjenestens utforming og brukervilkår vurderes, samt hvorledes tjenesten fremstår utad. Det kan også ha betydning om det er alminnelig kjent at strømmetjenesten tilgjengeliggjør beskyttede verk på ulovlig måte. Det kreves ikke at brukeren foretar aktive undersøkelser.

Avgjørende er om det objektivt er «åpenbart» at innholdet er ulovlig tilgjengeliggjort. Målestokken antas å være den alminnelige internettbruker (bonus pater familias). Ved vurderingen skal man ikke se hen til brukerens subjektive forhold. Intensjonen er at forbudsregelen bare skal ramme de helt klare og bevisste tilfellene av strømming av ulovlig tilgjengeliggjort innhold.

Forbudsregelen gjelder kun når strømmingen «i vesentlig grad» er egnet til å skade opphaverens økonomiske interesser. Hermed siktes det ikke til den enkelte brukers strømming, men til den samlede virkningen av at det strømmes fra angjeldende kilde. Det kreves ikke at rettighetshaveren kan påvise konkrete skadevirkninger. Kravet om at strømmingen må være egnet til å skade opphaverens økonomiske interesser «i vesentlig grad» ble bl.a. inntatt for å sikre at bestemmelsen ikke rammer tilfeller hvor forbud kan være i strid med ytrings- og informasjonsfriheten.

Andre punktum: Vederlag og erstatning etter § 81 kan kun ilegges ved forsettlige overtredelser. Brukeren må m.a.o. anse det som sikkert eller overveiende sannsynlig at vilkårene i første punktum foreligger oppfylt. Det samme gjelder for straff.

Fra forarbeidene vises det til Prop. 104 L (2016-2017) s. 35 flg. («Strømming av innhold fra ulovlig kilde»).

Se om bestemmelsen hos Rogstad/Lassen op.cit. s. 255 flg. («Strømming m.v. fra ulovlig kilde») og Akre m.fl. op.cit. s. 66 flg.

Se ellers om strømming hos Bing, NIR 2008 s. 191 flg. («Strømming av åndsverk. Noen opphavsrettslige aspekter ved en tenkt maskin»).

Note (12)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023

Fjerde ledd har sin bakgrunn i at opphaverens enerett til å råde over åndsverket ikke bare omfatter verket i den konkrete form som det er skapt (manifestert). Opphaverens eksemplarfremstillingsrett og tilgjengeliggjøringsrett etter første og andre ledd omfatter også verket i endret skikkelse, i oversettelse eller bearbeidelse, i annen litteratur- eller kunstart eller i annen teknikk.

Avgjørende for hvor langt opphavsretten rekker, er verkets «identitet». Det ledende synspunkt er at opphavsrettens etterligningsbeskyttelse rekker så langt som avpreget av opphaverens skapende åndsinnsats rekker. Vurderingen kan være vanskelig. Som det fremgår av § 6 andre ledd er opphavsretten ikke til hinder for at det skapes nye og selvstendige verk gjennom å benytte eksisterende verk. Opphavsretten til slike nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til forelegget.

Når åndsverk brukes som forbilde eller forelegg, kan resultatet bli ett av tre: For det første, kan det oppstå et helt nytt og selvstendig verk, i så fall med en opphavsrett som er helt uavhengig av opphavsretten til forelegget (§ 6 andre ledd). For det andre, kan det oppstå forskjellige former for opphavsrettslige avhengighetsverk, dvs. verk hvor bearbeideren får enerett til (kun) selve bearbeidelsen, men ikke kan råde over denne på måter som griper inn i råderetten til forelegget (§ 6 første ledd). For det tredje, kan resultatet bli at det ikke oppstår noen ny opphavsrett overhodet, fordi inspirasjonen ikke resulterer i noen frembringelse som har verkshøyde.

Rettsanvendelsen forutsetter både juridisk og kunstnerisk kompetanse. Sentralt står Høyesteretts generelle og konkrete rettsanvendelse i HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante). Fordi opphavsrettens primære formål er å beskytte opphaveren mot nærmere bestemte former for etterlignende verksbruk, behandler teori og rettspraksis ofte vilkårene for inngrep (likhetsvurderingen) sammen med vilkårene for vern (verkshøydespørsmålet). Opphaveren har som regel ikke rettslig interesse i å få avgjort om opphaverens frembringelse er åndsverk (vernet) uten at det samtidig foreligger en inngrepssituasjon. Det opphaveren typisk har behov for, er å bli beskyttet mot konkrete inngrep (krenkelser). Bestemmelsen må derfor ses i sammenheng med § 2 annet ledd (verkshøydekravet) og § 6 (bearbeidelser mv).

Om forhold mellom opphavsrettens bredde i dansk rett og i EU-retten, se Rosenmeier m.fl., NIR 2018 s. 291 flg. («Dansk ophavsret til EU-retslig serviceeftersyn. Hvor går grænserne for «dansk ophavsret»?») og Rosenmeier i NIR 2022 s. 3 flg. (”Hvor bred er den ophavsretlige beskyttelse efter Painer-dommen?”).

Om gjenbruk av mindre verksdeler, se EU-domstolens avgjørelser i sakene C-5/08 (Infopaq I); C-403/08 og C-429/08 (Premier League) og C-335/12 (Nintendo).

Om gjenbruk ifbm. eksamensfusk, se Unneberg, LOR-2012-491 («Eksamensfusk ved universiteter og høyskoler»).

Om likhetsvurderingen, se EU-domstolens avgjørelse C-145/10 (Painer); Lund, NIR 2014 s. 178 flg. («Høyesteretts dom om Tripp Trapp-stolen – et gjennomslag for Thrap? Vern for verket eller også for den kunstneriske idé som det uttrykker»); Lund m.fl., NIR 2014 s 257 flg. («Diplomatisk fornektelse av huldra. Kommentar til Høyesteretts dom av 4. juni 2013 (HR-2013-1187-A) Rt. 2013 s. 822»); Stray Vyrje, LoD-2015-123-25 («Opphavsrett på ville veier?») og Nordell, NIR 2017 s. 301 flg. («Upphovsrätten som ett jämförelseobjekt. Kommentar till Högsta domstolens dom NJA 2017 s. 75 (Svenska syndabockar)»).

Om betydningen av subjektiv skyld ved opphavsrettens likhetsvurdering, se Wold, LOR-2010-128 («Betydningen av subjektiv skyld i immaterial- og markedsføringsretten»).

Om parodier, satire og travesti, se under § 1 og EU-domstolens avgjørelse C-201/13 (Deckmyn).

Se ellers kildehenvisninger under §§ 2 annet ledd og 6.

Note (13)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Som det fremgår under kommentarene til § 3 første ledd, avgrenser bestemmelsen opphaverens eksemplarfremstillingsrett på nærmere angitte vilkår, som er kumulative: Kopieringen må skje tilfeldig og forbigående/flyktig, utgjøre en integrert og vesentlig del av en teknisk prosess som har som eneste formål å muliggjøre lovlig verksbruk eller overføring i nettverk av et mellomledd på vegne av tredjeparter, og ikke ha en selvstendig økonomisk betydning.

Dersom disse vilkårene foreligger oppfylt, er den midlertidige kopieringen lovlig fordi den ikke omfattes av opphaverens eksemplarfremstillingsrett. Dersom ett eller flere av vilkårene ikke er oppfylt, forutsetter den midlertidige kopieringen hjemmel i avtale eller lov, fordi den midlertidige kopieringen omfattes av opphaverens eksemplarfremstillingsrett. Redaksjonelt kunne derfor § 4 vært innplassert i § 3 første ledd bokstav a).

Bestemmelsen reiser vanskelige spørsmål, bl.a. i forbindelse med opptrening av kunstig intelligens (maskinlæring). Relevant for forståelsen er bl.a. EU-domstolens avgjørelser i sakene C-5/08 (Infopaq I); C-302/10 (Infopaq II); C-403/08 og C-429/08 (Premier League), C-360/13 (Meltwater) og C-527/15 (Filmspeler).

Bestemmelsen gjelder ikke for databaser og datamaskinprogrammer. For slike frembringelser omfatter eksemplarfremstillingsretten også midlertidige kopier hvor vilkårene i § 4 første ledd foreligger oppfylt. Årsaken er bl.a. at det for databaser og datamaskinprogrammer er gitt egne regler i §§ 41 og § 42.

Fra bestemmelsens forarbeider vises særlig til Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) s. 15 flg. og s. 140 flg. samt til Prop. 104 L (2016-2017) s. 26 flg. («Visse midlertidige eksemplar»).

Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen s. 185 flg. («Eksemplarfremstillingsretten») og Aakre m.fl. (op.cit.) s. 71 flg.

Ettersom bestemmelsen viderefører tidl. § 11a, har tidl. rettskilder relevans. Blant flere nevnes kronologisk: Rajala, NIR 1999 s. 99 flg. («Rätten att framställa exemplar och temporär lagring i Nätverksmiljö»); Bing, NIR 2012 s. 345 flg. («Søkemotorer på Internett i opphavsrettslig belysning»); Pontén, NIR 2015 s. 576 flg. («Tillfälliga kopior – juridik i baklås»).

Note (14)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023

Bestemmelsen regulerer opphaverens ideelle rettigheter (ikike-økonomiske, moralske rettigheter, droit moral). Om oppphaverens økonomiske rettigheter, se §§ 3 og § 4. Bestemmelsen gjelder tilsvarende for nærstående rettigheter til lyd- og filmopptak og fotografiske bilder, jf. §§ 21 fjerde ledd og 23 fjerde ledd.

Respektretten i andre ledd er bygget opp med Bernkonvensjonen art. 6 bis som forbilde. De ideelle rettighetene skiller seg bl.a. fra de økonomiske ved at de ideelle rettighetene kun tilkommer verkets opprinnelige opphaver (originæropphaveren). De ideelle rettighetene er dessuten i stor grad ufravikelige. De ideelle rettighetene videreføres etter vernetidens utløp, se § 108 om klassikervern mv.

At de ideelle rettighetene må respekteres ved bruk etter lånereglene i kap. 3, fremgår av § 25. Om forbud mot bruk av forvekselbar tittel mv., se § 106. Om forbud mot å påføre opphaverens signatur på kunstverk, se § 107. Om plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse av originaleksemplar, se § 109. Om opphaverens rett til å få adgang til originaleksemplar i andres besittelse, se § 110.

I motsetning til eksemplarfremstillingsretten og sprednings- og overføringsretten, er de ideelle rettighetene ikke EU-harmonisert. Det følger av preamblet til Opphavrettsdirektivet at rettighetene vernes av rettsreglene i de ulike medlemslandene. Det kan likevel spørres om ikke EU-domstolens avgjørelse saken C-201/13 (Deckmyn) i realiteten medførte en form for harmonisering. Saken gjaldt parodiunntaket for åndsverk.

Hvorvidt de ideelle rettighetene anses krenket, beror på objektiv vurdering. Så lenge verkets opprinnelige opphaver er i live, kan påtalen kun foretas av ham. Etter opphaverens død og frem til vernetiden løper ut, jf. § 11 flg., tilligger påtaleretten ektefellen og arvingene, jf. § 75. Også departementet (KUD) har etter opphaverens død påtalerett, se § 108 om påtalerett ved verksbruk som kan skade allmenne kulturinteresser.

Første ledd regulerer navngivelsesplikten; plikten til å navngi verkets opphaver og opphavere (farskapsretten, droit de paternité). Plikten gjelder ved fremstilling av eksemplar og når verket gjøres tilgjengelig for allmennheten, jf. § 3. Plikten er ikke absolutt. Selv om hovedregelen er at opphaveren skal navngis så lenge hen ikke velger å være anonym eller bruker pseudonym, jf. § 9, gjelder plikten kun hvor navngivelse er praktisk mulig. Navngivelse skal i så fall skje på en måte som er i tråd med god skikk. Man må her se hen til hva slags verk og bruk det er tale om samt til gjeldende praksis på området. Som det fremgår av § 108 tredje ledd får navngivelsesplikten tilsvarende anvendelse selv om vernetiden har løpt ut eller verket er uten vern her i Norge. Om forskjellige opplysninger som skal påføres trykte verk, grafiske verk og trykte gjengivelser av musikkverk, se § 112.

Ved vitenskapelig publisering gjelder det forskningsetiske regler for kreditering av medforfattere, se Forskningsetiske retningslinjer for samfunnsvitenskap og humaniora (2021) art. 9 og «Recommendations for the Conduct, Reporting, Editing, and Publication of Scholarly Work in Medical Journals» (Vancouverreglene).

Andre ledd regulerer respektretten. Bestemmelsen gjelder kun der den som har endret eller tilgjengeliggjort verket i utgangspunktet hadde rett til dette, iht. opphaverens samtykke eller hjemmel i lov. Opphaveren kan i slike tilfeller motsette seg at angjeldende endring eller tilgjengeliggjøring skjer på måter eller i sammenhenger som er krenkende for ham selv eller verket. Etter § 29 kan byggverk likevel endres uten opphaverens samtykke «når det skjer av tekniske grunner eller av hensyn til bruken». Bestemmelsen unntar på nevnte vilkår bygningskunst fra det respektrettslige vernet i § 3 andre ledd. Det er ikke gitt at unntaket i § 29 også gjelder for integrerte kunstverk i bygningen. Publisering av vitenskapelige verk under CC BY 4.0-lisens reiser særlige spørsmål.

Begrepet «gjøres tilgjengelig for allmennheten» skal i utgangspunktet forstås som i § 3. Det er likevel ikke gitt at tolkningen blir den samme. F.eks. kan bruk av hentelenker (embedded links) anses som krenkende etter § 5, selv om handlingen iht. EU-domstolens praksis ikke anses som overføring til allmennheten, jf. § 3 andre ledd bokstav d). Åvl. § 5 må således forstås slik at bestemmelsen kan medføre navngivelsesplikt i tilfeller hvor verket ikke gjøres tilgjengelig for allmennheten på opphavsrettslige relevant handlemåter som fremgår av § 3 annet ledd. Et slikt krav om navngivelse bør ikke praktiseres for strengt. Konsekvensen blir ellers at eneretten de facto utvides.

Også tid, sted og måte som verket gjøres offentlig tilgjengelig på, kan være krenkende. Respektretten hindrer ikke parodier, travestier og karikaturer. Heller ikke hindrer respektretten at det gjøres mindre redaksjonelle endringer i f.eks. avisinnlegg. Flytting av stedsspesifikke verk reiser særlige spørsmål.

Tredje ledd gir anvisning på at opphaveren ikke kan fraskrive seg retten etter første og annet ledd med mindre det gjelder en bruk av verket som er avgrenset etter art og omfang. For øvrig er opphaverens ideelle rettigheter ufravikelige.

Fjerde ledd gir opphaveren rett til å distansere seg fra bruk på krenkende måter eller i sammenhenger som nevnt i annet ledd, selv om opphaveren har samtykket til bruken (ombestemmelsesrett). Opphaveren kan likevel kreve at bruken ikke skjer under hens navn eller at det på tilfredsstillende måte angis at endringene ikke skriver seg fra opphaveren. Dette er en ufravikelig rett som opphaveren ikke kan gi avkall på.

Når åndsverk brukes med hjemmel i bestemmelsene i kap, 2, beholder opphaveren etter § 25 første ledd sine ideelle rettigheter etter § 5, med den begrensning som følger av § 39. Når et verk gjengis offentlig etter reglene i kap 2, kan gjengivelsen etter § 25 andre ledd skje i det omfang og i den skikkelse formålet krever. Verkets karakter må ikke forandres eller forringes. Kilden skal alltid angis slik som god skikk tilsier

Fra forarbeidene vises til Prop. 104 L (2016-2017) s. 45 flg. («Ideelle rettigheter»). Ettersom bestemmelsen viderefører tidl. § 3, har tidl. rettskilder fortsatt relevans.

Om opphaverens ideelle rettigheter, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 258 flg. («Opphaverens ideelle rettigheter») og Aakre m.fl. (op.cit.) s. 77 flg.

Høyesterett har bl.a. behandlet opphaverens ideelle rettigheter i Rt. 1903 s. 748 flg. (bilder i mindre format og med beskjæring). Fra underrettspraksis nevnes RG 1981 s. 493 flg. (Wicklund); NIR 1983 s. 138 flg. (Shere Hite); RG 1990 s. 483 flg. (Purvis) og TOSLO-2009-10444 (Pushwagner).

Se ellers om ideelle rettigheter hos Strömholm, NIR 1956 s. 183 flg. («Om upphovsmans droit moral i svensk rätt») og i TfR 1975 s. 281 flg. («Upphovsmans ideella rätt – några huvudlinjer»); Strömholm, TfR 1975 s. 289 flg. («Upphovsmans ideella rätt – några huvudlinjer»); Meedom, NIR 1985 s. 153 flg. («Kan den stedsevarende droit moralbeskyttelse opretholdes?)»; Rosén i «Vennebog til Mogens Koktvedgaard», København 1993 s. 52 flg. («Ideell rätt och film»); Bernitz i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen», Oslo 1997 s. 115 flg. («Skydd för offentliga konstverk mot förvanskning och förstöring»); Rosén i NIR 1999 s. 355 flg. («Moral Right in Swedish Copyright Law»); Lange, “Klassikervernet i norsk åndsrett” (CompLex 2000-1); Schmidt i «Festskrift til Ulf Bernitz» NIR 2001 s. 159 flg. («Om ideelle rettigheter»); Hagstrøm i «Festskrift til Mogens Koktvedgaard» 2003 s. 247 flg. («Kunstnerisk utsmykning - noen kontraktsrettslige spørsmål»); Nordell i «Festskrift til Mogens Koktvedgaard» s. 383 flg. («Den ideella rättens tvingande natur och oöverlåtbarhet»).

Flere opphavsrettslige spørsmål ble drøftet i Korhonen, NIR 2007 s. 178 flg. («Paternitetsrätt och nytt artistnamn. Kommentar till HD 2005: 92») og av Axhamn, NIR 2008 s. 460 («Respekträttsligt skydd för upphovsmannens anseende och egenart. Några reflektioner med anledning av NJA 2008 s. 309 (Reklamavbrott)»). Om «Spökskriveri och upphovsrätt – ett ideellrättsligt dilemma? (ghostwriters)», se Karnell i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen», Oslo 1997 s. 525 flg.

Om datamaskinprogrammer og ideelle rettigheter, se Nordell, NIR 1993 s. 374 flg. («Datorprogrammen och den ideella rätten i anställningsförhållanden»).

Om fortsettelsesverk og ideelle rettigheter se Deichmann, NIR 2004 s. 101 flg. («Variationsværker»).

Om foreldreløse verk og ideelle rettigheter se Rosenmeier, NIR 2012 s. 612 flg. («Forældreløse værker. Hvad er problemet?») og Kristensen, NIR 2012 s. 616 flg. («Forældreløse værker – forslag til EU-regulering»).

Om kildebruk, se § 25 andre ledd og ”God skikk - om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger”, Utredning 2006 fra et utvalg oppnevnt av Den norske Forleggerforening, Den norske historiske forening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Om oppreisning for ikke-økonomisk skade ved inngrep i ideelle rettigheter, se Ringnes, NIR 2005 s. 615 flg. («Erstatning (oppreisning) for ikke-økonomisk skade»).

Om parodi, satire og travesti og ideelle rettigheter, se kilder under § 6 og Kielland, ip.trollet.no («Den tvangsmessige velgjøreren - EU-domstolens avgjørelse i C-201/13 Deckmyn: Europeisk harmonisering av opphavsrettens ideelle rettigheter?»).

Om engelsk rett og ideelle rettigheter se Skone, NIR 1967 s. 194 flg. («Droit moral. Has it a Place in English Law?»). Se også Meedom, NIR 1985 s. 153 flg. («Kan den stedsvarende droit moralbeskyttelse opretholdes?»).

Note (15)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Fordi opphavsrettens primære formål er å beskytte opphaveren mot nærmere bestemte former for angitt verksbruk, jf. §§ 3 og 4, behandler teori og rettspraksis ofte vilkårene for inngrep (likhetsvurderingen) sammen med vilkårene for vern (verkshøydespørsmålet). Kommentarene under denne paragraf må derfor ses i sammenheng med kommentarene til § 2 annet ledd (verkshøydespørsmålet) og § 3 fjerde ledd (opphavsrettens gjenstand).

Som det fremgår under § 2, er «verk» et selvstendig EU-rettslig begrep som skal tolkes og anvendes ensartet. Ifølge EU-domstolen avgjørelse i sakene C-5/08 (Infopaq I) og C-310/17 (Levola Hengelo) må følgende kumulative vilkår være oppfylt: (i) Gjenstanden må være original i den forstand at den er opphaverens egen intellektuelle frembringelse. (ii) Det er kun de elementer som er uttrykk for opphaverens egne intellektuelle frembringelse som kan være et verk.

Det følger av EU-domstolens faste praksis at frembringelsen skal anses for å være «original» dersom den avspeiler opphaverens personlighet gjennom å gi uttrykk for hans frie og kreative valg, jf. bl.a. avgjørelsene C-145/10 (Painer) og C-161/17 (Renckhoff). Frembringelsen oppnår ikke vern dersom den er bestemt av tekniske hensyn eller andre begrensninger som ikke gir rom for kreativ frihet, jf. bl.a. avgjørelsen C-604/10 (Football Dataco).

Første ledd regulerer situasjoner hvor foreleggets beskyttede identitet (verkshøyde) går mer eller mindre igjen i bearbeidelsen, slik at det foreligger et avhengighetsverk. Bestemmelsen omhandler ikke situasjoner hvor den uttrykksmessige likheten er tilfeldig (dobbeltfrembringelser). Men når så er sagt, rammes også likhet som er gjort ubevisst.

Bestemmelsen omhandler ikke situasjoner hvor bearbeidelsen skapes i samarbeid med forgjengeren, slik at det oppstår et fellesverk, jf. § 8. At bearbeideren får opphavsrett til bearbeidelsen, følger også av § 2 annet ledd bokstav m).

Fordi bearbeideren ikke skaper et nytt og selvstendig verk, kan bearbeideren ikke råde over bearbeidelsen i strid med rettighetene til forelegget. Det samme følger av § 3 fjerde ledd. Bearbeideren må ved utøvelsen av sin opphavsrett respektere opphaveren til forelegget, og omvendt. Ingen av dem kan råde over den andres verk uten samtykke eller hjemmel.

Andre ledd fastslår at opphaveren ikke kan motsette seg at andre benytter hans verk på en slik måte at det skapes nye og selvstendige verk (inspirasjonsretten). Grensen mellom bearbeidelser og nye og selvstendige verk kan være vanskelig å trekke. Juristenes rolle er her å trekke opp den rettslige rammen for det sakkyndige skjønn som må utøves. Likhetsvurderingen lettes ikke av at opplevelsen av kunst er i utvikling. Postmodernismen åpnet f.eks. for en kunst som gjenbruker andre verk.

Den som skaper et nytt og selvstendig verk, oppnår en opphavsrett som er uavhengig av opphavsretten til det eller de verk som er brukt som inspirasjon. Som eksempel på verkskategorier som «per definisjon» anses å være opphavsrettslige uavhengige, nevnes ekfraser, gjendiktninger, parafraser, pastisjer og referater.

Det er grunnleggende at opphavsretten ikke beskytter verkets idé og innhold. Grensen mellom idé og uttrykk kan være uklar (the idea/expression dichotomy). Det ledende synspunktet er at foreleggets vern ikke rekker lenger enn det manifesterte og konkrete avtrykk av opphaverens skapende åndsinnsats.

Det er også grunnleggende at opphavsretten ikke gir vern for funksjonsbestemte elementer. Tekniske løsninger må ev. utlede vern fra patentretten, ev. etter markedsføringsloven. Se om forholdet til annen lovgivning under § 15.

Opphavsrettens likhetsvurdering beror på helhetsvurderinger, ikke mosaikkmothold. Spørsmålet er om man etter en litterær eller kunstnerisk helhetsvurdering opplever frembringelsene som så vidt like at ettergjøringen, helt eller delvis, anses å være «samme verk» som forelegget (har samme verkshøyde). Vurderingen beror på bl.a. hvor originalt og særpreget forelegget er – desto mer originalitet, desto sterkere vern. Avgjørende er om de individuelle trekk som beskyttelsen knytter seg til i forelegget går igjen på en slik måte i etterlikningen at forelegget kan sies å ha bevart sin litterære eller kunstneriske «identitet».

Førstvoterende konkluderte i HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante) med at berg-og-dalbanevognen «Il Tempo Extra Gigante» ikke var en krenkelse av opphavsretten til Sandemoses bearbeidelse i filmbilen fordi vognen hadde et industrielt preg og ga «et helt annet estetisk inntrykk» enn filmbilens forfinete kunsthåndverksmessige uttrykk (avsnitt 117).

Fra bestemmelsens forarbeider vises særlig til Prop. 104 L (2016-2017) s. 49 flg. («Bearbeidelser m.m.»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 4, har tidl. rettskilder relevans.

Om opphavsrettens rekkevidde generelt, se Rognstad/Lassen, op.cit. s. 161 flg. («Rekkevidden av åndsverkbeskyttelsen») og Aakre m.fl. op.cit. s. 84 flg. Se også Stray Vyrje i JV 2012 s. 69 flg. («Åndsverk og plagiat – noen refleksjoner») og i NIR 2017 s. 147 flg. («Copyright and Aesthetic Experience»).

Fra rettspraksis vises særlig til HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante). Se om dommen hos Ljostad, NIR 2018 s. 394 flg. («Il Tempo Gigante i Høyesterett»); Kielland, NIR 2018 s. 415 flg. (med illustrasjoner) og Rognstad, NIR 2018 s. 568 flg. («Høyesterett og Il Tempo Gigante – en kommentar til advokat Rune Ljostads artikkel...»).

Se også Rt. 1962 s. 964 flg. (Wegner, sybord); Rt. 1997 s. 99 flg. (Cirrus, byggespesifikasjoner); Rt. 2007 s. 1329 flg. (Huldra i Kjosfossen, sceneverk); Rt. 2012 s. 1062 flg. (Tripp-trapp, barnestol). Høyesteretts avgjørelse av verkshøydespørsmålet i Rt. 2013 s. 822 flg. (Ambassadør, typehus) må sammenholdes med lagmannsrettens etterfølgende likhetsvurdering i LF-2013-109223.

Om gjeldende forhold mellom opphavsrettsbeskyttelsens bredde i dansk rett og EU-retten, se Rosenmeier m.fl., NIR 2018 s. 291 flg. («Dansk ophavsret til EU-retslig serviceeftersyn. Hvor går grænserne for «dansk ophavsret»?») s. 316 flg.

Om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger, se ”God skikk - om bruk av litteratur og kilder i allmenne, historiske framstillinger”, Utredning 2006 fra et utvalg oppnevnt av Den norske Forleggerforening, Den norske historiske forening og Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.

Om forskningsetiske plagiater, se Lov av 28. april 2017 nr. 23 om organisering av forskningsetisk arbeid (forskningsetikkloven) § 8 annet ledd.

Om grensen nedad, gjenbruk av mindre verksdeler, se EU-domstolens avgjørelser i saken C-5/08 (Infopaq I), i de forente sakene C-403/08 og C-429/08 (Permier League) og i C-355/12 (Nintendo).

Om kjennetegn som kan krenke opphavsrett, se merknader under § 15 og Lassen/Stenvik, «Kjennetegnsrett», Oslo 2011 s. 162 flg.

Om kunstnerisk frihet mv., se Lassen, TfR 1987 s. 937 flg. («Om Dichtung und Wahrheit som rettspolitisk problemstilling»); Strömholm i «Festskrift til Mogens Koktvedgaard» op.cit. s. 613 flg.

Om likhetsbedømmelsen ved bygningskunst, se Lassen, «Om tyveri av bygninger og anlegg – idébeskyttelse og vern mot etterligning», Norsk forening for bygge- og entrepriserett 1988.

Om likhetsbedømmelsen ved datamaskinprogrammer, se Bing, NIR 1999 s. 281 flg. («Vurdering av opphavsrettslig krenkelse av datamaskinprogrammer – et praktisk perspektiv»).

Om likhetsbedømmelsen ved musikk, se Karnell, NIR 1957 s. 15 flg. («Om rättsligt skydd för melodier»); Brilioth, NIR 1970 s. 37 flg. («Identitetsproblem i musikalisk upphovsrätt»); Weincke, NIR 1975 s. 409 flg. («Bemærkninger om ophavsretten til musikværker»); Rosenmeier, «Ophavsretlig beskyttelse af musikværkerk» op.cit.; Edlund op.cit. og Altenhammar i STIM nytt 2002 (17:1/2) s. 18-19 («Får man stjäla fyra takter?»).

Om oversettelser, se Holmboe i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen», op.cit. s. 451 flg. («Ordene og ordet – om opphavsrett til bibeloversettelser»); Huttunen m.fl., NIR 2012 s. 330 flg. («Translation Technology and Copyright»).

Om parodi, satire og travesti, se EU-domstolens avgjørelse i saken C-201/13 (Deckmyn, omtalt under §§ 1 og 5); Delin, NIR 1959 s. 234 flg. («Om parodi»); Rosén, NIR 1990 s. 600 flg. («Upphovsrätten som hinder för satir, parodi och travesti?»); Nordell, NIR 2007 s. 317 flg. («Parodi, satir, travesti – intrång eller kränkning? Kommentar till NJA 2005 s. 905 (Alfons Åberg)»); Høedt-Rasmussen m.fl., NIR 2008 s. 166 flg. (Debatt: «Dansk kunstner vinder sag om surrealismens grænser»); Ficks, NIR 2015 s. 316 flg. («Om det icke-existerande eller harmoniserade parodiundantaget i svensk upphovsrätt»); Jakobsen, NIR 2015 s. 421 flg. («Brug af parodier i ophavsretlig henseende: Rækkevidden af EU-Domstolens dom i Deckmyn vs Vandersteen»); Borchgrevink, LoD-2017-129-11 («Skal parodiene tas på alvor?»).

Om sampling, se Ylikallio, NIR 2021 s. 249 flg. («Musikalisk sampling som användarrätt enligt EU-rätten»).

Om sitater, se § 29.

Om tittelbeskyttelse, se under § 106.

Om utøvende kunstnere, se Eidsvold-Tøien, NIR 2017 s. 130 flg. («Creative, Performing Artists – Copyright for Performers»).

Om variasjonsverk, se Deichmann, NIR 2004 s. 101 flg. («Variationsværker»).

Om problemstillinger ved universitetene og høyskolene, se merknader under § 2.

Om ytringsfrihet, se merknader til § 1.

Note (16)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen omhandler åndsverk som skapes ved å sammenstille flere verk eller verksdeler. Det er her selve sammenstillingen (utvelgelsen, innsamlingen) som gir grunnlag for en egen opphavsrett for den som sammenstiller (sammenstilleren, redaktøren). Forutsetningen er at sammenstillingen har verkshøyde, jf. § 2 annet ledd. Som eksempel på frembringelser som kan være samleverk nevnes antologier, aviser, leksika, musikkpotpurrier og tidsskrifter.

Hvorvidt samleverket består av hele eller deler av verk, ulike verkstyper (multimediafrembringelser) eller av verk fra en eller flere opphavere, er uten betydning. Det er også uten betydning om de verk som inngår har falt i det fri, jf. § 11 flg. Men det må sammenstilles opphavsrettslige verk.

Bestemmelsen medfører at råderetten over (hele) samleverket både må klareres med redaktøren og opphaverne til de beskyttede verk som inngår. Med mindre annet et avtalt, kan opphaverne til verk som inngår råde fritt over sine egne frembringelser (uavhengig av redaktøren).

Sammenstillingen blir et fellesverk dersom sammenstillingen kommer til ved en felles skapende åndsinnsats fra to eller flere opphavere (flere redaktører) uten at den enkelte sammenstillers bidrag kan skilles ut som selvstendige verk. Se om fellesverk under § 8.

Samleverkene må atskilles fra sammensatte verk. Her mangler sammensetningen (sammenstillingen) verkshøyde. Utnyttelsen av (hele) sammenstillingen fordrer derfor bare samtykke fra opphaverne til de beskyttede verk som er satt sammen. For sammensatte verk løper som hovedregel vernetiden for de sammensatte verkene uavhengig av hverandre. Se imidlertid unntaket «for musikkverk der både tekst og musikk er frembrakt med henblikk på verket» i § 11 første ledd bokstav d). Spørsmålet om samleverk og sammensatte kan beskyttet som databaser må ev. vurderes etter § 24.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Prop. 104 L (2016-2017) s. 51 flg. («Samleverk»). Ettersom bestemmelsen viderefører § 5 første ledd i 1961-loven, har tidl. rettskilder relevans. Om samleverk, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 153 flg. («Samleverk») og Aakre m.fl. op.cit. s. 88 flg. Se også Lassen i TfR 1983 s. 324 flg. («Sameie i opphavsrett og i opphavsrettslige naboretter»); Stray Vyrje i JV 1994 s. 143 flg. («Opphavsrettens subjekt – en oversikt»).

Om samleverk for bruk i undervisning, se § 44 og Rosén i NIR 1985 s. 166 flg. («Upphovsrätt och allmännytta. Några ord om samlingsverk för undervisningsbruk»).

Note (17)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen omhandler verk som blir skapt sammen av to eller flere opphavere uten at resultatet kan skilles ad som selvstendige verk (fellesverk, udelelige samarbeidsverk). Bearbeidelser mv., jf. § 6 første ledd, skiller seg fra fellesverkene ved at det her ikke foreligger noe skapende samarbeid mellom opphaverne. Det gjør det heller ikke ved samleverk, jf. § 7. Både bearbeidelser og samleverk kan imidlertid være fellesverk. Enkelte fellesverk kan ha svært mange opphavere.

Første ledd oppstiller ingen krav til organiseringen av opphavernes skapende samarbeid. Men det er et vilkår at det har bestått en eller annen form for forbindelse mellom dem. Kravet til samarbeid er ikke strengt. Det er tilstrekkelig at opphaverne har arbeidet i fellesskap etter en felles idé. Samarbeidet kan organiseres vertikalt og/eller horisontalt, samt foregå over tid. Det fratar ikke verket karakter av fellesverk at man i ettertid – faktisk – kan peke ut den enkeltes bidrag og skille dem ad. Hvis det ikke foreligger tilstrekkelig samarbeid, blir verket en bearbeidelse, jf. § 6 annet ledd.

Det er et minstekrav at frembringerne bidrar med individuell, skapende åndsinnsats. Bidrag uten verkshøyde gir ikke medopphavsrett. Det må derfor foretas en avgrensning mot medhjelpere som bidrar uten å skape, jf. § 2 første ledd. Om verkshøydekravet, se § 2 annet ledd. Eksempler på fellesverk er bøker eller artikler som skrives i fellesskap på slik måte at det ikke er mulig å skille forfatternes bidrag fra hverandre, f.eks. fordi de har skrevet verket sammen og videre på hverandres bidrag. Intervjuer kan reise vanskelige spørsmål. Det samme kan bearbeidelser som er fellesverk gjøre, se om problemstillingen i HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante).

Annet ledd regulerer utøvelsen av råderetten til fellesverk, jf. §§ 3 og 4. Den enkelte opphaver (sameier) kan nedlegge veto selv om avtrykket av hans skapende åndsinnsats er lite. Dersom opphaveren har samtykket på forhånd, må han senere kunne hevde at samtykkets forutsetning har falt bort, f.eks. fordi han anser fellesverket å være litterært eller kunstnerisk mislykket (sml. § 5). En vilkårlig rett til å ombestemme seg har sameieren likevel ikke. Vederlaget må fordeles mellom opphaverne iht. brøk.

Fordi opphavsretten blir liggende i sameie, gir sameieloven supplerende regler, jf. lov 18. juni 1965 nr. 6 om sameige (sameieloven eller saml.). Flere av sameielovens bestemmelser tar imidlertid sikte på det tingsrettslige sameiet, og får derfor ikke anvendelse.

Tredje ledd gir regler om hvem som kan reise søksmål (søksmålskompetanse) og hvem som er å anse som fornærmet.

Om vernetiden for fellesverk, se § 11 første ledd bokstav b). Om opphavsrett som går over til flere i fellesskap ved arv mv., se § 75.

Fra bestemmelsens forarbeider vises særlig til Prop. 104 L (2016-2017) s. 52 flg. («Fellesverk»). Ettersom bestemmelsen delvis viderefører § 6 i 1961-loven, har tidl. rettskilder relevans. Om fellesverk, se Rognstad/Lassen, op.cit. s. 154 flg. («Fellesverk») og Aakre m.fl. op.cit. s. 90 flg. Se også Stuevold Lassen i TfR 1983 s. 324 flg. («Sameie i opphavsrett og i opphavsrettslige naboretter»); Stray Vyrje i JV 1994 s. 143 flg. («Opphavsrettens subjekt – en oversikt»); Ødegården, NIR 2021 s. 471 flg. «Om fellesverk – åndsverk skapt av flere opphavere i fellesskap»).

Om datamaskinprogrammer, se Torvund i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen», op.cit. s. 1027 flg. («Opphavsrett til dataprogrammer utviklet i vertikalt samarbeid») og Kielland i Complex 2005/07 («Copyleft») s. 122 flg.

Om fortsettelsesverk, se Deichmann i NIR 2004 s. 101 flg. («Variationsværker»).

Om ghostforfattere, se Karnell «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen», op.cit. s. 525 flg. («Spökskriveri och upphovsrätt – ett ideellrättsligt dilemma? (ghostwriters))».

Om intervjuer, se Rosenmeier i NIR 2003 s. 57 flg. («Har intervieweren ophavsret til den interviewedes udtalelser? Nogle bemærkninger til Högsta domstolens dom af 26.11.1996...»).

Om prosjektarbeid og medforfatterskap innenfor universitets- og høyskolesektoren, se Immaterialrettsutvalget op.cit. (Complex 2004-01) og Kielland op.cit.

Fra rettspraksis nevnes Rt. 1957 s. 275 flg. (operette) med drøftelser om vernetidens lengde og utnyttelse av delprestasjoner i fellesverk.

Note (18)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen har som bakgrunn at anonyme og pseudonyme verk nyter vern på linje med navngitte verk. Pseudonyme verk er verk som tilgjengeliggjøres under opphaverens (originæropphaverens) oppdiktede navn. Kollektivpseudonyme verk er fellesverk som tilgjengeliggjøres under felles pseudonym. Autonyme verk er verk som tilgjengeliggjøres under opphaverens eget navn. Det finnes eksempler på at opphaveren har endret navn, slik at pseudonymet ble til autonym.

Bestemmelsen inneholder en fullmaktsregel (lovbestemt stillingsfullmakt) for verk som utgis anonymt eller under pseudonym, jf. § 10 andre ledd. Opphaveren har her behov for noen som kan representere ham utad, uten at autonymet blir kjent. Verkets utgiver kan derfor (begrenset til saker som gjelder utnyttelsen av verket) handle på opphaverens vegne inntil opphaverens identitet blir kjent. Dersom heller ikke utgiveren blir navngitt, gjelder det samme for forleggeren eller annet subjekt med tilsvarende funksjon.

Den legitimasjon som bestemmelsen gir utgivere og forleggere, rekker langt. Ikke bare kan de forsvare opphavsretten defensivt, men også råde over den offensivt. På denne måten gis opphaveren mulighet til å kommersialisere verket anonymt eller pseudonymt. Fullmakten etter § 9 rekker imidlertid ikke så langt at utgivere og forleggere har en generell rett til å sette opphaverens navn eller merke på eksemplar av kunstverk, jf. § 107 (signaturretten).

Om navngivelsesesplikten, se § 5 første ledd. Om vernetid for anonyme åndsverk, se § 12. Om hitteverk, se § 52. Om forbud mot bruk av opphaverens navn og merke, se § 108. Om opplysninger som må påføres trykte verk, grafiske verk og trykte gjengivelser av musikkverk, se § 112. Om presumsjon for hvem som skal anses som produsent av film- og fjernsynsverk, se § 113 tredje ledd. Om straffbar forledelse ved bruk av pseudonymer (kunstneriske fiksjoner), se TOSL-2022-155115 (Werner Jensen).

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Prop. 104 L (2016-2017) s. 53 flg. («Ukjent opphaver»). Ettersom bestemmelsen viderefører fullmaktsregelen i 1961-lovens § 7, har tidl. rettskilder relevans. Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 145 flg. («Utgangspunkter») og Aakre m.fl. op.cit. s. 94 flg. Se også Stray Vyrje i JV 1994 s. 143 flg. («Opphavsrettens subjekt – en oversikt»).

Om foreldreløse verk, se Rosenmeier, NIR 2012 s. 612 flg. («Forældreløse værker. Hvad er problemet?»); Kristensen, NIR 2012 s. 616 flg. («Forældreløse værker – forslag til EU-regulering»).

Om fortsettelsesverk, se Deichmann, NIR 2004 s. 101 flg. («Variationsværker»).

Om ghostforfattere, se Karnell «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen», op.cit. s. 525 flg. («Spökskriveri och upphovsrätt – ett ideellrättsligt dilemma? (ghostwriters)».

Om pseudonymer, se Haukaas, Syn og segn 1959 s. 452 flg. («Rettsvernet for løyndenamn») og Kostad, «Norsk anonym- og pseudonymleksikon» Kunnskapsforlaget 1981.

Note (19)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Lånereglene i kap. 3 forutsetter i stor grad at verket er offentliggjort, eventuelt også utgitt (som krever noe mer). Retten til å kopiere verk til privat bruk forutsetter f.eks. at verket er offentliggjort, jf. § 26. Det samme gjør retten til å sitere fra verk, jf. § 29. Spørsmålet om verket er offentliggjort, eventuelt også utgitt, har også betydning for verkets vernetid, jf. §§ 12 og 13.

Første ledd: Loven bruker begrepene «offentliggjøre» og gjøre verket «tilgjengelig for allmennheten» om hverandre. Meningen er den samme. Verket er offentliggjort når det er gjort lovlig tilgjengelig for allmennheten, jf. § 3 annet ledd. Sistnevnte vil som hovedregel omfatte situasjoner der tilgjengeliggjøringen skjer med opphaverens samtykke.

Men verket kan også anses lovlig offentliggjort i situasjoner der tilgjengeliggjøringen f.eks. skjer med hjemmel i konsumpsjonsbestemmelsene i §§ 27 og 28. Forutsetningen er i så fall at originaleksemplaret er solgt eller på annen måte overdratt innenfor EØS-området med opphaverens samtykke. Dersom så skjer, følger det av konsumpsjonsbestemmelsene at erververen kan spre og vise originaleksemplaret blant allmennheten – med det til følge at verket blir lovlig offentliggjort.

Annet ledd: Verket er «utgitt» når et «rimelig antall eksemplarer» av verket «med samtykke av opphaveren» er brakt i handelen eller på annen måte er «spredt blant allmennheten». Hva som utgjør et rimelig antall eksemplarer, beror på hva slags verk det er tale om. Det må foretas en konkret vurdering. Om eksemplarbegrepet og spredningsretten, se § 3 første og andre ledd.

Verket anses også utgitt når det med opphaverens samtykke er gjort tilgjengelig for allmennheten på Internett, i annet elektronisk kommunikasjonsnett eller i database på slik måte at brukeren kan fremstille eksemplar av verket og selv velger tid og sted for tilgangen til verket, jf. § 3 andre ledd bokstav d). Hvor slike overførte verk skal anses utgitt (opprinnelseslandet) reiser vanskelige spørsmål. Bestemmelsen har bakgrunn i at tilgjengeliggjøring i nettverk i økende grad erstatter tradisjonell spredning av eksemplarer (internettutgivelse).

Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 8, har tidl. rettskilder relevans. Fra bestemmelsens forarbeider vises til Prop. 104 L (2016-2017) s. 56 flg. («Offentliggjøring og utgivelse av verk»). Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 289 flg. og Aakre m.fl. op.cit. s. 97 flg. Om opphavsrettslig beskyttelse av ikke-offentliggjorte verk, se Karnell, NIR 2000 s. 54 flg. («Upphovsrättslig skydd för icke offentliggjorda verk i internationellt perspektiv»).

Note (20)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023

Etter vernetidens utløp er opphavsretten ikke til hinder for at verket fritt kan brukes (faller i det fri), se imidlertid § 13 (oppdagerrett). De ideelle rettighetene må fortsatt respekteres, se § 108 (klassikervernet). Opphavsrettens vernetid er harmonisert gjennom EUs vernetidsdirektiv 2006/116/EF.

Bokstav a: Bestemmelsen medfører at vernetiden i praksis kan bli inntil 71 år. Når opphaveren dør, går opphavsretten over til arvingene, jf. § 76. Overgangen følger vanlige arveregler. I de fleste tilfeller vil det være opphaverens barn og senere barnebarn som arver rettighetene. Annet kan bestemmes i testament.

Bokstav b: Hovedregelen er for fellesverk, jf. § 8, at vernetiden regnes fra utløpet av lengstlevende medopphavers dødsår. Annerledes for oversettelser og bearbeidelser mv., jf. § 6. Ved oversettelser og bearbeidelser har verkets originære opphaver og oversetteren/bearbeideren adskilte vernetider. Verk av utenlandske forfattere som døde før utløpet av 2022 kan således fortsatt være beskyttet i norsk oversettelse.

Bokstav c: Bestemmelsen gir en særregel for filmverk. Vernetiden regnes for slike verk fra utløpet av dødsåret til lengstlevende av (kun) de kategorier opphavhavere som er nevnt. Musikken må være frembrakt med henblikk på filminnspillingen. Filmverk kan også ha andre kategorier opphavere en de som er nevnt. Også kameraoperatører, regissør, scenograf, sminkør, skuespillere og ettarbeidsstab kan ha rettigheter. Rettighetsstrukturen kan være kompleks. Om avtaler om innspilling av filmverk, se § 72.

Bokstav d: Bestemmelsen gir en særregel for musikkverk der både tekst og musikk er frembrakt med henblikk på verket. For slike verk (som verken er samleverk, jf. § 7, eller fellesverk, jf. § 8) regnes vernetiden fra utløpet av dødsåret for den lengstlevende av hhv. tekstforfatteren og komponisten når musikken og teksten brukes sammen (i sammensatt form), men ikke dersom musikken og teksten brukes atskilt.

Verk av opphaver som er statsborger eller bosatt i EØS-området har 70 års vernetid (prinsippet om ikke-diskriminering). Andre utenlandske verk med vern under Bern- og Verdenskonvensjonen følger vernetidsbestemmelsene for norske verk med mindre verket har kortere vernetid etter sitt hjemlands rett. Pga. Bernkonvensjonens regler om minste vernetid, har de fleste konvensjonsland generell vernetid på 50 år, som oftest regnet fra utløpet av opphaverens dødsår. Men det forekommer kortere vernetid for enkelte kategorier verk, og enkelte land har også kortere generell vernetid. Enten den kortere vernetiden er generell eller spesiell, skal det skje tilsvarende avkorting i Norge for verk som etter sitt hjemlands rett har kortere vernetid enn det som følger av §§ 11 og 12. Spørsmålet om hva som skal anses som verkets hjemland er derfor viktig.

Pga. reglenes kompleksitet, vil det ofte kreves inngående undersøkelser før man kan fastslå om verk av opphaver som ikke er statsborger eller bosatt i EØS-området, er falt i det fri i Norge før vernetiden etter de alminnelige norske bestemmelsene har løpt ut. Problemet er ikke bare å fastslå hvor lang vernetiden er i det land hvor verket hører hjemme. Også tilknytningskriteriene er vanskelige. Den som vil råde over et slikt utenlandsk verk i Norge bør derfor foreta inngående undersøkelser før han ev. kan basere seg på at verket har kortere vernetid i Norge enn 70 år etter utløpet av opphaverens dødsår (utenlandske verk, herunder verk av opphavere som er statsborger eller bosatt i EØS-området, har aldri lengre vernetid i Norge enn norske verk har).

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 82 flg., Ot.prp. nr. 54 (1994-95) s. 35 flg., Prop. 54 L (2013-2014) s. 35 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 63 flg. («Vernetid for opphavsrett»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 40 uten materielle endringer, har tidl. rettskilder relevans.

Se nærmere om vernetiden for åndsverk hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 435 flg. («Vernetiden for åndsverk») og Aakre m.fl. (op.cit.) s. 104 flg. Se også Stuevold Lassen, NIR 1980 s. 123 flg. («Vernetiden for åndsverk etter norsk rett») og NIR 1988 s. 206 flg. («Internasjonalt vern for åndsverk og fotografier»); Holmboe i Festskrift til Birger Stuevold Lassen op.cit. s. 451 flg. («Ordene og ordet – om opphavsrett til bibeloversettelser»); Stenvik, NIP 1999-3-8 («Opphavsrett: Vernetidsbestemmelsene – overgangsregler»).

Fra danske og svensk litteratur nevnes Løgdberg, NIR 1989 s. 294 flg. («Några ord om immaterialrättsliga giltighetstider»); Schønning, NIR 1996 s. 181 flg. («Nye beskyttelsestider i opphavsretten»); Lokrantz-Bernitz, NIR 2010 s. 32 flg. («Förlängd skyddstid för musikartister och musikproducenter? En kritisk analys av ett europeiskt lagförslag»).

Om vernetiden for anonyme åndsverk, se § 12. Om vernetiden for verk som tidligere ikke er offentliggjort, se § 13 (oppdagerrett). Om vernetiden for utøvende kunstnere og produsenter m.fl., se § 16 flg.

Høyesterett behandlet vernetidens lengde for fellesverk i Rt. 1957 s. 275 (operette).

Om adgangen til å varemerkeregistrere åndsverk som har falt i det fri, se KFIR's avgjørelse 13. november 2017 i de forente sakene 16/00148, 16/00149, 16/00150, 16/00151, 16/00153 og 16/00154 (Vigeland). KFIR opprettholdt her Patentstyrets nektelse av registering av flere av Gustav Vigelands verker. Se kommentar av Viken m.fl., NIR 2019 s. 60 flg. («Utviklingen på immaterialrettsområdet i Norge 2016-2018» pkt. 3.1.3).

Note (21)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Etter vernetidens utløp er opphavsretten ikke til hinder for at verket fritt kan brukes (faller i det fri), se imidlertid § 13 (oppdagerrett). De ideelle rettighetene må fortsatt respekteres, se § 108 (klassikervernet). Opphavsrettens vernetid er harmonisert gjennom EUs vernetidsdirektiv 2006/116/EF.

Bestemmelsen regulerer vernetiden for anonyme og pseudonyme åndsverk, jf. § 9. Man har her verken noen opphaver eller dødsår å forholde seg til. Bestemmelsen bygger på Bernkonvensjonens regler om at opphaverens dekknavn eller merke først kan likestilles med opphaverens navn når dekknavnet eller merket er egnet til å identifisere opphaveren. Bestemmelsen kan medføre betydelig kortere vernetid enn om verket utgis under opphaverens navn. Om forbud mot bruk av opphaverens navn og merke, se § 107.

Første ledd: Bestemmelsen regulerer i første og andre setning vernetiden for verk som er offentliggjort uten at opphaveren er navngitt eller kan identifiseres på annen måte. Man legger da til grunn utløpet av det år da verket første gang ble offentliggjort, jf. § 10. Består det anonyme verket av flere deler, beregnes vernetiden særskilt for hver enkelt del. Sistnevnte gjelder f.eks. dersom verket utgis over tid i flere bind, deler, hefter, numre eller serier. Vernetiden regnes i så fall særskilt for hver enkelt del, regnet fra utløpet av det år den ble offentliggjort.

Første ledd gir i tredje setning en særregel for anonyme verk som ikke er offentliggjort. Vernetiden regnes da fra utløpet av det året verket ble skapt (hvilket kan være vanskelig å avgjøre). Dersom verket offentliggjøres før utløpet av 70 år etter at det ble skapt, forlenges vernetiden ved at man regner 70 år fra utløpet av det år verket ble offentliggjort.

Annet ledd gir regler for beregning av vernetiden for ikke-offentliggjorte anonyme verk hvor opphaverens identitet blir kjent. Derom så skjer innen utløpet av 70 år etter verkets første offentliggjøring, beregnes vernetiden fra utløpet av opphaverens dødsår, jf. hovedregelen i § 11 bokstav a). Det samme gjelder dersom det innen utløpet av 70 år etter verkets første offentliggjøring blir opplyst at opphaveren allerede var død før verket ble offentliggjort. Vernetiden forlenges i tilfeller som dette dersom opphaveren døde etter utløpet av offentliggjørelsesåret, men forkortes dersom opphaveren var død før påbegynnelsen av året for verkets første offentliggjørelse.

Dersom det foreligger et fellesverk hvor noen av opphaverne er ukjente og andre kjente, regnes vernetiden fra utløpet av det år da lengstlevende av de navngitte opphaverne døde, med mindre samtlige av de navngitte var døde før verkets første offentliggjørelse.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 82 flg., Ot.prp. nr. 54 (1994-95) s. 35 flg., Prop. 54 L (2013-2014) s. 35 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 63 flg. («Vernetid for opphavsrett»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 41, har tidl. rettskilder relevans.

Se nærmere om vernetiden for anonyme åndsverk hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 437 flg. («Vernetiden for verk av ukjent opphaver (anonyme åndsverk))» og Aakre m.fl. op.cit. s. 106 flg.

Se ellers kildehenvisninger under § 11.

Note (22)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Etter vernetidens utløp er opphavsretten ikke til hinder for at verket fritt kan brukes (faller i det fri), med mindre det oppstår oppdagerrett etter § 13. De ideelle rettighetene må uansett respekteres, se § 108 (klassikervernet). Oppdagerretten har sin bakgrunn i EUs vernetidsdirektiv 2006/116/EF art. 4.

Første setning: Bestemmelsen etablerer på nærmere angitte vilkår en egen beskyttelse (økonomisk oppdagerrett, investeringsbeskyttelse) for den som første gang tilgjengeliggjør verket for allmennheten, jf. § 10 (editio princeps). Formålet et å skape incitament til å tilgjengeliggjøre ikke-offentliggjorte verk som har falt i det fri, jf. §§ 11 og 12. Bestemmelsen får etter § 113 sjette ledd anvendelse for verk som blir gjort tilgjengelig for allmennheten av norsk statsborger eller av person som er bosatt i riket, eller av selskap som har norsk styre og sete her i riket.

Oppdagerretten kan i motsetning til opphavsretten, jf. § 2 første ledd, oppstå originært hos juridiske personer. Oppdagerretten gir kun oppdageren økonomiske rettigheter, jf. §§ 3, ikke ideelle etter § 5. De økonomiske rettigheter som bestemmelsen gir oppdageren etter §§ 3 er de samme som loven gir opphavere etter § 3. I vilkåret om at tilgjengeliggjøringen må være rettmessig ligger at oppdageren ikke må tilgjengeliggjøre verket i strid med lov eller avtale.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 54 (1994-95) s. 36 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 63 flg. («Vernetid for åndsverk»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 41a, har tidl. rettskilder relevans.

Andre setning: Utgangspunktet for oppdagerens vernetid, som er 25 år, er utløpet av det år oppdageren gjør verket tilgjengelig for allmennheten.

Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 438 («Vern for verk som første gang er offentliggjort etter utløpet av vernetiden») og Aakre m.fl. op.cit. s. 108 flg. Se også Torvund, NIR 2016 s. 190 flg. («Bør vi ha en restaureringsrett for lyd- og filmopptak?»).

Note (23)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen er demokratibestemmelse. Man skal ikke være avhengig av det offentliges samtykke for å kunne bruke og kritisere de dokumenter som inngår som del av det offentliges myndighetsutøvelse. Bestemmelsen angir dokumenter mv. som etter som art er «uten vern etter denne loven». Angjeldende dokumenter er således ikke bare unntatt fra lovens opphavsrettslige vern, men også fra det vern loven tilbyr iht. de nærstående rettighetene.

Det finnes ingen unntak i EU’s opphavsrettslige direktiver som generelt åpner for å frata vern for de dokumenter som nevnes i første ledd. Etter som EU-domstolen har harmonisert direktivenes originalitetskrav, kan det spørres om ikke Norge (i den grad direktivene ikke åpner for unntak) også plikter å tilby vern for de dokumenter som fremgår av første ledd. Se om problemstillingen hos Rosenmeier m.fl., NIR 2018 s. 291 flg. («Dansk ophavsret til EU-retslig serviceeftersyn. Hvor går grænserne for «dansk ophavsret»?»).

Under arbeidet med bestemmelsen foreslo aktører i mediebransjen, bl.a. med henvisning til Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, at bestemmelsen burde utvides til å omfatte (unnta vern for) alle offentlige dokumenter, uansett om dokumentene gjelder det offentliges myndighetsutøvelse. KUD var ikke enig, og bemerket at ytrings- og informasjonsfriheten også kan ivaretas for offentlige dokumenter som er vernet. Kommunal- og moderniseringsdepartementet ba under arbeidet med bestemmelsen vurdert om den ikke burde unnta det offentliges databaser fra vern. Heller ikke dette forslaget førte frem.

Første ledd opplister ulike typer dokumenter som etter sin art er unntatt fra vern. Kjerneområdet er når det offentlige, generelt eller i enkeltsaker, fatter beslutninger som ledd i offentlig myndighetsutøvelse. Dokumenter som det offentlige utarbeider som ledd i sin tjenesteutøvelse, faller utenfor. Sistnevnte er følgelig dokumenter som kan vernes som åndsverk, jf. §§ 2 og 3. Det samme gjelder i utgangspunktet alle betenkninger og rapporter mv. som utarbeides for det offentlige av private (dersom det offentlige utgir dokumentene, faller de inn under første ledd).

Grensen mellom hva som er offentlig myndighets- og tjenesteutøvelse kan undertiden være vanskelig. Ved vurderingen av hva som bør unntatt lovens vern, må bestemmelsens formål tillegges vekt. Som følge av første ledd, er mye av den kopiering som i dag finner sted innenfor forvaltning og rettsliv fullt lovlig.

Det følger av første ledd at «rettsavgjørelser» (som sådanne) er uten vern. Samlinger av slike avgjørelser kan imidlertid (som sådanne) vernes som samleverk, jf. § 7. Databaser av rettsavgjørelser kan (som sådanne) vernes etter § 24, jf. HR-2019-1725-A (Lovdata).

Med «andre vedtak av offentlig myndighet», siktes til generelle vedtak (som Stortingets skattevedtak og instrukser) og vedtak i enkeltsaker (herunder forvaltningsavgjørelser). Vedtak om sensur ved offentlige universiteter og høyskoler treffes som ledd i det offentliges myndighetsutøvelse. Bestemmelsen unntar ikke bare slike sensurvedtak, men også alle dokumenter som inngår i vedtakenes grunnlag. Både eksamensoppgaver, sensorveiledninger og sensorbegrunnelser er derved unntatt fra vern. Motsatt studentenes eksamensbesvarelser. Det at besvarelsen er innlevert til sensur medfører ikke at den er offentliggjort, jf. § 10 første ledd. Se om studentenes opphavsrett hos Holmboe, «Noen tanker om studentavhandlingers opphavsrettslige stilling» (JV 1990-6).

Med «forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige», siktes bl.a. til NOU'er, lovforarbeider og stortingsmeldinger som inngår som beslutningsgrunnlag i lovsaker. Andre eksempler er offentlige tolkningsuttalelser og veiledere samt departementenes notater ved forberedelser til vedtak i enkeltsaker, reguleringsplaner som blir utarbeidet eller fastsatt av det offentlige og rapporter fra institusjoner mv. som det offentlige har gitt i oppdrag å utrede grunnlaget for offentlige beslutninger og som deretter avgis av eller utgis av det offentlige (motsatt kronikker og uttalelser til media fra offentlige organer).

Søknader som private rettssubjekter sender inn til forvaltningen uten at dokumentene er bestilt, har alminnelig vern. Men hvis et slikt dokument inntas i det vedtak som treffes, faller hele vedtaket inn under bestemmelsens hovedregel i første ledd.

Henvisningen i andre setning til «offentlig myndighet» omfatter både forvaltningen, Stortinget og andre organer som har til oppgave å avgi uttalelser vedr. offentlig myndighetsutøvelse, herunder Sivilombudsmannen og Likestillingsombudet. På samme måte omfattes private institusjoner som er tildelt kompetanse til å utøve offentlig myndighet.

Også utenlandske offentlige saksdokumenter og saksdokumenter som fremstilles av internasjonale organisasjoner, omfattes. De samme gjelder «offisielle oversettelser» av norske og utenlandske offentlige saksdokumenter.

Annet ledd bestemmer at visse åndsverk som ellers ville ha falt inn under unntaksbestemmelsen i første ledd, likevel kan være vernet. «Åndsverk som ikke er skapt særskilt til bruk i dokumenter som nevnt i første ledd, og som det siteres fra eller som gjengis i særskilt vedlegg», vernes på vanlig måte iht. §§ 2 og 3. Om begrunnelsen for særbehandlingen av «lyrikk, musikkverk og billedkunst», se NOU 1988: 22 («Endringer i åndsverkloven mv.»).

Bestemmelsens forståelse av begrepet «kunstverk» omfatter mer enn «billedkunst». Foruten billedkunst (herunder skulptur) dekker begrepet bygningskunst og brukskunst. Med bygningskunst forstås så vel tegninger og modeller som selve byggverket, jf. § 2 andre ledd bokstav i). Byggverk som gjengis f.eks. i form av en arkitekttegning, beholder derfor sitt opphavsrettslige vern selv om gjengivelsen er å finne i et dokument som faller inn under bestemmelsens første ledd.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Prop. 104 L (2016-2017) s. 65 flg. («Åndsverk som ikke har opphavsrettslig vern»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 9, har tidl. rettskilder relevans. Se nærmere om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen, op.cit. s. 141 flg. («Åndsverk som ikke har vern») og Aakre m.fl. op.cit. s. 110 flg.

Om dokumentinnsyn mv., se § 33; Hambro, LoR 1974 s. 274 flg.; Holmboe, «Dokumentinnsyn og opphavsrett», Institutt for privatretts stensilserie nr. 123, Oslo 1988 og «Noen tanker om studentavhandlingers opphavsrettslige stilling» (JV 1990-6); Linde, NIR 2007 s. 347 flg. («Upphovsrättsliga överväganden med anledning av ett behov av inskanning av handlingar hos svenska myndigheter»); Haugen, NIR 2007 s. 447 flg. («Innsynsrett – opphavsrett. Vil åndsverkloven være til hinder for å gjøre offentlige saksdokumenter elektronisk tilgjengelige for publikum?»). Se også NOU 1988: 22 («Endringer i åndsverkloven mv.») og Bing, «Vennebog til Mogens Koktvedgaard» op.cit. s. 76 flg. («Databaser med offentlige dokumenter. Særlig om den norske åndsverklov § 9»).

Om eksamener, sensorveiledninger og studenters og stipendiaters opphavsrett, se Holmboe, «Noen tanker om studentavhandlingers opphavsrettslige stilling» (JV 1990-6), Immaterialrettsutvalget, «Opphavsrettslige problemstillinger ved universitetene og høyskolene» (Complex 2004-01) og Kielland op.cit. s. 57 flg.

Om lovsamlinger, se Bing i LOR-1998-488 («Vern av konsoliderte lovsamlinger og lover etter katalogregelen og databasedirektivet»).

Om innscanning, se Linde i NIR 2006 s. 347 flg. («Upphovsrättsliga överväganden med anledning av ett behov av inskanning av handlingar hos svenska myndigheter»).

Om pengesedler mv., se Krüger i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen» op.cit. s. 597 flg. («Opphavsrett til penger»).

Om rettslige informasjonssystemer, se Blume, NIR 1990 s. 38 flg. («Ophavsretten og de retlige informationssysteme»); Papadopoulou, NIR 2016 s. 505 flg. («Access and Commercial Exploitation of Public Sector Information (PSI) and Copyright protection. Two parallel Universes or simply a Big Bang?»).

Om viderebruk av offentlig informasjon, se Meld. St. 22 (2020–2021).

Note (24)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Første ledd presiserer at et verk også kan være vernet etter lov 14. mars 2003 nr. 15 om beskyttelse av design (designloven eller dsl.). Det samme følger av EU's mønsterdirektiv 98/71/EF.

Designloven forstår i § 2 nr. 1 med design: «Utseendet til et produkt eller en del av et produkt som særlig følger av de karakteriserende trekkene ved linjene, konturene, fargene, formen, strukturen eller materialet til produktet eller produktets ornamentering.» En slik frembringelse kan også være et kunstnerisk verk etter åvl. § 2 andre ledd, f.eks. som gjenstand av kunsthåndverk eller kunstindustri.

Annet ledd presiserer at kretsmønstre til integrerte kretser må nøye seg med vern etter lov 15. juni 1990 nr. 27 om vern av kretsmønstre for integrerte kretser (kretsmønsterloven eller kretsml.).

Et kretsmønster er den utforming som ligger til grunn for produksjon av en integrert krets. For å få vern etter kretsmønsterloven må mønsteret være et resultat av frembringerens egen intellektuelle innsats og ikke være alminnelig innen industrien. Består mønsteret av elementer som er alminnelige innen industrien, har det bare vern etter kretsmønsterloven hvis kombinasjonen av elementene fyller vilkårene. Vernet etter loven omfatter ikke de begreper, fremgangsmåter, systemer, teknikker eller den informasjon som kretsmønsteret representerer eller bygger på.

Fra bestemmelsens forarbeider vises særlig til Prop. 104 L (2016-2017) s. 69 flg. («Forholdet til vern etter annen lovgivning»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 10, har tidl. rettskilder fortsatt relevans.

Om bestemmelsen, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 65 flg. («Forholdet mellom opphavsrett og designrett») og s. 67 («Forholdet mellom opphavsrett og vern av integrerte kreteser») samt Aakre m.fl. op.cit. s. 36 flg.

Om forholdet mellom opphavsrett og design, se Kvaal, «Formjus, rettsreglene for visuelle kunst- og designfag», Oslo 1995 og Lassen m.fl., «Designrett», Oslo, 2006. Se også Adamsson m.fl., NIR 2005 s. 29 flg. («I gränslandet mellan olika skyddsformer. Skyddet för design»); Hakoranta, NIR 2005 s. 42 flg. («I gränslandet mellan skyddsformer. Skyddet för design»); Schovsbo, NIR 2020 s. 280 flg. («Copyright and design law: What is left after all and Cofemel? – or: Design law in a ‘double whammy’”).

Om forholdet mellom opphavsrett og kretsmønstre, se Olsson, NIR 1985 s. 105 flg. («Amerikansk lagstiftning om rättsskyddet för chips»); Karnell, NIR 2002 s. 39 flg. («Svensk och internationell rättsskydd för halvledaredesign. Tillämplighet, adekvans, nytta?»). Om internasjonalt vern for integrerte kretser, se innlegg på det XX Nordiske møte for industriell rettslig beskyttelse 1989, inntatt i NIR 1989 s. 401 flg.

Om forholdet mellom opphavsrett og grafiske brukergrensesnitt, se Mylly, NIR 2018 s. 47 flg. («The Challenges of the Copyright Protection of Graphic User Interface»).

Om forholdet mellom opphavsrett og markedsføringsloven, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 67 flg. («Grensen mot markedsføringsloven»). Se også lov 9. januar 2009 nr. 2 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv. (markedsføringsloven eller mfl.) og Graasvold m.fl. op.cit. s. 41 flg.

Om forholdet mellom opphavsretten og patentretten, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 61 flg. («Forholdet mellom opphavsrett og patentrett»).

Om forholdet mellom opphavsretten og varemerkeretten, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 63 flg. («Forholdet mellom opphavsrett og kjennetegnsrett»); Schovsbo, NIR 2000 s. 10 flg. («Ophavsret til varemærker – hvorfor ikke?»); Nordell, NIR 2002 s. 103 flg. («Upphovsrättsligt skydd för kännetecken»). Om varemerkerettslig beskyttelse av åndsverk, se EUR-2017-8-2 (««Sinnataggen» som varemerke») og Ørstavik, NIP-2017-2-13 («EFTA-domstolens dom av 6. april 2017, sak E-5/16, kunst som varemerker (Vigeland)»).

Note (130)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Kapitlets formål er å styrke rettighetshavernes mulighet til å håndheve sine opphavsrettigheter mv. når det skjer inngrep på nettet, f.eks. ved ulovlig fildeling eller ulovlig tilgjengeliggjøring av strømmetjenester. Rettighetshaverne har da behov for å få opplyst hvem som har fått tildelt den eller de IP-adresser som medvirker til inngrepet.

En IP-adresse er en unik adresse som tildeles et abonnement ved oppkobling til internett, jf. Prop.65 L (2012–2013) s. 20. Abonnenter kan enten få tildelt statiske eller dynamiske adresser. En statisk adresse er den samme hver gang datamaskinen kobles opp mot internett. En dynamisk adresse kan være ulik ved hver oppkobling. Praksis er at internettilbydere loggfører i hvilke tidsrom abonnementet er tildelt ulike adresser. På denne måten kan internettilbyderen senere avklare hvilket abonnement som på et bestemt tidspunkt var tilknyttet en IP-adresse. Opplysningene skal lagres i tolv måneder fra den dagen kommunikasjonen avsluttes.

Selve IP-adressen vil normalt være kjent for rettighetshaverne. Men ikke hvilken abonnent som var/er tildelt adressen. Normalt er det kun internettilbyderen som besitter informasjon om sistnevnte. Se nærmere om IP-adresser, portnumre og NAT-løsninger mv. i Prop. 167 L (2020-2021) «Endringer i ekomloven (lagring av IP-adresser mv.)».

Kapitlets bestemmelser har bakgrunn i at Lov om elektronisk kommunikasjon, LOV-2003-07-04-83 (ekomloven, e-koml.) pålegger tilbydere og installatører å bevare taushet om innholdet av elektronisk kommunikasjon og andres bruk av elektronisk kommunikasjon m.m. Internettilbydere kan derfor ikke, med mindre det foreligger en hjemmel, utlevere opplysninger som identifiserer hvilken abonnent som var/er tildelt en gitt IP-adresse. Åndsverkloven gir derfor i § 87 en bestemmelse som på nærmere angitte vilkår åpner for at retten kan pålegge internettilbyderen å gi rettighetshavere tilgang til opplysninger som identifiserer innehaver av abonnement brukt ved opphavsrettsinngrep m.m.

Del I: Etter at bestemmelsene i tidl. § 86 om unntak for konsesjonsplikt for behandling av personopplysninger ved opphavsrettsinngrep på nettet ble opphevet ved lov 20. des. 2018 nr. 120 (i kraft 1. aug. 2019), inneholder kapitlets første del kun én paragraf; § 87 om tilgang til opplysninger som identifiserer innehavere av abonnementer som blir brukt ved opphavsrettsinngrep m.m. Om interesseavveiningen etter bestemmelsens tredje ledd, se note 132 med henvisn. til bl.a. Rt. 2010 s. 774 (Max Manus); HR-2017-833 (Scanbox) og HR-2022-328-A (NextGenTel mfl.).

Del II: Retten kan etter § 88 pålegge tilbydere av informasjonssamfunnstjenester som nevnt i Lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester, LOV-2003-05-23-35 (ehandelsloven, e-hl) § 1 andre ledd bokstav b, å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsteder der det i stort omfang gjøres tilgjengelig materiale som åpenbart gjør inngrep i rettigheter etter åndsverkloven. Kapitlets andre del gir i den forbindelse en lang rekke saksbehandlingsregler; i § 89 om begjæringen; i § 90 om rettens behandling; i § 91 om rettens kjennelse; i § 92 om saksøktes rett til å kreve etterfølgende muntlige forhandlinger; i § 93 om gjennomføringen av rettens pålegg; i §§ 94 og 95 om etterfølgende opphevelse og bortfall av rettens pålegg; i § 96 om ansvar for sakskostnader; i § 97 om saksøkers erstatningsansvar når pålegget oppheves eller bortfaller; i § 98 om forholdet mellom saksbehandlingsreglene i §§ 89-97 og Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl.)

Selv om kapitlets saksbehandlingsregler minner om og bygger på tvistelovens regler i kap. 32 og 34 om midlertidig sikring, antas reglene i §§ 89-97 å regulere uttømmende hvorledes begjæringer etter § 87 skal behandles.

Fra kapitlets forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) og Innst. 266 L (2012-2013). Se også Prop. 104 L (2016-2017) s. 297 flg. («Særskilte tiltak ved inngrep i opphavsrett m.m. på Internett»).

Se ellers om kap. 6 hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 528 flg. og Aakre m.fl. op.cit. s. 434 flg.

Note (131)

Note (132)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023

Paragrafen hjemler pålegg om utlevering av opplysninger som identifiserer innehavere av internettabonnementer som blir brukt ved opphavsrettskrenkelser m.m.

Første ledd angir grunnvilkårene for at rettighetshavere kan gis tilgang til abonnementsopplysninger. Rettighetshaver må inngi «begjæring» til retten (Oslo tingrett) med krav om tilgang. Rettighetshaver bør her opplyse hvilken IP-adresse som er benyttet og når det påståtte inngrepet fant sted. Inngrepet må «sannsynliggjøres». Rettighetshaver bør derfor opplyse hvilke lovbestemte rettigheter (rådighetsbeføyelser) som konkret anses krenket. Rettighetshaver bør i begjæringen også godtgjøre at vilkårene i bestemmelsens andre og tredje ledd foreligger oppfylt.

Rettighetshavers tilgang forutsetter at retten avsier en kjennelse som pålegger tilbyderen å utlevere angjeldende abonnementsopplysninger. Et slikt pålegg innebærer ikke at vedkommende abonnent kommer i ansvar. Opplysningene klargjør kun hvem som er innehaver av angjeldende abonnement. Den som har begått inngrepshandlingen kan være en annen, f.eks. et medlem av abonnentens husstand. Se om sistnevnte problemstilling; EU-domstolens avgjørelse C-149/17 (Bastei Lübbe). Om foreldres ansvar mv. se Lov om skadeserstatning, LOV-1969-06-13-26 (skadeserstatningsloven, skl) § 1-2.

Begrepet «tilbyder av elektroniske kommunikasjonstjenester» skal forstås som i ekomloven § 1-5 nr. 16: «Enhver fysisk eller juridisk person som tilbyr andre tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste.»

Andre ledd oppstiller krav om at rettighetshaver, før retten avsier kjennelse, må anmode Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom) om å samtykke til at angjeldende internettilbyder fritas fra sin taushetsplikt etter ekomloven § 2-9. Rettighetshavers anmodning til Nkom bør inneholde samme informasjon som i begjæringen til retten, jf. første ledd. Nkom behandler slike anmodninger innen tre virkedager. Nkoms uttalelse må vedlegges eller videresendes til retten. Nkoms vurdering inngår i grunnlaget for rettens avgjørelse, men er ikke bindende for retten, se tredje ledds tredje setning.

Nkom kan kun nekte samtykke når utlevering av opplysninger «kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold». Vurderingstemaet er det samme som i tvisteloven § 22-3 andre ledd (Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt): «Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold.»

Tredje ledd gir bestemmelser om interesseavveining. Rettighetshavers begjæring kan etter første setning bare tas til følge dersom retten finner at hensynene som taler for utlevering veier tyngre enn hensynet til taushetsplikten. Loven oppstiller ikke krav om at interesseovervekten må være kvalifisert.

Hensynet til abonnenten skal etter andre setning avveies mot rettighetshaverens interesse i å få tilgang, sett hen til krenkelsens grovhet, omfang og skadevirkninger. Vurderingstemaet er her det samme som i tvisteloven § 22-3 tredje ledd (Bevisforbud om opplysninger undergitt lovbestemt taushetsplikt): «Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Departementet skal få redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.»

For nærmere veiledning vedr. interesseavveiningen, se Prop.65 L (2012–2013): Utgangspunktet er at rettighetshaveren bør gis tilgang hvis overtredelsen er av et visst omfang. Rettighetshavernes interesse anses i så fall, som utgangspunkt, å være mer tungtveiende enn brukerens interesse i hemmelighold. Rettighetshaverens interesse må alltid avveies mot brukers interesse. Resultatet av avveiningen kan variere fra sak til sak. Rettskildene gir ikke grunnlag for en generell angivelse av hva som skal til i ulike typetilfeller. Fordi abonnenten er ukjent når interesseavveiningen foretas, vil individuelle forhold være ukjent. Domstolene er derfor henvist til å ta i betraktning abonnentenes generelle interesser, dette med mindre det foreligger omstendigheter som tilsier at også mulige individuelle forhold bør vurderes.

I følge førstvoterende i HR-2022-328-A (NextGenTel mfl.) avsn. 62, vil rettighetshavers interesse som regel være tilstrekkelig når det skjer tilgjengeliggjøring av en hel film, dersom det kan legges til grunn at overføringen påfører rettighetshaver vesentlig skade. Tilsvarende gjelder når det skjer omfattende nedlasting av opphavsrettslig beskyttet materiale. Opplasting vil normalt medføre større skade for rettighetshaver enn nedlasting, slik at det ved opplasting skal mindre til før identiteten bak inngriperens IP-adresse kan kreves utlevert.

Fjerde ledd gir bestemmelser om at begjæringen skal fremsettes i prosesskriv til Oslo tingrett, som i saker etter § 87 er tvungent verneting (se tilsv. § 85). Det er bare internettilbyderen som skal angis og behandles som «motpart» (saksøkt) i begjæringen. På grunn av faren for bevisforspillelse, er angjeldende abonnent (ukjent) ikke part. Når det gjelder dekning av sakskostnader, gjelder tvisteloven § 28-5 første ledd tilsvarende (Kostnader ved bevissikring): «Den part som begjærer bevissikring, plikter å dekke de kostnader som påløper for motparter etter § 28-3 annet ledd, og kostnadene ved at det oppnevnes representant etter § 28-3 tredje ledd. Dersom begjæringen om bevissikring er nødvendiggjort av at en motpart etter § 28-3 annet ledd uten rimelig grunn har motsatt seg å medvirke til bevissikring og bevistilgang eller uten rimelig grunn har bestridt begjæringen, kan plikten etter første ledd helt eller delvis falle bort. Både den som har fremmet begjæringen, og andre parter kan i slike tilfeller helt eller delvis tilkjennes sakskostnader av den part som ikke har villet medvirke.»

Rettighetshaveren må således dekke internettilbyderens kostnader, både foranlediget av begjæringen og av at den ev. tas til følge. Kostnadsansvar er begrenset til de kostnader som det er rimelig og nødvendig at tilbyderen pådrar seg. Sistnevnte vil i hovedsak omfatte utgifter til juridisk bistand, utgifter forbundet med å koble den aktuelle IP-adressen til innehaveren av abonnementet samt utgifter forbundet med utlevering av opplysningene til rettighetshaver mv. Rettighetshaver måtte i NextGenTel-kjennelsen (l.c.) erstatte internettilbyderne nesten 3 millioner kroner i sakskostnader for tingretten og lagmannsretten. For Høyesterett ble rettighetshaver tilkjent 600.000 kroner.

Femte ledd gir bestemmelser om utlevering av opplysninger. Internettilbyderen skal etter første setning ikke utlevere abonnementsopplysningene til rettighetshaver før rettens kjennelse er endelig, dvs. rettskraftig. Sistnevnte kan ta tid. Som det fremgår av andre setning, skal tilbyderen, samtidig med at opplysningene utleveres til rettighetshaver, gi melding om utleveringen til retten. Meldingen bør inngis som prosesskriv. Det er opp til rettighetshaveren å varsle abonnenten. Grunnet faren for bevisforspillelse og rettighetshavers behov for ev. å gjennomføre bevissikring, har abonnenten etter tredje setning først krav på å bli varslet når det har gått én måned etter at opplysningene ble utlevert. Kopi av rettighetshavers varsel til abonnenten skal etter fjerde setning sendes til retten. Kopien bør inngis som prosesskriv. Dersom særlige grunner tilsier, kan retten etter femte setning fastsette en kortere eller lengre frist for når abonnenten skal varsles. Rettens avgjørelse er etter sjette setning i utgangspunktet ikke offentlig før tidligst én måned etter at rettighetshaveren har fått utlevert opplysningene og abonnenten er gjort kjent med utleveringen.

Sjette ledd gir bestemmelser om Lov om behandling av personopplysninger, LOV-2018-06-15-38 (personopplysningsloven). Som førstvoterende uttalte om forståelsen av tidl. § 56b (nå § 87) i NextGenTel-kjennelsen (l.c.) avsn. 52 og 53, må bestemmelsen tolkes slik at den ikke kommer i strid med overordnete rettsregler.

Det følger av personopplysningsloven § 1, jf. § 2 fjerde ledd, at forordning (EU) 2016/679 (GDPR) gjelder som norsk lov med forrang foran annen lov som regulerer samme forhold. Ifølge GDPR-forordningen må internettilbyderne ha behandlingsgrunnlag etter forordningens art. 6 for å utlevere abonnementsopplysninger. Ved tolkningen av GDPR veier EU-domstolens praksis tungt, jf. EØS-avtalen art. 6. Paragraf 56b tredje ledd (nå § 87 tredje ledd) har tatt opp i seg den avveining av motstridende interesser som GDPR art. 6 nr. 1 bokstav f gir anvisning på.

Paragrafens første, andre og tredje ledd viderefører 1961-lovens § 56b. Om forståelsen av tidl. § 56b tredje ledd (nå § 87 tredje ledd), se NextGenTel-kjennelsen (l.c.). Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 88 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 297 flg. («8.3 Tilgang til abonnementsopplysninger»). Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 436 flg.

Om utleveringsplikt, se Edström m.fl. i LoD-2018-134-13 («Internetleverantörers skyldighet att lämna ut information – två aktuella avgöranden»).

Om Max Manus-kjennelsen, Rt. 2010 s. 774 (Max Manus), se Bing, NIP 03/2010 s. 1 flg. («Sabotasje av filmen Max Manus»); Rognstad, NIP 03/2010 s. 11 flg. («Bevissikring utenfor rettssak – Høyesteretts kjennelse i Max Manus-saken...») og Stenvik, NIR 2010 s. 541 flg. («Utviklingen på immaterialrettsområdet i Norge 2008-2010»).

Om Scanbox-kjennelsen, HR-2017-833 (Scanbox), se Viken m.fl., NIR 2019 s. 60 flg. («Utviklingen på immaterialrettsområdet i Norge 2016-2018» pkt. 3.2.1.3).

Note (133)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen hjemler kun pålegg for å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til beskyttede verk og nærstående arbeider (blokkeringskrav), jf. kap. 1 og kap. 2. Paragrafen kan f.eks. ikke påberopes for å hindre tilgang til kompromitterende personbilder, jf. Lov om straff, LOV-2005-05-20-28 (straffeloven, strl.) § 267 a. Paragrafen, som har sin bakgrunn i Opphavsrettsdirektivet art 8.3, gir ikke hjemmel for å blokkere nettlesere.

Paragrafen gjelder kun overfor tjenesteytere som tilbyr informasjonssamfunnstjeneste som nevnt i Lov om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester, LOV-2003-05-23-35 (ehandelsloven, e-hl.) § 1 andre ledd bokstav b; «enhver tjeneste som består i å gi tilgang til, eller overføre informasjon over, et elektronisk kommunikasjonsnett, eller i å være nettvert for data som leveres av tjenestemottakeren».

Paragrafens bakgrunn er at tjenesteyteren, som teknisk formidler, er den som er best egnet til å forhindre pågående inngrep når nettstedet selv ikke medvirker. Rettighetshaver bør derfor henvende seg til nettstedet først. Bestemmelsen forutsetter at rettighetsinngrepet er pågående. Bestemmelsen kan ikke påberopes for å hindre tilgang til nettsteder hvor rettighetsinngrepet er stanset.

Tjenesteyterens ansvarsforhold reguleres av kap. 5 (Straff og erstatning) og ehandelsloven § 15: «For tjenesteyter som overfører informasjon, gir tilgang til et kommunikasjonsnettverk eller lagrer informasjon gjelder de alminnelige rettsregler om erstatningsansvar og straffeansvar hvis ikke annet følger av §§ 16-18.» Ehandelsloven inneholder i § 16 regler om ansvarsfrihet for visse overførings- og tilgangstjenester, i § 17 om ansvarsfrihet for visse mellomlagringstjenester og i § 18 om ansvarsfrihet for visse lagringstjenester.

Den omstendighet at tjenesteyteren er ansvarsfri, hindrer ikke at retten pålegger tjenesteyteren handleplikt etter åvl. § 88. Dersom tjenesteyteren ikke etterkommer slikt pålegg, er tjenesteyteren ikke lenger ansvarsfri. Krav om at tjenesteytere skal hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsteder som medvirker til ulovlig tilgjengeliggjøring av beskyttede verk og nærstående arbeider kan kun gjøres gjeldende etter § 88 (lex specialis), ikke etter § 78 (Forbud mot inngrep og andre overtredelser), se § 78 andre ledd. Rettens pålegg etter § 88 anses å være et inngripende tiltak. Forarbeidene understreker at hjemmelen må brukes med varsomhet og kun forbeholdes de mer alvorlige inngrepstilfellene.

Første ledd oppstiller nødvendige, men ikke tilstrekkelige vilkår for at retten kan utferdige pålegg. Er vilkårene oppfylt, beror det på en interesseavveining om pålegg skal gis, se bestemmelsens andre ledd.

Rettighetshaver må inngi «begjæring» til retten. Begjæringen må inngis som prosesskriv til Oslo tingrett, jf. § 89 (Begjæringen).

Den som kan inngi begjæring må være «rettighetshaver», dvs. innehaver av relevante lovbestemte rettigheter (rådighetsbeføyelser) til beskyttede verk eller nærstående arbeider iht. kap. 1 og 2. Bestemmelsen forutsetter at rettighetshavers rettsposisjon er mer eller mindre eksklusiv. Lovens begrep «rettighetshaver» skal ifølge forarbeidene ikke forstås snevert, og omfatter både originære opphavere, innehavere av nærstående rettigheter samt personer og selskaper som har fått eksklusive rettigheter overdratt til seg. Saksøkere som anmoder om pålegg, må fremlegge dokumentasjon eller andre bevis som gjør det overveiende sannsynlig at saksøker har rettigheter til verk som påstås krenket.

Begjæringen må rette seg mot en «tjenesteyter» iht. ehandelsloven § 1 annet ledd bokstav b, jf. foran. Det er rettighetshaver som har bevisbyrden for at bestemmelsens vilkår er oppfylt. Rettighetshaver bør derfor godtgjøre i begjæringen at nettstedet foretar eller medvirker til ulovlig tilgjengeliggjøring «i stort omfang» av beskyttede verk og arbeider på en måte som «åpenbart» krenker rettighetshaverens «rettigheter» iht. loven. Det ikke er et vilkår for å gi pålegg at den enkelte tjenesteyter er ansvarlig for eller på noen måte kan bebreides for at det skjer rettighetskrenkelser på det nettstedet som tjenesteyteren gir kundene tilgang til. Internettilbydere er bare nøytrale formidlere av data, og har som utgangspunkt verken kunnskap om eller ansvar knyttet til de rettighetskrenkelser som foregår på nettet.

Forarbeidene definerer «nettsted» som en avgrenset del av internett, f.eks. «en samling av relaterte nettsider som man kan få tilgang til via et felles domenenavn eller IP-adresse». Det er ikke avgjørende hva slags teknologi som nettstedet eller dets besøkende anvender. Retten må i tvilstilfeller avgjøre om innholdet avgrenses teknisk på slik måte at det foreligger et «nettsted». Begrepet er teknologinøytralt og omfatter således både nettsteder som formidler og/eller tilbyr støttetjenester for ulovlig fildeling samt nettsteder som tilbyr ulovlig strømming. Nettstedet kan tilgjengeliggjøre materialet selv, eller kun legge til rette for andres ulovlige tilgjengeliggjøring.

Nettstedet må «i stort omfang» medvirke til inngrep. Avgjørelsen beror ikke bare på en kvantitativ vurdering av de verk og arbeider som tilgjengeliggjøres og av nettstedets øvrige ulovlige og lovlige innhold, men også av skadevirkningene av at tilgjengeliggjøringen fortsetter. I tillegg til at det ulovlige innholdet må har et stort omfang i seg selv, må rettighetshaveren kunne dokumentere at det ulovlige materialet utgjør en vesentlig del av innholdet på nettstedet. Vurderingen må gjøres konkret for hvert enkelt nettsted. Rettens pålegg kan ikke baseres på en samlet vurdering av sakens nettsteder.

Begrepet «åpenbart» innebærer at det må foreligge en sterk sannsynlighetsovervekt for at rettighetshaverens materiale blir ulovlig tilgjengeliggjort. Beviskravet er skjerpet i forhold til det alminnelige kravet om sannsynlighetsovervekt.

Andre ledd: Dersom vilkårene i første ledd er oppfylt, beror det på en konkret, skjønnsmessig interesseavveining om retten skal utferdige pålegg. Pålegg kan bare gis hvis pålegget samlet sett fremstår forholdsmessig. Retten må foreta en bred interesseavveining hvor rettighetshaverens interesser må avveies mot andre berørte interesser, herunder tilbyderens (som rettens ev. pålegg retter seg mot). Også ytrings- og informasjonsfriheten må hensyntas. Det samme gjelder muligheten for alternative og mindre inngripende tiltak. Også karakteren av det beskyttede «materiale» som blir ulovlig tilgjengeliggjort, inngår i rettens vurdering. Det vil også være et moment at (om) det nettsted som ev. blokkeres, kan gjenåpnes etter at inngrepet er stanset. Andre relevante momenter er om rettens pålegg vil skade legitime tredjepartsinteresser som f.eks. forbrukerhensyn.

Rettens pålegg vil typisk gå ut på at tjenesteyteren må iverksette tekniske tiltak for å hindre eller stanse ytterligere krenkelser. Rettens pålegg behøver nødvendigvis ikke stanse all videre ulovlig tilgjengeliggjøring, det holder at tilgjengeliggjøringen begrenses eller hindres. Hva slags teknologi som tjenesteyter skal pålegges å benytte, må vurderes konkret, bl.a. sett hen til treffsikkerhet, utilsiktede virkninger og kostnader m.m. Aktuelle tiltak kan f.eks. være DNS-blokkering eller stenging/sletting av nettstedet. Forarbeidene forutsetter at retten bør vurdere om den har behov for sakkyndig bistand, f.eks. fra Nasjonal kommunikasjonsmyndighet (Nkom). Rettens pålegg behøver ikke besluttes slik rettighetshaver har bedt om. Retten står fritt ved avgjørelsen.

Tredje ledd: Forskrift er p.t. (våren 2023) ikke gitt.

Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 90 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. («Tiltak rettet mot nettsted»). Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. (op.cit.) s. 447 flg.

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56c. Fra rettspraksis vedr. tidl. § 56c nevnes TOSLO-2015-67093 (The Pirate Bay) hvor åtte tilbydere ble pålagt å hindre tilgang til syv nettsteder. Av kjennelsen fremgår at pålegget skulle gjennomføres med DNS-blokkering av nettstedenes domenenavn. Se om kjennelsen hos Ljostad m.fl., LoD-2015-124-19 («Nettsted pålagt blokkert pga. opphavsrettskrenkelser»); Irgens-Jensen, LoD-2016-125-6 («Del 2: EUs strategi for et digitalt indre marked – store endringer for opphavsretten?»).

I kjennelsen TOSLO-2016-72899 (Watch Series m.fl.) ble de samme tilbyderne pålagt å gjennomføre tilsvarende tiltak overfor syv andre nettsteder. Se om avgjørelsen hos Heier m.fl., LOD-2016-127-28 («Nytt om immaterialrett: Norge»). Ved kjennelser 16-181678TVI-OTIR/01 og 16-176511TVI-OTIR/01 ble ytterligere syv tilbydere omfattet av pålegget om å blokkere de samme nettstedene. I tillegg ble de opprinnelige tilbyderne pålagt å blokkere nye domenenavn.

Om inndragning av domener basert på straffbar medvirkning til ulovlig tilgjengeliggjøring, se LB-2018-27486 og HR-2019-1743-A (Popcorn Time).

Note (134)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir saksbehandlingsregler for hvorledes rettighetshaver skal inngi begjæring om pålegg etter § 88 hva begjæringen skal inneholde.

«Begjæringen» må være skriftlig og inngis som «prosesskriv». Begjæringen må inngis til Oslo tingrett (som også er tvungent verneting i sivile inngrepssøksmål, jf. § 85). Rettighetshaver skal angis som «saksøker». Et det flere rettighetshavere, kan de enten inngi felles begjæring eller hver sin. Rettighetshaver(ne) må inngi begjæringen selv eller representert ved advokat, se dog § 66 tredje ledd: Organisasjoner som kan inngå avtale etter § 63 første ledd kan, så lenge opphaveren ikke har motsatt seg det, anvende bestemmelsene i kap. 6 ved ulovlig bruk av verk som nevnt i § 63 første ledd første punktum.

Selv om rettens ev. pålegg kun vil rette seg mot tjenesteyter, skal også innehaver av det nettsted som begjæringen gjelder angis som «motpart» (ev. med opplysning om at innehaveren er ukjent eller har ukjent adresse). Dersom begjæringen retter seg mot flere tjenesteytere og/eller innhavere, kan disse enten angis som motparter i samme begjæring, eller i hver sin. Retten plikter i utgangspunktet å forelegge begjæringen for tjenesteyter og innehaver, slik at de gis anledning til å uttale seg før retten treffer avgjørelse (se dog § 90 femte ledd om fare ved opphold). Rettens pålegg har kun virkning (rettskraft) for den eller de tjenesteytere og innehavere som angis i kjennelse.

Av hensyn til sakens opplysning og kontradiksjon, må begjæringen begrunnes faktisk og rettslig. Påberopte og relevante dokumentbevis må vedlegges begjæringen. Tvilsrisikoen for at vilkårene i § 88 andre ledd foreligger oppfylt påligger rettighetshaver (saksøker).

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56d. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 92 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 454 flg.

Note (135)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir saksbehandlingsregler for rettens behandling av begjæringer om pålegg etter § 88. Om rettens materielle avgjørelse, se § 91. Om supplerende anvendelse av saksbehandlingsreglene i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl), se § 98. Bestemmelsens første, andre og tredje ledd bygger på tilsv. saksbehandlingsregler i tvisteloven.

Første ledd gir bestemmelser om rettens innledende kontroll av begjæringen og sakens absolutte prosessforutsetninger. Absolutte prosessforutsetninger er forutsetninger som, dersom de ikke er oppfylt, medfører at saken må avvises fra realitetsbehandling (selv om saksøkte ikke krever det). En absolutt prosessforutsetning kan ikke rettes av saksøker. Det er f.eks. en absolutt prosessforutsetning at det rettslige subjekt som angis som rettighetshaver i begjæringen, har et reelt behov for å få blokkeringskravet avgjort i forhold til saksøkte, jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd (rettslig interesse).

Retten plikter av eget tiltak (ex officio) å ta stilling til om de absolutte prosessforutsetningene er oppfylt. Dersom så ikke er tilfelle, skal retten uten videre avvise begjæringen. Rettens avvisningskjennelse kan i så fall treffes uten forutgående eller etterfølgende varsel til den i begjæringen oppførte tjenesteyter og innehaver av nettsted.

Dersom retten anser at begjæringen inneholder feil eller ufullstendigheter som kan rettes, skal retten gi saksøker veiledning og frist til å avhjelpe mangelen. Feil som kan rettes kan f.eks. være at begjæringen ikke inneholder de opplysninger som § 89 krever. Dersom rettens frist ikke overholdes, skal begjæringen avvises. Rettens avvisning skjer også da ved kjennelse.

Dersom retten avviser begjæringen, kan saksøkeren anke avvisningskjennelsen til lagmannsretten (Borgarting lagmannsrett). Dersom retten beslutter å fremme begjæringen til realitetsbehandling, kan tjenesteyter i utgangspunktet ikke anke rettens beslutning.

Andre ledd forutsettes brukt med forsiktighet. At det «ikke er adgang til» å ta begjæringen til følge, betyr at retten anser det åpenbart at de materielle vilkårene for å utferdige pålegg etter § 88 ikke er oppfylt. Retten avviser da ikke begjæringen, men «forkaster» den. Rettens kjennelse kan også i slike tilfeller treffes uten forutgående varsel til den oppførte tjenesteyter og innehaver. Dersom retten forkaster begjæringen, kan saksøkeren anke kjennelsen til lagmannsretten.

Rettens avgjørelser etter første og andre ledd treffes med utgangspunkt i saksøkers begjæring samt eventuelle etterfølgende prosesskriv. Med mindre retten anser det åpenbart at sakens prosessuelle og/eller materielle vilkår ikke er oppfylt, bør retten gi motpartene anledning til å uttale seg, ev. også innkalle partene til muntlige forhandlinger.

Tredje ledd gir bestemmelse om at begjæringen – dersom retten ikke avviser eller forkaster – skal forelegges for motpartene, slik at de, innen den frist som retten oppstiller, kan uttale seg før retten fatter avgjørelse. Verken tjenesteyter eller innehaver har uttaleplikt. Er innehaveren ukjent eller har ukjent adresse, kan retten avgjøre begjæringen uten at vedkommende gis anledning til å uttale seg.

Rettighetshaver plikter i flg. forarbeidene å gjøre forsøk på å avklare innehavers identitet og adresse. Dersom så ikke lykkes, bør rettighetshaver opplyse i begjæringen hva som er gjort for å avklare disse opplysningene. Oppslag i relevante WHOIS-databaser hos registreringsenheter og registrarer anses normalt å være tilstrekkelig. Dersom verken rettighetshaver eller retten, med rimelige tiltak, finner frem til innehaveren av nettstedet, kan retten avgjøre begjæringen uten at den forelegges for innehaveren. Innehaveren kan i så fall kreve etterfølgende forhandlinger, jf. § 92 fjerde ledd.

Fjerde ledd gir retten adgang til å velge mellom skriftlig og muntlig saksbehandling. Bestemmelsens bakgrunn er at reglene for behandling av begjæringer etter § 88 bør være fleksible, slik at retten kan praktisere den saksbehandlingsform som i det enkelt tilfelle passer best. Rettens valg av behandlingsform vil bl.a. bero på hensynene til sakens opplysning og forsvarlig og rettferdig prosess. Det er viktig at saken blir tilstrekkelig opplyst.

Dersom retten anser det påkrevd med bistand fra sakkyndige, vil det som regel være hensiktsmessig at retten innkaller til muntlige forhandlinger. Ved muntlige forhandlinger skal samtlige parter innkalles. De beslutninger som retten treffer vedr. valg av behandlingsform, kan partene i utgangspunktet ikke anke.

Femte ledd regulerer saksbehandlingen når det er behov for hurtige avgjørelser. Retten kan i så fall avgjøre begjæringen uten at motpartene varsles og gis anledning til å uttale seg. Bestemmelsen er en unntaksregel. Forutsetningen er at saken haster mer enn vanlig. Dersom det foreligger omstendigheter som tilsier at motparten kan unndra seg de tiltak som retten ev. anser aktuelt å beslutte, vil vilkåret være oppfylt. Dersom retten treffer avgjørelse uten forutgående varsel, kan motpartene kreve etterfølgende forhandlinger etter § 92.

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56e. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 93 og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 456 flg.

Note (136)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir bestemmelsen om rettens avgjørelse av begjæringer om pålegg etter § 88, herunder om hva avgjørelsen kan gå ut på. Om supplerende anvendelse av saksbehandlingsreglene i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl), se § 98.

Første ledd gir i første setning bestemmelser om at begjæringer om pålegg etter § 88, enten de tas til følge eller ikke (forkastes), skal avgjøres av retten ved «kjennelse». Kjennelsen skal ifølge andre setning angi partene. Det er kun tjenesteytere som blir navngitt i kjennelsen som pålegges handleplikt. Dersom saksøker også ønsker at retten skal pålegge andre tjenesteytere å iverksette tiltak etter § 88 enn de som var omfattet av saksøkers begjæring, må saksøker ev. inngi nye begjæringer rettet mot disse.

Det samme gjelder dersom det er fare for at rettens blokkeringspålegg omgås ved at de ansvarlige bak rettighetskrenkelsen knytter nye domenenavn til det nettsted som er blokkert (domenehopping). Loven åpner heller ikke i slike tilfeller opp for noen forenklet domstolsbehandling. Når retten tar stilling til krav om pålegg etter § 88, må retten basere seg på det bevismateriale og de påstander og påstandsgrunnlag som foreligger. Krav om å blokkere nye domenenavn som knyttes opp mot tidligere blokkerte nettsteder må derfor gjøres gjeldende ved at rettighetshaverne inngir ny begjæring.

Andre ledd gir i første setning bestemmelser om at retten, dersom den ikke forkaster begjæringen, skal angi i kjennelsen «hvilke tiltak tjenesteyterne skal iverksette» for å etterkomme rettens pålegg samt «innen hvilken frist tiltakene skal være iverksatt». Vurderingen må gjøres konkret for hvert enkelt nettsted. Rettens pålegg kan ikke baseres på en samlet vurdering av sakens nettsteder. Retten kan etter andre setning bestemme at pålegget skal ha «begrenset varighet». Aktuelle tiltak vil i praksis være DNS-blokkering, ev. stenging eller sletting av nettstedet. Om DNS-blokkering (DNS-manipulering), gjengis fra Prop. 65 L (2012-2013) pkt. 4.2:

«En IP-adresse er en unik nettverksadresse som benyttes til å sende datatrafikk innen et nettverk, for eksempel mellom tjenere og datamaskiner som er tilsluttet Internett. Siden IP-adressene består av tall og således er lite brukervennlige som memorerbare adresser, blir internettadresser gjerne angitt ved bruk av domenenavn – en såkalt DNS-adresse, som er en brukervennlig måte å angi adressen til et bestemt domene på. IP-adressen «195.225.28.195» tilsvarer DNS-adressen «regjeringen.no», som altså er et domene som tilhører Statsministerens kontor. Når man ønsker å oppsøke bestemte nettsider oppgis gjerne en såkalt URL (Uniform Resource Locator) som har DNS-adressen som en sentral komponent. Taster en følgende URL: «http://www.regjeringen.no/kud» inn i adressefeltet på sin nettleser kommer en til Kulturdepartementets nettside på domenet til Statsministerens kontor. DNS-adressen ser en igjen «inne» i URLen mellom elementene «http://www.» og «/kud». (Ut over DNS-adressen, er de øvrige elementene i URLen der for å fortelle nettleseren hvordan siden skal vises, og for å peke ut en bestemt datamaskin og nettside blant de mange datamaskinene og nettsidene som administreres av Statsministerens kontor under domenet «regjeringen.no».)

Når en bruker taster inn en URL som inneholder et domenenavn i sin nettleser, gjøres det automatisk et oppslag i tjenesten Domain Name Service (DNS) via brukerens internettilbyder. Domenenavnet blir da oversatt til den riktige IP-adressen som nettsiden befinner seg på.

DNS-blokkering/-manipulering innebærer at en internettilbyder i sin DNS-tjeneste fjerner koblingen mellom en bestemt DNS-adresse og en IP-adresse. Dette betyr at den gjeldende URL ikke blir oversatt til den riktige IP-adressen. Internettilbyderens brukere kan da ikke kommunisere med IP-adressens tjener uten å foreta bestemte grep for å omgå blokkeringen.

Et eksempel på DNS-blokkering/-manipulering er Kripos' barnepornofilter (CSAADF – Child Sexual Abuse Anti Distribution Filter).

DNS-blokkering/-manipulering er den enkleste og minst ressurskrevende form for teknisk blokkering hvis man ønsker å forhindre tilgang til bestemte tjenere på Internett.»

Dersom saksøkers behov kan innfris via DNS-blokkering, bør et slik blokkering vurderes. Hvilken teknologi som tjenesteyter plikter å benytte, må retten vurdere konkret, bl.a. sett hen til treffsikkerhet, utilsiktede virkninger og kostnader. Rettens pålegg må spesifikt angi både den tekniske gjennomføringsmåten og hvilket innhold tiltaket tar sikte på å ramme på angjeldende nettsted. Dersom det er teknisk mulig og andre forhold tilsier det, kan pålegget begrenses til deler av nettstedet. Det er tjenesteyter som må bære kostnadene knyttet til implementeringen av de blokkeringstiltak som retten fastsetter.

Etter § 97 kan saksøker bli erstatningsansvarlig overfor tjenesteyter dersom rettens pålegg oppheves eller bortfaller og det viser seg at vilkårene for rettens pålegg ikke var oppfylt. Andre ledd gir derfor i tredje setning bestemmelse om at retten, når begjæringen avgjøres uten at innehaveren av nettstedet eller tjenesteyterne har hatt anledning til å uttale seg, jf. § 90 tredje ledd tredje punktum og § 90 femte ledd, kan stille som vilkår for ikrafttredelse av pålegget at rettighetshaveren stiller sikkerhet for mulig erstatning til saksøkte. Retten kan etter fjerde setning bestemme at sikkerhetsstillelsen skal ha begrenset varighet. Pålegges saksøkeren å stille sikkerhet, skal retten etter femte setning fastsette en frist for å stille sikkerheten. Pålegget trer etter sjette setning ikke i kraft før sikkerhet er stilt.

Tredje ledd gir i første setning, via henvisn. til Lov om tvangsfullbyrdelse, LOV-1992-06-26-86 (tvangsfullbyrdelsesloven, tvangsl.) § 3-4, regler for hva som godtas som sikkerhet; (i) innskudd i norsk bank med erklæring fra banken om at innskuddet ikke vil bli disponert uten samtykke fra retten eller (ii) tidsubegrenset og ubetinget selvskyldnergaranti fra norsk bank eller annet foretak med rett til å drive finansieringsvirksomhet.

Etter andre setning kan saksøker kreve sikkerheten frigitt når det er gått mer enn tre måneder etter at samtlige saksøkte mottok underretning om at pålegget er falt bort eller opphevet, uten at noen av de saksøkte har krevd erstatning for retten. Har retten fastsatt at sikkerhetsstillelsen skal ha tidsbegrenset varighet, skal sikkerheten frigis når perioden har løpt ut, forutsatt at ikke noen av de saksøkte innen fristutløp har fremsatt krav om erstatning for retten.

Fjerde ledd pålegger retten en opplysningsplikt når retten har besluttet pålegg etter fremgangsmåten i § 90 tredje ledd tredje punktum eller § 90 femte ledd. Saksøkt som har rett til å begjære etterfølgende forhandlinger etter § 92, skal da opplyses om dette i rettens kjennelse. Selv om det ikke fremgår, plikter retten også å gi slike saksøkte nødvendig veiledning.

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56f. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 93 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 460 flg. Som eksempel på en avgjørelse hvor Oslo tingrett besluttet DNS-blokkering etter tidl. § 56 f, se Oslo tingretts kjennelse i sak 15-067093TV1-OTIR/05 (The Pirate Bay).

Note (137)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir regler om adgangen til å kreve etterfølgende forhandlinger når retten beslutter pålegg etter § 88 uten at nettstedets innehaver, eventuelt også tjenesteyter, har fått anledning til å uttale seg, jf. § 90 tredje ledd tredje setning (ukjent innehaver) og § 90 femte ledd (fare ved opphold). Om supplerende anvendelse av saksbehandlingsreglene i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl), se § 98. Om rettens plikt til å informere saksøkte om retten til å begjære etterfølgende forhandlinger, se § 91 fjerde ledd.

Første ledd: Etterfølgende forhandlinger er ikke et «rettsmiddel» (det ordinære rettsmiddelet er anke), men kun en videre behandling av samme sak for samme instans. For saksøkte som av grunner som fremgår av § 90 tredje ledd tredje setning (ukjent innehaver) og § 90 femte ledd (fare ved opphold) ikke er gitt anledning til å uttale seg før retten besluttet pålegg, er adgangen til å kreve etterfølgende forhandlinger eneste måte å angripe rettens avgjørelse på, jf. fjerde ledd første setning. I stedet for å anke tingrettens kjennelse, er saksøkte i tilfeller som dette henvist til å kreve etterfølgende forhandlinger. I motsetning til hva som gjelder for fristen til å påanke tingrettens avgjørelse, jf. femte ledd, gjelder det i utgangspunktet ingen frist for å fremsette krav om etterfølgende forhandlinger. Krav om etterfølgende forhandlinger fremsettes overfor retten i prosesskriv.

Andre ledd: Etter bestemmelsens første setning skal samtlige av sakens parter, jf. § 89, gis anledning til å uttale seg når retten mottar begjæring om etterfølgende forhandlinger (rettighetshavere, tjenesteytere og nettstedinnehavere). Sistnevnte gjelder likevel ikke ev. nettstedinnehavere som retten ikke makter å komme i kontakt med fordi de er ukjent eller har ukjent adresse, jf. andre setning. Reglene i § 90 tredje ledd tredje punktum (ukjent nettstedinnehaver) og fjerde ledd (beslutning vedr. behandlingsform) gjelder etter andre setning tilsvarende ved etterfølgende forhandlinger.

Tredje ledd gir bestemmelser om at retten, etter at de etterfølgende forhandlingene er avholdt, treffer ny avgjørelse. Retten står i den forbindelse helt fritt mht. bevisvurdering, rettsanvendelse og valg av ev. tiltak. Retten kan således, helt eller delvis, stadfeste sin første avgjørelse eller endre eller oppheve denne. Også rettens nye avgjørelse treffes ved kjennelse.

Fjerde ledd gir i første setning bestemmelser om at saksøkte som kan kreve etterfølgende forhandlinger, ikke kan ikke anvende rettsmidler mot (les: påanke) tingrettens avgjørelse før det har vært avholdt etterfølgende forhandlinger. Når retten har besluttet pålegg uten at nettstedinnehaveren har hatt anledning til å uttale seg, kan innehaveren etter andre setning kreve etterfølgende forhandlinger selv om rettens avgjørelse er påanket av en annen part (rettighetshaver, tjenesteyter eller nettstedinnehaver). Forhandlingene skal i så fall etter tredje setning gjenopptas for tingretten og ankesaken skal stanses dersom den ennå ikke er avgjort. Dersom ankesaken er avgjort og tingretten treffer ny realitetsavgjørelse etter å ha avholdt etterfølgende forhandlinger, følger det av fjerde setning at ankeinstansens realitetsavgjørelse bortfaller. Ankeinstansens sakskostnadsavgjørelser blir likevel stående (med mindre de endres etter videre anke). Dersom det ikke blir noe av de etterfølgende forhandlingene, f.eks. fordi begjærerens rettslige interesse etter tvisteloven § 1-3 andre ledd faller bort, fortsetter ankesaken for ankeinstansen.

Femte ledd gitr bestemmelser om den nye avgjørelse som tingretten treffer etter avholdelse av etterfølgende forhandlinger, kan ankes av samtlige parter (rettighetshavere, tjenesteytere og nettstedinnehavere).

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56g. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 94 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 464 flg. For de deler av paragrafen som bygger på tvisteloven § 32-8 (Etterfølgende muntlig forhandling), kan også kilder som knytter seg til denne bestemmelsen gi veiledning.

Note (138)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir regler om gjennomføring av rettens pålegg etter § 88. Om supplerende anvendelse av saksbehandlingsreglene i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl), se § 98. Paragrafen har mange likhetstrekk med tvisteloven §§ 33-5 og 34-4, men er enklere i sin oppbygning.

Rettens pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsteder etter § 88 gjennomføres etter bestemmelsens første setning etter reglene i Lov om tvangsfullbyrdelse, LOV-1992-06-26-86 (tvangsfullbyrdelsesloven, tvangsloven) kap. 13 V. Tvangsfullbyrdelse av rettens pålegg er kun aktuelt dersom tjenesteyteren ikke etterlever rettens kjennelse innen den frist som retten fastsetter, jf. § 91 annet ledd første punktum (innen hvilken frist tiltakene skal være iverksatt). Saksøkeren kan etter andre setning først begjære gjennomføring når rettens frist for å iverksette tiltak har løpt ut, jf. § 91 andre ledd første punktum. Dersom saksøkeren er pålagt å stille sikkerhet etter § 91 andre ledd tredje punktum, kan saksøkeren etter tredje setning ikke begjære gjennomføring før sikkerhet er stilt

Tvangsfullbyrdelse skjer etter tvangsloven § 13-14 (Fullbyrdelsesmåte) ved at tingretten ved kjennelse enten gir saksøkeren rett til å utføre handlingen, eller bestemmer at namsmyndigheten selv skal utføre den, eller pålegger saksøkte (tjenesteyter) en løpende mulkt for hver dag eller uke som går uten at handleplikten blir oppfylt. Blir oppfyllelsen gjennomført ved at saksøkeren eller namsmyndigheten selv utfører den handling som saksøkte plikter å utføre, svarer saksøkte (tjenesteyter) for utgiftene. Retten kan ved kjennelse pålegge saksøkte (tjenesteyter) å betale de sannsynlige kostnader forskuddsvis. Etter utførelsen kan retten på samme måte i tilfelle bestemme hva saksøkeren skal betale tilbake. Blir saksøkeren gitt rett til å utføre handlingen og saksøkte (tjenesteyter) eller noen annen gjør motstand, kan saksøkeren kreve hjelp hos namsmannen. Namsmyndigheten skal etter tvangskloven § 13-15 gi saksøkte (tjenesteyter) meddelelse om tid og sted for en forretning for gjennomføring. Meddelelse kan unnlates dersom tvangsfullbyrdelsen ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort. Saksøkeren skal gis meddelelse dersom vedkommende blir pålagt å være til stede eller har bedt om å bli varslet.

Blir oppfyllelsen søkt fremtvunget ved mulkt, følger det av tvangslovens § 13-14 at bestemmelsene i lovens § 13-8 tredje til femte ledd gjelder tilsvarende: Mulkten tilfaller statskassen og skal betales til namsmannen. Tvangsmulkten inndrives etter reglene i tvangsloven om inndriving av pengekrav etter begjæring av saksøkeren. Mulkten kan ikke inndrives for mer enn åtte uker om gangen. Lar saksøkeren det gå lengre tid med inndrivingen, løper ingen videre mulkt før den påløpte mulkten er betalt eller det er tatt utlegg for den. Når saksøkte (tjenesteyter) godtgjør at rettens pålegg etter § 88 er oppfylt, eller sannsynliggjør at det er umulig å oppfylle kravet, skal retten på saksøktes (tjenesteyters) begjæring stanse inndrivingen av mulkten og oppheve utlegg som måtte være gitt. Sistnevnte gjelder kun mulkt som er påløpt etter oppfyllelsen eller etter at hindringen er inntrådt.

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56h. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 95 og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 467 flg.

Note (139)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir regler om opphevelse av rettens pålegg etter § 88. Om supplerende anvendelse av saksbehandlingsreglene i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl), se § 98. Paragrafen har sin parallell i tvisteloven §§ 33-9 (Opphevelse av arrest m.m.) og § 34-5 (Opphevelse av midlertidig forføyning m.m.)

Første setning: Dersom det settes frem «nye bevis» eller det foreligger «endrede forhold» som med vanlig sannsynlighetsovervekt «godtgjør» at grunnlaget for rettens pålegg etter § 88 ikke lenger er til stede, skal retten på begjæring fra en saksøkt eller annen med «rettslig interesse», oppheve hele pålegget.

Både nye opplysninger om faktiske forhold som forelå da pålegget ble gitt og om etterfølgende omstendigheter, kan medføre opphevelse. Opphevelse vil også være aktuelt dersom nettstedinnehaveren medvirker til at rettighetskrenkelsen stanses, f.eks. ved å fjerne angjeldende beskyttede verk og nærstående arbeider fra nettstedet. Det er ikke bare «en saksøkt» (tjenesteyter og nettstedinnehaver) som kan begjære opphevelse, men også andre med «rettslig interesse», jf. tvisteloven § 1-3 andre ledd. Ifølge forarbeidene kan Forbrukerrådet etter omstendighetene ha rettslig interesse i å begjære opphevelse av rettens påbud.

Andre setning: Begjæringer om opphevelse skal fremsettes for Oslo tingrett – som er tvunget verneting i saker etter kap. 6, se bl.a. § 89 første ledd. Begjæringen inngis til tingretten som prosesskriv. Tingretten plikter etter mottak å forelegge begjæringen for «partene» (sakens rettighetshavere, tjenesteytere og nettstedinnehavere). Bestemmelsene i § 90 tredje ledd tredje punktum (ukjent nettstedinnehaver) og fjerde ledd (beslutning vedr. behandlingsform) gjelder tilsvarende.

Tredje setning: Begjæringen avgjøres ved kjennelse. Kjennelser som opphever rettens pålegg etter § 88 får ikke virkning før de er rettskraftige. Kjennelsen blir først rettskraftig når den ikke lenger kan angripes med rettsmidler (påankes). Med mindre annet fremgår av lov, er ankefristen én måned etter at parten fikk kjennelsen forkynte. Adgangen til å kreve etterfølgende forhandlinger etter § 92 gjelder ikke ved opphevelse av kjennelser.

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56i. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 95 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 468 flg.

Note (140)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir regler om bortfall av rettens pålegg etter § 88. Om supplerende anvendelse av saksbehandlingsreglene i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl), se § 98. Paragrafen har paralleller i tvisteloven §§ 33-10 (Bortfall av arrest og forlengelse av frister) og § 34-6 (Bortfall av midlertidig forføyning og forlengelse av frister). For de deler av bestemmelsen som bygger på tvisteloven, kan tvistelovens parallelle bestemmelser gi veiledning for forståelsen.

Første ledd gir bestemmelser om at rettens pålegg etter § 88 om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsteder faller bort uten opphevelse (a) når en fastsatt tid for pålegget er løpt ut; (b) når saksøkeren er gitt en frist for å stille sikkerhet, og fristen oversittes, eller (c) når saksøkeren gir avkall på sin rett etter pålegget. Bortfall krever i motsetning til opphevelse etter § 94, ingen beslutning fra retten. Pålegget faller bort ex officio og er uten virkning fra det tidspunkt bortfallsgrunnen foreligger.

Andre ledd gir bestemmelser om at saksøkers frist for å stille sikkerhet, jf. første ledd bokstav b), kan på begjæring forlenges. Forlengelse kan bare gis dersom saksøkers begjæring innkommer til retten innen utløpet av rettens frist, jf. § 91 andre ledd fjerde setning. Ytterligere forlengelse kan i så fall gis på ny, etter samme regler.

Tredje ledd gir bestemmelser om at enhver av de saksøkte (tjenesteytere og innehavere av nettsteder) kan fremsette krav om at retten treffer avgjørelse om, dvs. formaliserer, at rettens pålegg etter § 88 har falt bort. Bestemmelsene i § 94 andre og tredje ledd gjelder i så fall tilsvarende. Saksøkers begjæring skal følgelig fremsettes for Oslo tingrett, som deretter skal forelegge begjæringen for partene. Dersom innehaveren av nettstedet er ukjent eller har ukjent adresse, kan begjæringen avgjøres uten at innehaveren gis anledning til å uttale seg. Retten bestemmer om begjæringen skal avgjøres på grunnlag av skriftlig behandling eller om partene skal innkalles til muntlige forhandlinger. Avgjørelsen om formalisert bortfall treffes ved kjennelse, som ikke får (formell) virkning før den er rettskraftig

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56j. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 95 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 471 flg.

Note (141)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir regler om saksøkerens ansvar for sakskostnader ved begjæringer om pålegg etter § 88. Hovedregelen er etter andre setning at partenes ansvar for sakskostnader reguleres av de alminnelige regler i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl) kap. 20. Fra dette utgangspunktet gjør paragrafen følgende unntak i første setning: I saker om begjæring om pålegg etter § 88, kan tjenesteyter kun ilegges ansvar for saksøkers (rettighetshavers) sakskostnader etter tvisteloven kapittel 20 i ankesak der tjenesteyteren har anket.

Bestemmelsen begrenser på denne måten tjenesteyters risiko for å måtte erstatte saksøkers sakskostnader. Tjenesteyter kan ikke ilegges ansvar for saksøkers sakskostnader ved behandlingen i førsteinstans (tingretten). Tjenesteyter kan heller ikke ilegges ansvar for saksøkers sakskostnader dersom saksøker anker tingrettens kjennelse. Det er kun dersom tjenesteyteren selv anker tingrettens avgjørelse at tjenesteyter risikerer å bli ilagt kostnadsansvar (i så fall både for ting- og lagmannsrett). Mellom saksøker og nettstedinnehaver reguleres kostnadsansvaret av tvisteloven kap. 20.

Bestemmelsens «ansvarsfritak» for tjenesteyter kan i praksis medføre at saksøker må dekke egne sakskostnader for ting- og lagmannsrett. Tjenesteyter vil nødvendigvis ikke anke tingrettens kjennelse. Nettsteder som unnlater å stanse pågående inngrep vil ofte mangle oppgjørsevne. Rettighetshavernes reelle kostnader ved å inngi begjæring etter § 88 rettet mot ulike tjenesteytere og nettstedinnehavere kan bli betydelige. Se som eksempel kjennelsen TOSLO-2015-67093 (The Pirate Bay) hvor rettighetshaverne iht. fremlagt sakskostnadsoppgave krevde dekket kr 1 623 755 for Oslo tingrett.

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56k. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 95 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 473 flg.

Note (142)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir regler om saksøkers (rettighetshavers) erstatningsrettslige ansvar overfor tjenestetilbyder og nettstedinnehaver når rettens pålegg etter § 88 oppheves eller bortfaller. Om supplerende anvendelse av saksbehandlingsreglene i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl), se § 98. Paragrafen har parallell i tvisteloven §§ 32-11 (Erstatning ved midlertidig sikring). For de deler av bestemmelsen som bygger på tvisteloven, kan tvistelovens parallelle bestemmelse gi veiledning for forståelsen.

Dersom rettens pålegg om å hindre eller vanskeliggjøre tilgang til nettsted blir opphevet eller bortfaller, og det viser seg at det ikke var grunnlag for saksøkerens begjæring da pålegget ble besluttet (uberettiget pålegg), plikter saksøker etter første setning å erstatte den skade som de saksøkte er påført som følge av pålegget og ved de skritt som har vært nødvendige for å avverge pålegget eller å få det opphevet.

Bestemmelsen kommer kun til anvendelse dersom rettens pålegg er «opphevet» eller «bortfalt». Saksøkers ansvar for begjæringer etter § 88 som ikke fører frem, reguleres av sakskostnadsreglene i § 96 og alminnelige erstatningsregler. Bestemmelsen kommer videre kun til anvendelse dersom vilkårene for rettens pålegg ikke var oppfylt «da pålegget ble besluttet». Bestemmelsen pålegger således ikke saksøker ansvar dersom pålegget oppheves pga. etterfølgende omstendigheter. Saksøkers ansvar er uansett begrenset til det økonomiske tap som tjenesteyteren og nettstedinnehaver har lidt «som følge av pålegget» og «ved de skritt som har vært nødvendige for å avverge pålegget eller å få det opphevet».

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56l. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 95 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 475 flg.

Note (143)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen gir regler om i hvilken grad rettens behandling av begjæringer om pålegg etter § 88, i tillegg til lovens særlige saksbehandlingsregler i §§ 89-98, også reguleres av de alminnelige saksbehandlingsreglene i Lov om mekling og rettergang i sivile tvister, LOV-2005-06-17-90 (tvisteloven, tvl). Paragrafen har en parallell i tvisteloven § 32-2 (Forholdet til lovens alminnelige regler m.m.).

I saker om pålegg etter § 88 gjelder følgende av tvistelovens bestemmelser tilsvarende så langt de passer og ikke annet følger av §§ 86-98 (lex specialis):

Kap. 1 om lovens formål og anvendelse.

Kap. 2 om parter, prosessdyktighet og stedfortredere.

Kap. 3 om prosessfullmektiger og rettslige medhjelpere.

• 4-1 om saklig domsmyndighet.
• 4-7 om behandling av vernetingsspørsmålet. Overføring.
• 9-6 om uttalelser, innsigelser og avgjørelser om saksbehandlingen.

Kap. 11 om grunnlaget for rettens avgjørelser, veiledning og saksstyring.

Kap. 12 om prosesskriv.

Kap. 13 om rettsmøter og rettsbøker.

Kap. 15 om forening av krav og søksmål. Partshjelp.

Kap. 16 om styring av sakens framdrift. Spesielle virkemidler – unntatt §§ 16-1, 16-2, 16-8, 16-10 og §§ 16-15 til 16-19.

Kap. 18 om virkninger av søksmål mv.

Kap. 19 om rettslige avgjørelser og rettsforlik – unntatt §§ 19-11, 19-12 og § 19-13 første og andre ledd.

Kap. 20 om sakskostnader.

Kap. 21 om alminnelige regler om bevis.

Kap. 22 om bevisforbud og bevisfritak.

Kap. 23 om parters møte- og forklaringsplikt.

Kap. 24 om vitnebevis.

Kap. 25 om sakkyndigbevis.

Kap. 26 om realbevis.

Kap. 27 om bevisopptak i rettssak.

Kap. 28 om bevissikring utenfor rettssak.

Kap. 28a om rett til informasjon ved inngrep i immaterialrettigheter m.m.

Kap. 29 om anke til lagmannsrett.

Kap. 30 om anke til Høyesterett.

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 56m. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Prop. 65 L (2012-2013) s. 95 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 299 flg. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 476 flg.

Note (144)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Kap. 7 etablerer et særlig rettsvern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon (private håndhevingssystemer).

Kapitlets bakgrunn er Opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF). Direktivet ble gjennomført i norsk rett i 2005. Gjennomføringen skjedde ved at vedtakelsen av et nytt kapittel 6a i 1961-loven. Det fantes ved gjennomføringen regler i dagjeldende Straffelov 1902, LOV-1902-05-22-10 (Straffeloven 1902, strl. 1902) om bl.a. uberettiget tilgang til data. Disse reglene var ikke tilstrekkelige for å oppfylle direktivets forpliktelser. Resultatet ble en viss dobbeltregulering. Datakrimutvalget foreslo i NOU 2007: 2 å samordne de to regelverkene. Bestemmelsene i någjeldende kap. 7 vil derfor bli gjennomgått og samordnet med bestemmelsene i den nye Straffeloven LOV-2005-05-20-28 (Straffeloven, strl.).

Det følger av § 103 at bestemmelsene i kap. 7 også får anvendelse for nærstående rettigheter, jf. kap. 2.

Kapitlet viderefører 1961-lovens kap. 6a. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra kapitlets forarbeider vises til Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) s. 109 flg. og s. 154 flg.; Innst. O nr. 103 (2004-2005) s. 33 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 303 flg. («Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon»).

Om kapitlet, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 490 flg. («Vern av tekniske beskyttelsessystemer») og Aakre m.fl. op.cit. s. 479 flg.

Note (145)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen inneholder både forbud mot omgåelse av effektive tekniske beskyttelsessystemer og mot distribusjon, produksjon og besittelse mv. av omgåelsesverktøy. For tekniske innretninger til beskyttelse av «datamaskinprogram», se § 101.

Første ledd forbyr omgåelse av tekniske tiltak (verneordninger, kopi- og tilgangssperrer, kryptering, passordbeskyttelse m.m.) som rettighetshavere mv. bruker for å kontrollere retten til «eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring for allmennheten» av beskyttede verk. Det sentrale må i flg. EU-domstolens avgjørelse C-355/12 (Nintendo) være om løsningen beskytter mot handlinger som krever rettighetshavers tillatelse, dvs. handlinger som rettighetshaveren ikke har samtykket til eller som ikke er tillatt etter loven.

Med «omgåelse» sikter bestemmelsen til handlinger som har til følge at beskyttelsen ikke virker som forutsatt. Handlingen kan sammenlignes med å bryte en lås. Den amerikanske åndsverkloven, the Digital Millenium Copyright Act (DMCA), definerer omgåelse som «to descramble a scrambled work, to decrypt an encrypted work, or otherwise to avoid, bypass, remove, deactivate, or impair a technological measure, without the authority of the copyright owner.»

Opphavsrettsdirektivet definerer i art. 6 (3) «tekniske beskyttelsessystemer» som innretninger eller komponenter som ved normal bruk «er beregnet på å hindre eller avgrense handlinger, med hensyn til verk eller andre beskyttede gjenstander, som ikke er tillatt av innehaveren av opphavsrett eller annen opphavsrettsbeslektet rettighet som fastsatt ved lov eller sui generis-retten fastsatt i direktiv 96/9/EF» (Databasedirektivet). Enhver teknologi, innretning eller komponent som etter sin normalfunksjon har til formål å kontrollere (hindre, avgrense) verksbruk som iht. lov eller avtale krever rettighetshavers samtykke, kan således utgjøre et teknisk beskyttelsessystem. Begrepet, som er teknologinøytralt, må forstås vidt. Bestemmelsen forbyr også omgåelse av beskyttelsessystemer som inngår i selve avspillingsenheten, jf. C-355/12 (Nintendo).

Omgåelsesvernet knytter seg kun til beskyttelsessystemer som er «effektive». Heri ligger bl.a. at systemet må fungere etter sitt formål. Opphavsrettsdirektivet definerer i art. 6 (3) effektiviteten som tilstrekkelig virkningsfull når verksbruken kontrolleres av rettighetshaverne «ved anvendelse av en adgangskode, eller ved en beskyttelsesprosess, f.eks. kryptering, koding eller annen omgjøring av et verk eller annen beskyttet gjenstand, eller kopikontrollmekanisme som oppnår målet om beskyttelse». Systemer som ikke virker, eller som kan nøytraliseres med et enkelt tusjstrøk eller ved at brukeren f.eks. kun holder shift-knappen inne ved innlesning, oppfyller ikke kravet. Det gjør heller ikke systemer som skader brukerens avspillingsutstyr, fordi slike systemer ikke fungerer etter sitt formål. Effektivitetskravet innebærer på den annen side ikke at beskyttelsessystemet må være umulig å omgå. Kravet innebærer kun at effektiviteten må overstige en viss nedre terskel. Vilkåret er ikke strengt.

Bestemmelsen omfatter kun systemer som anvendes på «verk» som er «vernet», hvilket medfører at frembringelsen må ha verkshøyde, jf. § 2 annet ledd, og at vernetiden ikke må ha løpt ut, jf. § 11 flg. Tekniske beskyttelsessystemer som brukes på frembringelser ikke er vernet av opphavsrett, omfattes ikke av paragrafens forbud. Bestemmelsen forutsetter at systemet benyttes av «rettighetshaver» eller av et subjekt som vedkommende «har gitt samtykke».

Andre ledd forbyr spredning og produksjon m.m. av omgåelsesverktøy. Bestemmelsens bakgrunn er Opphavsrettsdirektivet art 6 (2). Meningen er å ramme all befatning med verktøy som kan lede til at andre, ulovlig, omgår tekniske beskyttelsessystemer. Verktøyets tekniske utforming er ikke avgjørende. Verktøy kan således både bestå av program- og maskinvare. Omgåelsesverktøy er innretninger og produkter som har til hovedformål å muliggjøre omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer, jf. C-355/12 (Nintendo).

Tredje ledd gir bestemmelser om at paragrafen ikke hindrer forskning i kryptologi. Det er følgelig fullt tillatt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer samt å fremstille verktøy som muliggjør slik omgåelse ifbm. sikkerhetsforskning. Unntaksbestemmelsen skal ikke tolkes snevert.

Fjerde ledd gir bestemmelser om at omgåelsesforbudet i første ledd ikke hindrer bruk av lovlige anskaffede verk (eksemplarer) på «relevant avspillingsutstyr». Ev. kopisperrer kan således fjernes så lenge de hindrer normal bruk på relevant avspillingsutstyr. Kravet om verket (eksemplaret) må være «lovlig anskaffet» medfører at fjerde ledd ikke får anvendelse dersom eksemplaret har kommet til som følge av ulovlig kopiering mv. For tekniske innretninger som beskytter «datamaskinprogram» gjelder i stedet § 101 (lex specialis). Begrepet datamaskinprogram må forstås snevert. Tekniske innretninger som beskytter dataspill følger hovedreglene i første og andre ledd, jf. C-355/12 (Nintendo).

Femte ledd gir bestemmelser om at omgåelsesforbudet i første ledd ikke hindrer eksemplarfremstilling for bruk av vernede verk i arkiv, bibliotek, museer mv., jf. § 49.

Det følger av § 103 at paragrafen får tilsvarende anvendelse for nærstående rettigheter, jf. kap. 2.

Bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 53a. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) s. 109 flg. og s. 154 flg.; Innst. O nr. 103 (2004-2005) s. 33 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 303 flg. («Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon»).

EU-domstolens avgjørelse C-355/12 (Nintendo) er viktig. Etter som mange av kildene vedr. Opphavsrettsdirektivets art. 6 og tidl. § 53a er eldre enn denne avgjørelsen, må tidl. kilder anvendes med forsiktighet. Om bestemmelsen og Nintendo-avgjørelsen, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 490 flg. («Vern av tekniske beskyttelsessystemer») og s. 496 flg. («Forbudet mot distribusjon mv. av omgåelsesverktøy2); Aakre m.fl. op.cit. s. 481 flg.

Fra rettspraksis neves Oslo tingretts dom TOSL-2022-32743 (Allente). Retten la her til grunn at det var etablert et effektivt teknisk beskyttelsessystem og at saksøkte hadde benyttet omgåelsesverktøy for å skaffe familie og venner uautorisert tilgang til tv-kanaler. Etter at ansvaret var lempet, ble saksøkte dømt til å betale kr 473 475 i vederlag. Fra rettspraksis vedr. tidl. § 53a, se Borgarting lagmannsretts dom LB-2010-18170.

Om tidl. § 53a, se Rieber-Mohn, NIR 2006 s. 321 flg. («Kravet til opphavsrettslig relevans som «grunnsten» i det norske forbudet mot omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer»); Norum, «Vern av tekniske beskyttelsessystemer etter åndsverkloven § 53a», Complex 2008/07.

Om nordisk gjennomføring av Opphavsrettsdirektivet art. 6, se Westman, NIR 2002 s. 226 («Tekniska åtgärder – teknikk, juridik och politikk») og i NIR 2003 s. 559 («Tekniska åtgärder. Nordisk genomförande av art. 6 i infosoc-direktivet»).

Note (146)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafens formål er å hindre at rettighetshavernes bruk av effektive tekniske beskyttelsessystemer kommer i konflikt med legitime brukerbehov.

Første ledd uttrykker bestemmelsens hovedregel: Rettighetshavere som anvender tekniske beskyttelsessystemer plikter å påse at brukere som har lovlig tilgang til verk og eksemplarer kan gjøre forutsatt bruk av verket og eksemplaret, herunder fremstille eksemplar iht. §§ 32 til 34, 40, 43, 45, 48, 49, 55, 56, 56 a og 58. Det ble ved endringslov LOV-2021-06-04-58 gjort endringer i bestemmelsens henvisningskatalog, slik at også § 56 a ble omfattes av oppregningen. Dette innebar ingen realitetsendring, men kun en teknisk konsekvens av at § 55 ble delt, slik at forskriftshjemmelen i § 55 fjerde ledd ble ut som en egen paragraf, § 56 a om nærmere regler for gjennomføring av Marrakechtraktaten og Marrakechdirektivet.

Andre ledd regulerer tilfeller der rettighetshaveren, etter å ha mottatt begjæring, ikke tilrettelegger for verksbruk iht. første ledd. Dersom rettighetshaverens tekniske beskyttelsessystem hindrer bruk iht. første ledd, kan berettigede brukere fremsette krav om at rettighetshaveren gi dem nødvendig tilgang. Dersom rettighetshaveren ikke etterkommer slike krav, kan rettighetshaveren pålegges å gi brukeren nødvendige opplysninger eller bistand, slik at brukerne kan benytte verket (eksemplaret) som fremgår av første ledd.

Brukerens begjæring rettes i så fall til en nemnd som opprettes av departementet (KUD) iht. Forskrift til åndsverkloven, FOR-2021-08-26-2608 kap. 5 («Nemndsbehandling av tvister om bruk av verk og arbeider når effektive tekniske beskyttelsessystemer er anvendt») §§ 41-46. Ordningen skal visstnok ikke være benyttet.

Forskriften § 41: Departementet oppnevner nemnda. Nemnda skal bestå av en leder og to andre medlemmer oppnevnt for fire år av gangen. Nemndas leder skal være jurist, og oppnevnes på nøytralt grunnlag. De to andre medlemmene skal komme fra rettighetshaver- og brukersiden. Alle nemndas medlemmer skal ha teknisk kompetanse og innsikt i rettighetsspørsmål. På tilsvarende grunnlag oppnevnes personlige varamedlemmer.

Forskriften § 42: Nemnda skal behandle tvister om bruk etter åvl. § 32 til § 34, § 40, § 43, § 45, § 48, § 49, § 55 til § 56a og § 58 når effektive tekniske beskyttelsessystemer er anvendt. Dette gjelder likevel ikke når verket overføres på avtalte vilkår slik at bruker selv kan velge tid og sted for tilgang til det. Nemnda skal heller ikke behandle tvister om datamaskinprogram. Om vilkårene for nemndsbehandling ikke er til stede, skal saken avvises.

Forskriften § 43: Rettighetshaver skal påse at den som har lovlig tilgang til et verk kan utøve bruk etter bestemmelsene angitt i forskriften § 42 første ledd uten hinder av effektive tekniske beskyttelsessystemer.

Forskriften § 44: Nemnda kan fatte vedtak som pålegger rettighetshaver å gi adgang til bruk etter aktuell avgrensningsbestemmelse. Adgangen skal være tilstrekkelig til at formålet med den aktuelle avgrensningsbestemmelsen oppfylles, samtidig som rettighetshavers legitime krav på vern ivaretas. Nemnda kan i vedtaket også bestemme at hvis rettighetshaver ikke etterkommer nemndas vedtak innen en gitt frist, kan den berettigede selv omgå det tekniske beskyttelsessystemet for å få tilgang til bruk i henhold til det som er bestemt i vedtaket. Slik omgåelse gir ikke grunnlag for straffe- eller erstatningsansvar.

Forskriften § 45: Forhandlingene i nemnda administreres av nemndas leder. Alle medlemmene skal delta i avgjørelsen. I tilfelle av uenighet, treffes avgjørelsen med stemmeflerhet. Utgiftene til nemndas virksomhet bæres for hver enkelt saks vedkommende av partene etter nærmere bestemmelse av nemnda. Når særlige grunner taler for det, kan nemnda bestemme at utgiftene skal bæres av staten.

Forskriften § 46: For saksbehandlingen gjelder reglene i Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker LOV-1967-02-10 (forvaltningsloven, fvl.) tilsvarende. Bestemmelsene i forvaltningsloven kapittel VI om klage og omgjøring, gjelder likevel ikke. Nemndas vedtak føres inn i protokoll. Nemnda kan forsøke mekling mellom partene. Kommer forlik i stand, skal også forliket føres inn i protokollen.

Tredje ledd gir bestemmelser om at eksemplar av verk som faller inn under Lov om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument LOV-1989-06-09-32 (pliktavleveringslova, avlvl.) skal utstyres med nødvendig informasjon til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig eksemplarfremstilling blir mulig. Revidert pliktavleveringslov trådte i kraft 1. januar. 2016. Gjeldende forskrift til pliktavleveringslova, Forskrift om avleveringsplikt for allment tilgjengelege dokument, FOR-1990-05-25-427, trådte i kraft 2. juli 2018.

Fjerde ledd uttaler at paragrafens bestemmelser ikke gjelder der vernet verk på avtalte vilkår ved overføring stilles til rådighet for allmennheten på slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang. Tanken er at brukerne her ikke har noen grunn til å beklage seg, så lenge leveransen skjer som gyldig avtalt. Rettighetshaverens plikt til å tilrettelegge for bruk som nevnt i første ledd får derved ikke anvendelse for flesteparten av de tjenester som tilbys over nettet.

Femte ledd uttaler at paragrafens bestemmelser gjelder ikke for datamaskinprogram. Departementet kan likevel ved enkeltvedtak eller i forskrift fastsette at enkelte arkiv, bibliotek og museer automatisk får avlevert nødvendig informasjon til at omgåelse av tekniske beskyttelsessystemer for lovlig eksemplarfremstilling, skal være mulig.

Det følger av § 103 at paragrafen får tilsvarende anvendelse for nærstående rettigheter, jf. kap. 2.

Paragrafens bakgrunn er Opphavsrettsdirektivet art 6 (4). Paragrafen viderefører 1961-lovens § 53b. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) s. 109 flg. og s. 154 flg.; Innst. O nr. 103 (2004-2005) s. 33 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 303 flg. («Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon»).

Om paragrafen, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 499 flg. («Tiltak mot vidtgående tekniske beskyttelsessystemer») og Aakre m.fl. op.cit. s. 488 flg.

Note (147)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen har bakgrunn i at omgåelsesforbudet i § 99 første ledd ikke gjelder for «datamaskinprogram», se §§ 99 fjerde ledd andre setning.

For tekniske innretninger til beskyttelse av (rene) datamaskinprogrammer gjelder i stedet § 101 – som ikke gir bestemmelser om omgåelsesforbud. Det er følgelig ikke forbudt å omgå effektive tekniske beskyttelsessystemer som rettighetshaver eller den rettighetshaveren har gitt samtykke, benytter for å kontrollere eksemplarfremstilling eller tilgjengeliggjøring av et vernet datamaskinprogram.

Paragrafen forbyr kun visse typer for befatning med omgåelsesverktøy; «å omsette» eller «i ervervsøyemed besitte» midler hvis «eneste formål» er å gjøre det lettere ulovlig å fjerne eller omgå tekniske innretninger til beskyttelse av datamaskinprogram. Produksjon og reklame omfattes ikke. Paragrafen favner derfor kortere enn forbudet mot befatning med omgåelsesverktøy i § 99 andre ledd. Årsaken er at vernet for tekniske beskyttelsessystemer anvendt på datamaskinprogrammer ikke følger av Opphavsrettsdirektivet, men av Dataprogramdirektivet (91/250/EF). Privat omsetning av omgåelsesverktøy rammes, men ikke privat bersittelse.

Om rett til å gjøre endringer i datamaskinprogram og databaser, se § 41. Om omvendt utvikling av datamaskinprogram, se § 42.

Bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 53c. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 84 (1991-92) s. 26 flg., Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) s. 109 flg. og s. 154 flg.; Innst. O nr. 103 (2004-2005) s. 33 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 303 flg. («Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon»). Om forståelsen av begrepet «datamaskinprogram» og avgrensningen mot «dataspill», se EU-domstolens avgjørelse C-355/12 (Nintendo).

Om paragrafen, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 498 flg. («Beskyttelse av datamaskinprogrammer») og Aakre m.fl. op.cit. s. 492 flg.

Note (148)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafens bankrunn er at digitale eksemplarer av verk kan utstyres med informasjon som f.eks. identifiserer verket som original eller gir opplysninger om tillatt bruk (identifikasjonsnumre m.m.). Paragrafens bakgrunn er Opphavsrettsdirektivet art 7.

«Elektronisk rettighetsinformasjon» vil typisk fremstå som et internasjonalt standardiseringsnummer, tilsv. ISBN for bøker og ISRC for lydopptak. Rettighetsinformasjonen kan ev. kombineres med et «teknisk beskyttelsessystem», jf. § 99.

Bokstav a) forbyr fjerning eller endring av elektronisk rettighetsinformasjon som rettighetshaveren har føyet til et vernet verk og som enten inngår i et eksemplar eller fremtrer i forbindelse med at verket gjøres tilgjengelig for allmennheten. Forbudet får kun anvendelse dersom handlingen foranlediger, muliggjør, letter eller skjuler et inngrep i opphavsrett.

Bokstav b) forbyr nærmere angitte måter å råde over eksemplar hvorfra det, uten tillatelse, er fjernet eller endret elektronisk rettighetsinformasjon. Det er forbudt å innføre slike eksemplarer for spredning. Der er også forbudt å omsette eller på annen måte gjøre vernede verk tilgjengelig for allmennheten der elektronisk rettighetsinformasjon er fjernet eller endret i strid med bokstav a. Men også dette forbudet får anvendelse dersom handlingen foranlediger, muliggjør, letter eller skjuler et inngrep i opphavsrett.

Med «elektronisk rettighetsinformasjon» menes alle opplysninger som er levert av rettighetshaver og som identifiserer rettighetshaveren eller det vernede verket, eller som angir tillatt bruk, samt tall eller koder som utgjør slike opplysninger.

Det følger av § 103 at paragrafen får tilsvarende anvendelse for nærstående rettigheter, jf. kap. 2.

Bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 53d. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) s. 128 flg.; Innst. O nr. 103 (2004-2005) s. 26 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 303 flg. («Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon»).

Om paragrafen se Rognstad/Lassen op.cit. s. 501 («Vern av elektronisk rettighetsinformasjon») og Aakre m.fl. (op.cit.) s. 493 flg.

Note (149)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Paragrafen fastslår at bestemmelsene i kap. 7 også verner tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon som anvendes for å beskytte nærstående arbeider, jf. kap. 2.

Paragrafen viderefører 1961-lovens § 53e. Tidligere kilder har derfor relevans. Fra paragrafens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 46 (2004-2005) s. 109 flg. («Tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon»). Se også Prop. 104 L (2016-2017) s. 303 («Bestemmelser til vern for tekniske beskyttelsessystemer og elektronisk rettighetsinformasjon»).

Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 495.

Note (163)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen, som er av konkurranserettslig art, supplerer Lov om kontroll med markedsføring og avtalevilkår mv., LOV-2009-01-09-2 (markedsføringsloven, mfl.), §§ 25 (God forretningsskikk) og 30 (Etterligning av annens produkt). Bestemmelsens formål er å beskytte opphaveren mot at andre benytter hans tittel for å dra fordeler av den anseelse som er knyttet til ham eller verket. Bestemmelsen får ikke anvendelse for nærstående arbeider, jf. kap. 2. Overtredelser straffes som fremgår av § 79 første ledd.

Om «åndsverk», se § 2 annet ledd. Om «gjøres tilgjengelig for allmennheten», se § 3 andre ledd. Kravet om at tilgjengeliggjøringen må være egnet til å fremkalle «forveksling» med et tidl. offentliggjort verk eller dets opphaver, medfører et visst krav om særpreg. Forvekslingsfaren må vurderes konkret. Iblant inneholder tittelen også en beskrivelse av innholdet, slik at forvekslingsfare unngås. Utgivelsene kan også ha andre forskjeller som hindrer forveksling. Også forskjeller mellom opphavernes navn eller merker kan redusere faren. Om når det tidligere verket anses «offentliggjort», se § 10 første ledd. Om bestemmelsens rekkevidde, se § 113 femte ledd.

Bestemmelsen forbyr typisk tilgjengeliggjøring av verk som har forvekselbar tittel, dekknavn eller merke med et tidl. offentliggjort verk eller dets opphaver. Om parodi, satire og travesti, se under § 6. Bestemmelsen har bl.a. bakgrunn i at titler bare unntaksvis har verkshøyde, jf. § 2 annet ledd. Sistnevnte gjelder selv om Høyesterett i Rt. 1997 s. 199 flg. (Cirrus) uttalte at kravet til verkshøyde ikke er stort for «skrifter av alle slag». Som eksempel på at en tittel har vært tilkjent opphavsrettslig vern, se Oslo byretts dom av 4. juli 1984 (Kon-Tiki). Tingretten kom her til at det å stille sammen de polynesiske og peruvianske gudekongenavnene TIKI og CON til Kon-Tiki representerte «en original og skapende innsats av åndsverkkvalitet» (avgjørelsen er kritisert). For titler som er åndsverk, medfører bestemmelsen et supplerende vern fordi den, ved å beskytte mot forveksling, og også verner mot dobbeltfrembringelser.

Bestemmelsen hindrer ikke opphaveren i å bruke sitt eget rettmessige navn (autonym). Om tilgjengeliggjøring av anonyme og pseudonyme verk, se § 9. Om forbud mot å sette opphaverens navn eller merke på eksemplar av kunstverk, se § 107.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 103 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 307 flg. («Forbud mot å bruke tittel mv. som kan forveksles med annet åndsverk»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 46, har tidl. kilder relevans. Ifølge forarbeidene til 1961-loven var tittelbeskyttelsen etter tidl. § 46 ikke begrenset til verkets vernetid. Ifølge førstvoterende i HR-2017-2165-A (Il Tempo Gigante) kunne det ikke utledes av lovteksten eller forarbeidene at tidl. § 46 ga bearbeideren et tittelvern som fortrengte originalopphavsmannens rett til å benytte tittelen som han hadde satt på sitt verk: «En slik lovforståelse vil for eksempel føre til at en oversetter kan stenge originalopphavsmannen fra å utgi sitt verk på originalspråket eller i ny oversettelse, hvis oversettelsen er offentliggjort først» (avsnitt 140).

Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 429 flg. og Aakre m.fl. op.cit. s. 505 flg. Om supplerende vern for forfattere etter markedsføringsloven, se Graasvold m.fl. op.cit. s. 41 flg. Om beskyttelse for opphaverens pseudonym, se Haukaas i Syn og segn 1959 s. 452 flg. («Rettsvernet for løyndenamn»). Se også om tittelbeskyttelsen hos Westerlind, NIR 1972 s. 261 flg. («Titelskydd»); Nordell, NIR 2002 s. 103 flg. («Upphovsrättsligt skydd för kännetecken»).

En tittel kan også vernes som registrert eller innarbeidet varemerke. Etter Lov om beskyttelse av varemerker, LOV-2010-03-26-8 (varemerkeloven eller vml.) § 4, kan ikke andre uten samtykke fra innehaveren av varemerkeretten i næringsvirksomhet bruke tegn som er identisk med eller ligner varemerket for varer eller tjenester av samme eller lignende slag såfremt det er risiko for forveksling. Om adgangen til å registrere verkstitler som varemerke, se vml. § 16 bokstav d): Et varemerke kan ikke registreres uten samtykke av vedkommende rettighetshaver hvis merket inneholder noe som er egnet til å oppfattes som den særpregede tittelen på en annens beskyttede åndsverk eller krenker en annens rett her i riket til et åndsverk eller fotografisk bilde eller en design. Forutsatt at kjennetegnene var verkshøyde, kan både ord- og figurmerker være åndsverk. Om opphavsrettslig beskyttelse av logoer, se Gulating lagmannsretts dom i NIR 1991 s. 413 (AS Papir) og Borgarting lagmannsretts dom LB-2004-6608 (Jul i Blåfjell).

Note (164)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen krever ikke at opphaverens navn eller merke har særpreg. Bestemmelsen får ikke anvendelse på nærstående arbeider, jf. kap 2. Overtredelser straffes som fremgår av § 79 første ledd. Om bestemmelsens rekkevidde, se § 113 femte ledd.

Bestemmelsen forbyr enhver måte å «sette» kunstnerens navn eller merke på eksemplar av kunstverk. Med «navn eller merke» siktes bl.a. til opphaverens signatur, initialer og monogram. Om «eksemplar», se § 3 første ledd. Bestemmelsen får kun anvendelse for eksemplar av «kunstverk», dvs. av billedkunst, skulptur, bygningskunst, fotografi og brukskunst. Bestemmelsen får ikke anvendelse på eksemplarer av nye og selvstendige verk, jf. § 6 andre ledd (inspirasjoner).

Bestemmelsen er motivert av et ønske om å beskytte kunstnere og publikum mot falske verkssignaturer. Kunstnerens signering av kunstverket er i flg. forarbeidene til 1961-loven et tilkjennegivende om at det er utført av ham og at arbeidet er avsluttet. Signaturen skal også garantere at ev. opplysninger om opplaget stemmer.

Bestemmelsen pålegger ikke kunstneren signaturplikt. Grafiske trykk selges ofte uten signatur og opplysning om opplag. Retten til å signere kunstverk er en personlig rett. Retten kan ikke overdras til andre, heller ikke ved arv. Kunstneren kan i flg. forarbeidene til 1961-loven bemyndige andre til å påføre hans signatur på nærmere bestemte eksemplarer, men det er kunstneren selv som må vurdere kunstverket (eksemplaret) i hvert enkelt tilfelle. Bestemmelsen begrenser på denne måten rekkevidden av fullmaktsbestemmelsen i § 9 (Ukjent opphaver). Ettersom bestemmelsen også beskytter allmenhetens interesser, kommer bestemmelsen også til anvendelse etter kunstnerens død og etter utløpet av vernetiden etter § 11.

Det er vanskelig å se for seg at kunstnerens navn eller signatur kan ha verkshøyde, jf. § 2 annet ledd. Rettspraksis gir ingen eksempler. Om kunstnerens ideelle rettigheter, se § 5. Om forbud mot å bruke tittel mv. som kan forveksles med tidligere offentliggjort kunstverk eller dets opphaver, se § 106.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 103 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 308 flg. («Forbud mot å bruk av opphaverens navn og merke»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 47 første ledd, har tidl. kilder fortsatt relevans. Bestemmelsen i tidl. § 47 andre ledd om at «Opphavsmannens navn eller merke må ikke i noe tilfelle påføres et eftergjort eksemplar således at det kan forveksles med det originale», ble opphevet grunnet overlappende bestemmelser i Lov om straff, LOV-2005-05-20-28 (straffeloven, strl.).

Om bestemmelsen, se Aakre m.fl. op.cit. s. 508 flg. Se også Lassen, TfR 1960 s. 158 flg. («En snekker på galeien – og to malerier i arresten. En dom om inndragning av åndsverk-kopier») og i TfR 1961 s. 492 flg. («Falske Munch-bilder til kriminalmuséet»). Se også Stray Vyrje, JV 2012 s. 69 flg. («Åndsverk og plagiat – noen refleksjoner»). Fra rettspraksis nevnes Rt. 1961 s. 611 flg. og RG 1966 s. 403 flg. (Halvard Storm). For oversikt over signaturer, monogrammer og initialer av norske malere født før 1920, se Plather, «Norsk signaturleksikon», Nasjonalmuseet 2000.

Note (165)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen må ses i sammenheng med vernetidsbestemmelsene i § 11 flg. Utgangspunktet er at (også) opphaverens ideelle rettigheter etter § 5 faller bort når vernetiden løper ut. Bestemmelsen får ikke anvendelse for nærstående arbeider, jf. kap 2. Om bestemmelsens rekkevidde, se § 113 femte ledd.

Første ledd gir bestemmelser om når verket har falt i det fri. Verket kan heller ikke da «gjøres tilgjengelig for allmennheten» på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart, jf. § 5, eller på annen måte antas å kunne skade allmenne kulturinteresser. Om tilgjengeliggjøring for allmennheten, se § 3 andre ledd. Bestemmelsen har bl.a. blitt problematisert ifbm. debatten om sensitivitetsledning og kansellering av barnelitteratur.

Andre ledd gir bestemmelser om at KUD, uavhengig av om vernetiden har løpt ut eller ikke, kan forby at åndsverket tilgjengeliggjøres som fremgår av første ledd. Dersom bestemmelsen i andre ledd tenkes borte, ville det innenfor vernetiden ha vært forbeholdt arvingene å påtale krenkende verksbruk, jf. § 75 første og annet ledd. Etter andre ledd kan KUD også nedlegge på begjæring fra en opphaver som lever dersom opphaverens verk ikke er vernet her i riket, jf. kap. 9. Er verket vernet her i riket, er det, så lenge opphaveren er i live, forbeholdt ham å påtale inngrep i respektretten, jf. § 5.

Tredje ledd gir bestemmelser om opphaverens rett til å bli navngitt iht. § 5 første ledd også gjelder etter at vernetiden har løpt ut samt for verk som er uten vern her i riket, jf. kap. 9.

Beskyttelsen for «allmenne kulturinteresser» omtales ofte som klassikervernet. Etter 1961-loven pliktet departementet å konsultere Det sakkyndige råd for åndsverker før det ble truffet avgjørelse om ev. forbud. Ordningen ble opphevet i 2015, bl.a. fordi det hadde vært få saker for rådet (siste gang departementet nedla forbud var i 1978). Se som eksempel på vedtak om forbud: NIR 1999 s. 241 (Beef Burger).

Ifølge forarbeidene er det bare unntaksvis behov for at det offentlige griper inn mot påstått krenkende verksbruk. Så lenge vernetiden fortsatt løper, bør opphaverens respektrett ivaretas av arvingene. Virkningene av et offentlig forbud må uansett veies mot hensynet til ytringsfrihet og kulturpolitiske hensyn. Dagens praktiske betydning av lovens klassikervern er neppe stor.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 104 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 308 flg. («Forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en krenkende måte»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 48, har tidl. kilder relevans.

Som bestemmelsen hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 272 flg. («Klassikervernet») og Aakre m.fl. op.cit. s. 510 flg. Se også Lange, «Klassikervernet i norsk åndsrett» (Complex 2000-01), her også med oversikt over de forbudssaker som ble behandlet av Det sakkyndige råd for åndsverker 1961-1998.

Om parodi, satire og travesti, se under § 6.

Note (166)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen gjelder for originaleksemplar av alle typer verk. Bestemmelsen får ikke anvendelse for originaleksemplar av nærstående arbeider, jf. kap. 2. Overtredelse er ikke straffbart, jf. § 79, men kan etter omstendighetene medføre oppreisningsansvar, jf. § 81 andre ledd.

Bestemmelsen gir verkets originære «opphaver», jf. § 2 første ledd, rett til å bli varslet når omstendighetene krever at verkets «originaleksemplar» må ødelegges. Begrepet «originaleksemplar» er vanskelig. Bestemmelsen retter seg primært mot det som innenfor den filosofiske estetikken kalles autografiske verk, f.eks. originale malerier. Begrepet originaleksemplar skal ikke forstås strengt. Også originaleksemplar av allografiske verk omfattes, f.eks. håndskrevne manuskripter. Om forholdet mellom overdragelse av opphavsrett og originaleksemplar, se § 67 tredje ledd.

Bestemmelsen medfører en varslingsplikt. Opphaveren skal varsles i «rimelig tid» når det kan skje «uten særlig ulempe». Dette slik at opphaveren gis anledning til å ivareta sine interesser, f.eks. ved å avfotografere eller avstøpe originaleksemplaret. Domstolen må kunne oppstille som vilkår at ødeleggelsen utstår inntil opphaveren er gitt rimelig anledning til å sikre verket. Kostnadene ved slik utsettelse må dekkes av eksemplareieren. Det samme gjelder kostnadene ved å spore opp og varsle opphaveren. Kostnadene ved avfotografering og avstøpning mv. må derimot dekkes av opphaveren.

Ordlyden gir inntrykk av at retten til å ødelegge originaleksemplaret er begrenset til tilfeller hvor ødeleggelse «må» skje, fordi omstendighetene krever det. Så er ikke tilfelle. Eksemplareieren har i utgangspunktet fri og ubegrenset rett til å ødelegge sitt originaleksemplar. Adgangen til å gjøre endringer er derimot begrenset, jf. § 5. Grensen mellom ødeleggelse og endring kan være vanskelig. Bestemmelsen favner etter sin ordlyd for vidt, fordi den også omfatter kassasjon av originaleksemplarer som opphaveren åpenbart ikke har noe behov for å sikre.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Innst. O. XI (1960-61) s. 30 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 310 flg. («Plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse av åndsverk, og opphaverens rett til å få adgang til åndsverk i andres besittelse»). Ettersom bestemmelsen viderefører tidl. § 49 første ledd, har tidl. rettskilder fortsatt relevans.

Om bestemmelsen, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 273 flg. («Ødeleggelse av originaleksemplar») og Aakre m.fl. op.cit. s. 513 flg. Fra rettspraksis nevnes RG 1992 s. 652 (Garfield Discoteque). Om opphaverens rett til å få adgang til originaleksemplar som er i andres besittelse, se § 110.

Note (167)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen gjelder for originaleksemplar av alle typer verk. Bestemmelsen får ikke anvendelse for originaleksemplar av nærstående arbeider, jf. kap. 2. Overtredelse er ikke straffbart, jf. § 79, men kan etter omstendighetene medføre oppreisningsansvar, jf. § 81 andre ledd. Bestemmelsen kan fravikes ved avtale. Det er således intet til hinder for at opphaveren fraskriver seg eller begrenser adgangsretten når han selger originaleksemplaret. Om forholdet mellom overdragelse av opphavsrett og originaleksemplar, se § 67 tredje ledd.

Første ledd gir bestemmelser om at verkets originære opphaver, jf. § 2 andre ledd, på vilkår som fremgår, kan kreve å få «adgang» til «originaleksemplar» som er i andres besittelse (droit d'accés). Adgangen kan gis på ulike måter, f.eks. tilgang eller utlån. Om begrepet originaleksemplar, se merknader til § 109.

Bestemmelsens formål er at verkets originære opphaver, til fordel for seg selv og allmennheten, skal kunne utøve rettigheter etter § 3. Adgang kan kun kreves dersom besitteren av originaleksemplaret hindrer opphaveren adgang «uten rimelig grunn». Som det fremgår av forarbeidene til 1961-loven, er det ikke hensikten med adgangsretten at det skal bli mulig for f.eks. en maler å ekspropriere seg til adgang til sine tidligere bilder for å ødelegge dem; heller ikke bør kunstneren ha noe ubetinget krav på å komme inn i et privat hjem for å studere et veggmaleri han i sin tid har laget.

Kostnadene ved at opphaveren gis adgang må dekkes av ham. Domstolen kan oppstille som vilkår at originaleksemplaret blir tatt tilfredsstillende hånd om og forsikres mv. Dersom domstolen gir opphaveren medhold, gis opphaveren den adgang til retten finner «rimelig». Domstolen kan f.eks. oppstille som «vilkår» at originaleksemplaret ikke kopieres. Det er ikke meningen at opphaveren skal misbruke adgangsretten til å redusere originaleksemplarets verdi. At originaleksemplaret eies av en institusjon som selv stiller det ut, utelukker ikke at opphaveren – hvor så lar seg gjøre – kan kreve originaleksemplaret utlånt for egne utstillinger.

Andre ledd gir bestemmelser om det kun er verkets originære opphaver som kan reise søksmål etter første ledd. Originaleksemplarer av fellesverk, jf. § 8, reiser særlige spørsmål. Verken opphaverens arvinger eller andre rettsetterfølgere kan anlegge søksmål etter § 110.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Innst. O. XI (1960-61) s. 30 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 310 flg. («Plikt til å varsle opphaveren før ødeleggelse av åndsverk, og opphaverens rett til å få adgang til åndsverk i andres besittelse»). Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 49 annet og tredje ledd, har tidl. kilder relevans. Om originæropphaverens rett til å bli varslet før originaleksemplaret ødelegges, se § 109.

Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen op.cit. s. 275 flg. («Tilgangsrett (Droit d'accés»)) og Aakre m.fl. op.cit. s. 515 flg. Se om beslektede spørsmål hos Hagstrøm i «Festskrift til Mogens Koktvedgaard» op.cit. s. 247 flg. («Kunstnerisk utsmykning – noen kontraktsrettslige spørsmål»). Se ellers Godenhielm, NIR 1977 s. 211 flg. («Om upphovsmannens tillträdelsesrätt – droit d'accés»); Bernitz i «Ånd og rett, Festskrift til Birger Stuevold Lassen» op.cit. s. 115 flg. («Skydd för offentliga konstverk mot förvanskning och förstöring») og Strømholm i samme skrift s. 979 flg. («Institutet droit d'acces – en historisk återblick»).

Om tilgangsrett i forbindelse med forskning, se Lassen i Tidsskrift for Den norske lægeforening 1992 s. 2573 flg. («Innsyn og råderett over forskningsdata») og Irgens-Jensen, «Noen privatrettslige spørsmål om tilgang til forskningsmateriale og forskningsdata» i Gundersen m.fl., op.cit. s. 195 flg. Fra rettspraksis vedr. tilgangsrett til forskningsmateriale nevnes RG 2000 s. 1010 (Leren).

Note (168)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen regulerer forholdet mellom Lov om tjenestevirksomhet, LOV-2009-06-19-103 (tjenesteloven) og åndsverklovens regler om godkjennelse av opphavsrettslige organisasjoner etter bl.a. § 18 tredje ledd om utøvende kunstneres rett til tilleggsvederlag. Det kreves godkjenning av organisasjoner som skal kreve tilleggsvederlag på vegne av utøvende kunstneres lydopptak. Søker må f.eks. legge frem relevant dokumentasjon som viser at kravet til representasjon er oppfylt, f.eks. fullmakter.

Tjenesteloven gjennomfører EUs tjenestedirektiv (2006/123/EF) i norsk rett. Lovens formål er i flg. tjenesteloven § 1, samtidig som et høyt kvalitetsnivå på tjenester og tvingende allmenne hensyn ivaretas, å gjøre det enklere å yte og motta tjenester på tvers av landegrensene innad i EU/EØS, jf. EØS-avtalen vedlegg X pkt. 1 (direktiv 2006/123/EF) om tjenester i det indre marked og pkt. 4 (forordning (EU) 2018/302) om geoblokkering.

Bestemmelsen gir hjemmel for å gi supplerende saksbehandlingsregler til tjenesteloven. Bakgrunnen er at åndsverklovens ordning vedr. godkjenning av oppkrevings- og fordelingsorganisasjoner, faller inn under tjenesteloven. Grunnet behov for særregler, er det for godkjennelse av opphavsrettslige organisasjoner gitt supplerende saksbehandlingsregler til tjenesteloven i Forskrift til åndsverkloven, FOR-2021-08-26-2608 kap. 3 («Bestemmelser om godkjenning av organisasjoner»).

Forskriften gir i § 28 flg. regler vedr. godkjenning av organisasjonenes vedtekter og endringer i disse, frist for innsendelse av årsrapporter og reviderte regnskaper m.m. For søknader om godkjenning etter åvl. § 18 tredje ledd, § 21 andre ledd, § 46 andre ledd, § 60 fjerde ledd og § 63 tredje ledd, bestemmer forskriften i § 33 at behandlingsfristen i tjenesteloven § 11 første ledd første punktum skal være 6 måneder. Tjenestelovens regel i § 11 andre ledd om at tillatelse anses gitt når saksbehandlingsfristen er utløpt, gjelder ikke ved godkjennelse av opphavsrettslige organisasjoner.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Prop. 104 L (2016-2017) s. 310 flg. («Forholdet til tjenesteloven»). Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 517 flg.

Note (169a) – til § 112 (endret)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Trykte verk omfatter alle aktuelle mangfoldiggjørelsesmåter, herunder reprografiske, enten de er beregnet på små eller store opplag. Verk som publiseres digitalt er ikke «trykte». Bestemmelsen får derfor ikke anvendelse for digitale eksemplarer. Bestemmelsen gjelder kun for trykte «verk», jf. § 2 andre ledd.

Grafiske verk er bestemte former for billedtrykk som det kan lages flere eksemplarer av, og som har verkshøyde jf. § 2 andre ledd bokstav g). Et grafisk blad er et avtrykk fra en sten, treplate, metallplate eller annet materiale. Grafikk deles ofte inn i høytrykk, dyptrykk, plantrykk og sjablongtrykk.

De vanligste «høytrykksteknikkene» er tresnitt, trestikk (xylografi) og linoleumsnitt. Det finnes mange teknikker innen «dyptrykk», bl.a. kobberstikk, koldnålsradering, mezzotint, etsning og akvatint. Litografi er den viktigste «plantrykkteknikken», mens silketrykk (serigrafi) er et «sjablongtrykk». Med unntak av sjablontrykket, er grafiske avtrykk alltid speilvendte i forhold til trykkplaten.

Om begrensinger i retten til å kopiere «kunstverk» til privat bruk, se § 26 annet ledd bokstav d); bestemmelsens første ledd gir ikke rett til å fremstille eksemplar av kunstverk ved fotokopiering, avstøpning, avtrykk eller tilsvarende fremgangsmåte når eksemplarer kan oppfattes som «originaleksemplar». Se også § 26 tredje ledd bokstav d); bestemmelsens første ledd gir ikke rett til å la fremstillingen utføre ved fremmed hjelp når det gjelder «kunstnerisk gjengivelse av andre kunstverk.»

Trykte gjengivelser av musikkverk omfatter bl.a. trykte noter til musikk som har verkshøyde, jf. § 2 andre ledd bokstav d).

Om begrensinger i retten til å kopiere «musikkverk» til privat bruk, se § 26 tredje ledd bokstav a); bestemmelsens første ledd gir ikke rett til å la fremstillingen utføre ved «fremmed hjelp» når det gjelder musikkverk.

Om overtredelser av bestemmelsen, se § 79: Den som unnlater å påføre opplysninger som nevnt i bestemmelsen på et verk vedkommende forestår trykkingen av, straffes med bøter.

Fra bestemmelsens forarbeider vises til Ot.prp. nr. 26 (1959-60) s. 106, Innst. O. XI (1960-61) s. 32 og Prop. 104 L (2016-2017) s. 311 flg. («Bestemmelser om trykte verk mv.»). Kravet i 1961-loven § 52 om at også trykkeri og trykkested må fremgå, er opphevet. Angivelse av trykkeri og trykksted er nå frivillig. Ettersom bestemmelsen forøvrig viderefører 1961-loven § 52, har tidl. rettskilder relevans. Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 518 flg.

Note (169b) – til § 112 a (ny)

Ved Marie-Louise Holmstedt. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen, som er ny, ble tilføyd ved endringslov 20. des. 2018 nr. 120, i kraft fra 1. aug. 2019. Bestemmelsen gjennomfører Portabilitetsforordningen, Rådsforordning (EU) 2017/1128 om grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester. Forordningen trådte i kraft i EU 1. april 2018 og gjelder direkte i alle EUs medlemsstater

Som det fremgår, gjelder forordningen som norsk lov slik den ble innlemmet i EØS-avtalen. Ved EØS-komiteens beslutning nr. 158/2018 av 6. juli 2018 ble forordningen innlemmet i avtalens vedlegg XVII. Forordningen er gjort til norsk rett gjennom «inkorporasjon». Sistnevnte medfører at forordningen, slik den er innlemmet i EØS-avtalen, gjelder som norsk lov uten omskrivninger.

Forordningen gir felles europeiske regler for å sikre at forbrukere får tilgang til sine innholdstjenester over landegrensene ved midlertidig opphold i andre medlemsstater. Ved forordningen skal abonnenter av portable nettbaserte betalingstjenester få tilgang til det samme innholdet ved midlertidig opphold i et annet EØS-land som de har i hjemlandet, uten at det skal betales ekstra for dette, og uten at tjenestetilbyderen må klarere dette særskilt med rettighetshaver. For tilsvarende tjenester som tilbys gratis, er det opp til tilbyderen om de ønsker å omfattes av forordningen.

De portable nettbaserte innholdstjenester som forordningen omfatter kan omfatte forskjellige typer innhold, bl.a. audiovisuelt innhold som kringkastingskanaler, filmer og serier, sportsprogrammer og nyhets- og aktualitetsprogrammer, men også radioprogrammer, musikk og bøker m.m. Norske forbrukere som abonnerer på betalingstjenester som f.eks. Viaplay, HBO Nordic og TV 2 Sumo sikres på denne måten rett til å få tilgang til samme innhold og funksjonalitet innenfor EØS-området som de har her hjemme.

Forordningen innebærer ikke «fri flyt» av nettbaserte innholdstjenester innenfor EØS. Forordningens artikler oppstiller en rekke vilkår, og omfatter f.eks. kun abonnementer som er tegnet i abonnentens hjemstat. Forordningen gir derfor ikke norske forbrukere rett til å tegne abonnement i en annen EØS-stat, f.eks. fordi det er billigere der, for så kreve tilgang til abonnementet her i Norge.

Plikten til å tilby tilgang gjelder kun for kortere EØS-opphold utenfor abonnentens hjemland. Plikten til å tilby portabilitet gjelder også kun for betalingstjenester. NRK og andre som tilbyr vederlagsfrie nettbaserte innholdstjenester kan velge om de skal omfattes av forordningen.

Forordningen har 11 artikler:

Art. 1 gir regler om formål og virkeområde.

Art. 2 gir definisjoner.

Art. 3 gir regler om forpliktelser til å muliggjøre grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester.

Art. 4 gir regler om sted for levering av, tilgang til og bruk av nettbaserte innholdstjenester.

Art. 5 gir regler om kontroll av bostedsstat.

Art. 6 gir regler om grensekryssende portabilitet av nettbaserte innholdstjenester som leveres uten betaling av penger.

Art. 7 gir regler om kontraktsbestemmelser.

Art. 8 gir regler om vern av personopplysninger

Art. 9 gir regler om anvendelse av eksisterende kontrakter og ervervede rettigheter.

Art. 10 gir regler om gjennomgåelse.

Art. 11 gir sluttbestemmelser.

Bestemmelsens forarbeider er Prop. 10 LS (2018-2019) og Innst. 83 L (2018-2019). Paragrafen er kommentert av Aakre m.fl. op.cit. s. 520 flg.

Note (170)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Kapitlet gir i §§ 113 og 114 bestemmelser om hvilke verk og nærstående arbeider som loven får «umiddelbar» anvendelse på, og i § 115 om lovens «umiddelbare» anvendelse på verk og prestasjoner som kringkastes via satellitt fra et land utenfor EØS-området. For andre verk og nærstående arbeider gir kapitlet i § 116 en forskriftshjemmel som muliggjør at loven, på nærmere angitte vilkår, får «middelbar» anvendelse via de opphavsrettslige konvensjonene.

Det finnes flere internasjonale konvensjoner på området. I den senere tid er det FN ved WIPO (World Intellectual Property Organization) og UNESCO (United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization), WTO (World Trade Organization) og EU som har vært drivende i utviklingen av det internasjonale samarbeidet.

Om nyere utvikling innenfor internasjonal opphavsrett, se Olsson, NIR 2021 s. 331 flg. («Den internationella immaterialrättsliga utvecklingen under första halvåret 2021»).

Om rettsutviklingen innenfor EU, se *-noten.

Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk (1986) har hatt stor betydning for utviklingen av internasjonal og norsk opphavsrett. I lys av den teknologiske utviklingen, har konvensjonen blitt revidert flere ganger, senest i 1979. Konvensjonen er i dag tiltrådt av ca. 170 land. De land som har tiltrådt en eller flere av konvensjonens tekster, utgjør Bernunionen til beskyttelse av litterære og kunstneriske verk. Unionen administreres av WIPO. Norge har vært del av unionen siden starten og tiltrådt alle tekster.

konvensjonens hovedprinsipp er at verk som er hjemmehørende i et unionsland skal ha samme beskyttelse i ethvert annet unionsland som angjeldende land gir sine egne borgeres verk (nasjonal behandling). Fra dette prinsippet gjelder det noen få unntak som medfører at medlemslandene likevel ikke plikter å beskytte utenlandske verk bedre enn de er beskyttet i sitt hjemland (materiell resiprositet). Konvensjonen pålegger også medlemslandene å tilby utenlandske verk minimumsvern, uavhengig av om det enkelte land tilbyr slikt vern til egne verk.

Medlemmene av unionen har stort sett ønsket å unngå at utenlandske verk beskyttes bedre enn egne verk. Medlemslandenes opphavsrettslige beskyttelse har derfor, over tid, kommet opp på konvensjonens nivå. Minstekravene har i de senere konvensjonstekstene blitt ganske strenge, med tilsvarende redusert spillerom for medlemslandenes lovgivere.

Romakonvensjonen om vern av utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsselskap (1961) er den sentrale konvensjonen for nærstående arbeider. Norge tiltrådte konvensjonen i 1978. Konvensjonen er i dag tiltrådt av ca. 90 land. Konvensjonen etablerer et internasjonalt vern for utøvende kunstnere (musikere, skuespillere m.m.), fonogramprodusenter (produsenter av lydopptak) og kringkastingsvirksomheter. Konvensjonen beskytter mot forskjellige former for utnyttelse av frembringernes innsats. Konvensjonen berører ikke opphavernes rett til fremførte, innspilte eller kringkastede verk. Konvensjonen gir den utøvende kunstneren krav på vern for eksekutørens fremføring, fonogramprodusenten for innspillingen og kringkastingsvirksomheten for selve sendingen.

TRIPS-avtalen (1994) er en internasjonal handelsavtale mellom alle 157 medlemsland i WTO. Avtalen omhandler ulike handelsrelaterte sider av immaterialretten, herunder opphavsrett og nærstående rettigheter. Avtalen ble etablert i forbindelse med at handelsavtalesystemet GATT (General Agreement on Tariffs and Trade) ble avløst av WTO. Et viktig avtalepunkt er bl.a. at borgerne i alle tilsluttede land skal ha rettigheter som bestemt i Bernkonvensjonen.

Verdenskonvensjonen om opphavsrett (1952) bygger til dels på samme prinsipper som Bernkonvensjonen, men tillater at det oppstilles formalitetskrav som vilkår for vern og stiller også beskjedne krav til vernets innhold. Konvensjonen hadde tidl. stor betydning, bl.a. som grunnlag for norske verks beskyttelse i USA og Sovjetunionen. Konvensjonen er tiltrådt av ca. 100 stater, men anvendes ikke i forholdet mellom stater som også er forpliktet av Bernkonvensjonen. Som flg. av økende oppslutning om Bernkonvensjonen, har Verdenskonvensjonens beskyttelsessystem over tid fått mindre betydning.

Kapitlets forarbeider er Prop. 104 L (2016-2017) s. 312 flg. Ettersom kapitlet viderefører 1961-lovens kap. 8, har tidl. kilder relevans. Se om lovens rekkevidde hos Rognstad/Lassen, op.cit. s. 535 flg. («Åndsverklovens virkeområde») og Aakre m.fl. op.cit. s. 523 flg. Se også Lassen, NIR 1988 s. 206 flg. («Internasjonalt vern for åndsverk og fotografier») samt notene 170 og 174.

Om Beijing-konvensjonen om audiovisuelle fremføringer, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 55 flg. (“Konvensjoner om nærstående prestasjoner»).

Om Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 50 flg. («Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk») og kilder under note 174. Konvensjonen ble i 1990 oversatt til norsk av Lund: «Bernkonvensjonen om vern av litterære og kunstneriske verk» (Kopinor).

Om Marrakesh-traktaten for å forenkle verkstilgangen for synshemmede mv., se Rognstad/Lassen op.cit. s. 52 flg. (“Øvrige opphavsrettskonvensjoner»).

Om Romakonvensjonen for utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsforetak, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 55 flg. (“Konvensjoner om nærstående prestasjoner») og kilder under note 174.

Om TRIPS-avtalen (Trade Related aspects of Intellectual Property rights), se Rognstad/Lassen op.cit. s. 62 flg. (“TRIPS-avtalen») og kilder under note 174.

Om Verdenskonvensjonen om opphavsrett, se Rognstad/Lassen op.cit. s. 52 flg. (“Øvrige opphavsrettskonvensjoner») og kilder under note 174.

Om WIPO Copyright Treaty (WCT), se Rognstad/Lassen op.cit. s. 52 flg. (“Øvrige opphavsrettskonvensjoner»).

Om WIPO Performances and Phonograms Treaty (WPPT), se Rognstad/Lassen op.cit. s. 55 flg. (“Konvensjoner om nærstående prestasjoner»).

Om opphavsretten innenfor EU, se *-noten.

Om opphavsrettslige konvensjoner - generelt, se Lassen, «Opphavsrettslige konvensjoner», Institutt for privatretts stensilserie nr. 147, Oslo 1995 (Bernkonvensjonens Paristekst; Verdenskonvensjonens Paristekst; Romakonvensjonen av 1961 om vern for utøvende kunstnere, fonogramprodusenter og kringkastingsforetak; Utdrag av den europeiske avtalen om vern for fjernsynsprogrammer og Satelittkonvensjonen av 1994).

Om opphavsrettsrettkrenkelser utenfor Norge, se Lassen, «Norske domstolers kompetanse ved opphavsrettsinngrep utenfor norsk territorium» i «Festskrift til Stig Strømholm» op. cit. s. 165 flg.

Om gjeldende status innenfor WIPO, se innleggene på det VI nordiske opphavsrettssymposium 1990 vedr. «Review of the International Copyright», NIR 1991 s. 142 flg.; Vinje, NIR 1997 s. 207 («The new WIPO Copyright Treaty – A Happy Result in Geneva»); Olsson, NIR 2018 s. 109 flg. («Den internationella immaterialrättsliga utvecklingen under andra halvåret 2017») og i NIR 2018 s. 383 flg. («Den internationella immaterialrättsliga utvecklingen under första halvåret 2018 – överraskningarnas tid är inte helt förbi»).

Om lovvalg ved opphavsrettsinngrep på internett, se Larsen, NIR 2011 s. 222 flg. («Hvilket lands lovgivning finder anvendelse, når opphavsrettigheder krænkes på Internettet?»).

Om internasjonale spørsmål - generelt, se Bogsch, NIR 1976 s. 7 flg. («Four Conventions on Copyright and Related Subjects»); Schønning i «Festskrift til Mogens Koktvedgaard» op.cit. s. 573 flg. («Den internationale ophavsret – et exposé»).

Note (171)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen gir regler om hvilke verk som loven omfatter «umiddelbart». Verk som har minst én av de tilknytninger til riket som bestemmelsen nevner, faller direkte inn under lovens virkeområde. Verk som ikke har slik tilknytning, kan bringes inn under lovens virkeområde etter § 116. Om nærstående arbeider, se § 114. Om satellittkringkasting, se § 115. Verk som er skapt av utenlandske statsborgere i utlandet, faller i utgangspunktet utenfor lovens umiddelbare virkeområde. Disse verkene må utlede vern etter § 116 for å være opphavsrettslig vernet i Norge.

Første ledd bokstav a): En norsk statsborgers verk er vernet i Norge uansett hvor opphaveren oppholder seg eller er bosatt, og uansett om eller hvor verket blir offentliggjort eller utgitt, jf. § 10. Det samme gjelder verk som skapes av utenlandske statsborgere bosatt i Norge, herunder av politiske flyktninger.

Teorien har drøftet om man ved rettsanvendelsen skal legge til grunn tidspunktet for verkets skapelse eller når beskyttelsen kreves. Den vanlige oppfatning er at det er sistnevnte som gjelder. Ved endring i statsborgerskap oppstår det særlige spørsmål.

Ved samleverk, jf. § 7, må man vurdere tilknytningskriteriene separat for sammenstilleren (redaktøren) og de enkelte bidragsytere. Ved fellesverk, jf. § 8, faller verket trolig inn under lovens umiddelbare virkeområde når minst én av opphaverne er norsk statsborger eller bosatt i riket.

Første ledd bokstav b): Om utgivelsesbegrepet, se § 10 andre ledd. Om samtidighetskriteriet, se bestemmelsens andre ledd.

Første ledd bokstav c): Om produsentbegrepet, se bestemmelsens tredje ledd. Produsentens hovedsete er der hovedadministrasjonen hører til. Ved norsk-utenlandske co-produksjoner må det være tilstrekkelig at tilknytning foreligger gjennom én av produsentene (tilsv. for fellesverk, se under bokstav a).

Første ledd bokstav d): Når en utenlandsk opphaver som ikke er bosatt her i riket skaper byggverk for oppføring i Norge, blir verket vernet i Norge. Når en norsk arkitekt skaper byggverk for oppføring i utlandet, blir verket vernet i Norge etter bokstav a). Som følge av § 116 og Bernkonvensjonen vil opphaveren i slike tilfeller normalt også nyte vern for sitt byggverk i Bernunionen, se note 170.

Første ledd bokstav e): Når en utenlandsk opphaver som ikke er bosatt her i riket skaper kunstverk og fotografiske verk som blir innføyd i bygninger eller faste anlegg i Norge, blir verket vernet i Norge (annerledes for fotografiske bilder, jf. § 23). Når en norsk opphaver skaper kunstverk og fotografiske verk som blir innføyd i bygninger eller faste anlegg i utlandet, blir verket vernet i Norge etter bokstav a). Som følge av § 116 og Bernkonvensjonen vil opphaveren i slike tilfeller normalt også nyte vern for sitt byggverk i Bernunionen, se note 170.

Andre ledd: Se om samtidighetskriteriet under første ledd bokstav b).

Tredje ledd: Se om produsentkriteriet under første ledd bokstav c).

Fjerde ledd: Bestemmelsen viser til § 59 om følgerett ved videresalg av kunstverk, § 60 om beregning og innkreving av følgerettsvederlaget og § 61 om ufravikelighet og opplysningsplikt mv. ved følgerett. Disse bestemmelsens får kun anvendelse for åndsverk som er skapt av en norsk statsborger eller av person som er bosatt her i riket, jf. første ledd bokstav a).

Femte ledd: Bestemmelsen viser til § 106 om forbud mot å bruke tittel mv. som kan forveksles med annet åndsverk, § 107 om forbud mot å bruke opphaverens navn og merke og § 108 om forbud mot å tilgjengeliggjøre åndsverk på en krenkende måte. Disse forbudene gjelder i Norge uavhengig av begrensningene i § 113, dvs. mot enhver – uavhengig av om vedkommende har slik tilknytning som fremgår av bestemmelsens første ledd.

Sjette ledd: Bestemmelsen viser til § 13 om vernetid for verk som tidligere ikke er offentliggjort. Bestemmelsen får kun anvendelse for åndsverk som er skapt av en norsk statsborger eller av person som er bosatt her i riket, jf. første ledd bokstav a), eller av selskap som har norsk styre og sete her i riket

Paragrafens forarbeider er Prop. 104 L (2016-2017) s. 312 flg. Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 57, har tidl. kilder relevans. Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen, op.cit. s. 538 flg. («Åndsverklovens umiddelbare anvendelse») og Aakre m.fl. op.cit. s. 523 flg. Se også øvrige kilder under note 170.

Note (172)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen gir regler om hvilke nærstående arbeider som loven omfatter «umiddelbart». Nærstående arbeider som har minst én av de tilknytninger til riket som bestemmelsen nevner, faller direkte inn under lovens virkeområde. Nærstående arbeider som ikke har slik tilknytning, kan ev. bringes inn under lovens virkeområde etter § 116. Om verk, se § 113. Om satellittkringkasting, se § 115. Nærstående arbeider som er frembrakt av utenlandske statsborgere i utlandet, faller i utgangspunktet utenfor lovens umiddelbare virkeområde. Disse frembringelsene må ev. utlede vern etter § 116 for å være opphavsrettslig vernet i Norge.

Første ledd: Hovedregelen er at en norsk statsborgers nærstående arbeider er vernet i Norge uansett hvor frembringeren oppholder seg eller er bosatt, og uansett om eller hvor det nærstående arbeidet blir offentliggjort, jf. § 10. Det samme gjelder nærstående arbeider som frembringes av utenlandske statsborgere bosatt i Norge, herunder av politiske flyktninger.

Teorien har for åndsverkenes vedkommende drøftet om man ved rettsanvendelsen skal legge til grunn tidspunktet for åndsverkets skapelse eller når beskyttelsen kreves. Den vanlige oppfatning er at det er sistnevnte som gjelder, hvilket i så fall – formodentlig – også må gjelde for nærstående arbeider. Ved endring i statsborgerskap oppstår det særlige spørsmål.

For nærstående arbeider som frembringes av to eller flere frembringere sammen, jf. § 8, faller trolig frembringelsen inn under lovens umiddelbare virkeområde så lenge minst én av frembringerne er norsk statsborger eller bosatt i riket.

Bestemmelsen gjør ulike unntak fra hovedregelen, først ved å vise til § 23 om eneretten til fotografiske bilder og § 24 om eneretten til databaser. Dette er nærstående arbeider som loven likevel ikke omfatter «umiddelbart» etter første ledd, selv om de tilknytninger til riket som bestemmelsen nevner, er oppfylt. Hvorvidt loven gjelder umiddelbart for fotografiske bilder og databaser, reguleres av andre ledd.

Bestemmelsen gjør videre unntak fra hovedregelen for spredningsretten i § 16 om utøvende kunstneres enerett og i § 20 om produsenters enerett. Dette er en naborettslig rådighetsbeføyelse (jf. § 3 andre ledd bokstav a)) som loven ikke omfatter «umiddelbart», selv om de tilknytninger til riket som bestemmelsen nevner, er oppfylt. Hvorvidt loven gjelder umiddelbart for spredningsretten etter §§ 16 og 20, reguleres av andre ledd.

Andre ledd: Bestemmelsen inneholder særregler som fraviker eller supplerer paragrafens hovedregel i første ledd.

Tredje ledd: Bestemmelsen gir en særregel for retten til eget bilde, jf. § 104. Retten til eget bilde er ikke en nærstående rettighet, jf. kap. 2. Etter bestemmelsen gjelder retten til eget bilde kun «umiddelbart» for personer – norske eller utenlandske statsborgere og politiske flyktninger – som er eller har vært bosatt her i riket. Med dagens innreiseregelverk er hovedregelen at utenlandske statsborgere må være registrert som bosatt i Folkeregisteret for å få lov til å komme inn i landet. En person registreres som bosatt i Folkeregisteret når vedkommende har lovlig opphold i Norge og har til hensikt å bli her i minst seks måneder.

Paragrafens forarbeider er Prop. 104 L (2016-2017) s. 312 flg. Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 58, har tidl. kilder relevans. Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen, op.cit. s. 538 flg. («Åndsverklovens umiddelbare anvendelse») og Aakre m.fl. op.cit. s. 526 flg. Se også øvrige kilder under note 170.

Høyesterett kom i Rt. 2009 s. 1568 (Arctic Challenge) til at den avbildede utøveren falt utenfor personkretsen etter tidl. § 58 tredje ledd, nå § 114 tredje ledd. Det var ikke anført at utøveren var eller hadde vært bosatt i Norge. Høyesteretts flertall (dissens 4-1) kom likevel til at utøveren hadde rett til vern av eget bilde på ulovfestet grunnlag (ulovfestede personvernrettslige prinsipper) og tilkjente derfor utøveren vederlag.

Note (173)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen gir regler om lovens «umiddelbare» anvendelse når verk og prestasjoner kringkastes over satellitt fra et land utenfor EØS-området. Bestemmelsen har bakgrunn i EUs Satellitt- og kabeldirektiv (93/83/EØF).

Paragrafens forarbeider er Ot.prp. nr. 15 (1994-95) s. 175 flg. og Prop. 104 L (2016-2017) s. 313 flg. Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 58a, har tidl. kilder relevans. Se om bestemmelsen hos Aakre m.fl. op.cit. s. 529 flg. Se også øvrige kilder under note 170.

Note (174)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Bestemmelsen gir regler om lovens «middelbare anvendelse». Kongen kan under forutsetning om gjensidighet gi forskrifter om hel eller delvis anvendelse av lovens regler i forhold til verk og nærstående arbeider med nærmere bestemt tilknytning til fremmed stat.

Bestemmelsen krever kun formell gjensidighet, ikke materiell. Norske verk og nærstående arbeider skal i vedkommende fremmede stat motta samme beskyttelse som vedkommende stat gir sine egne opphavere og frembringere. Sistnevnte gjelder enten angjeldende vern er bedre, dårligere eller det samme som etter åndsverkloven. Bestemmelsen bygger således på et prinsipp om nasjonal behandling (formell gjensidighet og nasjonal behandling betyr her det samme).

Bestemmelsen utgjør i praksis hjemmelen for at Norge har sluttet seg til en rekke internasjonale konvensjoner som gir utenlandske verk og nærstående arbeider vern i Norge, og omvendt. Om forholdet til EU-retten, se innledende note *.

KUD har med hjemmel i bestemmelsen gitt «Bestemmelser om åndsverklovens anvendelse på verk og arbeider med tilknytning til andre land mv.» i Forskrift til åndsverkloven, FOR-2021-08-26-2608, kap. 6.Kapitlet inneholder følgende underkapitler (I-VI) og paragrafer (§§ 47-60):

Kap I, Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen), § 47.

Kap II, Bernkonvensjonen (Bernunionen), WTO/TRIPS, §§ 48-50.

Kap III, Verdenskonvensjonen, §§ 51-54.

Kap IV, om «Romakonvensjonen, jf. WTO/TRIPS, §§ 55-58.

Kap V, om Den europeiske overenskomst om vern av fjernsynsprogrammer, § 59.

Kap VI, Anvendelse av åndsverkloven § 59 til § 61 på verk med tilknytning til land utenfor Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS-avtalen), § 60.

Paragrafens forarbeider er Prop. 104 L (2016-2017) s. 312 flg. Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 59, har tidl. kilder relevans. Se om bestemmelsen hos Rognstad/Lassen, op.cit. s. 543 flg. («Åndsverklovens middelbare anvendelse») og Aakre m.fl. op.cit. s. 530 flg.

Om Bernkonvensjonen, se note 170; von Konow, NIR 1948 s. 109 flg. («Brysselkonferensen 1948 för revision av Bernkonventionen för skydd av litterära och konstnärliga verk»); Lund, NIR 1966 s. 261 flg. («Bernkonventionen»); Bergström, NIR 1968 s. 7 («Komitté I. Revisionen av Bernkonventionen»); Karnell, NIR 1968 s. 172 flg. («Om tillämplig konventionstext enligt Bernkonventionen»); Danelius, NIR 1970 s. 68 flg. («U-länderna och upphovsrätten»); Løgdberg, NIR 1970 s. 341 flg. («Några ord om internationella konventioner på privaträttens område med särskilt beaktande av Bernkonventionen); Godenhielm, NIR 1986 s. 269 flg. («Bernkonventionen 100 år – några reflexioner»); Levin, NIR 1990 s. 194 («Undantaget från nationell behandling i Bernkonventionens artikel 2: 7»); Olsson, NIR 1991 s. 315 flg. og s. 434 flg. («Revision av det internationella upphovsrättssystemet. Förslag till tilläggsprotokoll till Bernkonventionen. Del I og II»); Ginsburg, NIR 1992 s. 159 («Copyright in the U.S. since Berne Accession»); Lundberg, NIR 1993 s. 257 flg. («Compliance with the Obligations of the Berne Convention: Some Questions Raised by the United States Implementation of Article 6 bis»); Aspholm, NIR 1998 s. 363 flg. («Ekonomiska effektivitetssynpunkter på Bernkonventionens artikel 6b»); Herler, NIR 1998 s. 406 flg. («Bernkonventionens artikel 10 (3) och marknadsföring»); Lassen, NIR 1998 s. 533 flg. («Bern, TRIPS, EØS og Phil Collins. Om utenlandske opphavsmenns og fotografers vern etter norsk åndsverklov»); Rosén, NIR 2016 s. 81 flg. («Balanserad intresseavvägning vid överföring till allmänheten genom länkningsåtgärder, men utan konflikt med Bernkonventionen? Ny ALAI-rapport prövar gränserna»).

Om Romakonvensjonen, se note 170; Bergström, NIR 1967 s. 12 flg. («Romkonventionen»); Liedes, NIR 1976 s. 34 flg. («Neighbouring Rights-konventionerna»); Lassen, NIR 1976 s. 55 flg. («Neighbouring Rights-konventionerna»); Liedes m.fl., NIR 1977 s. 59 flg. («Neighbouring Rights-konventionerna»); Gudmundsson, NIR 1987 s. 488 flg. («Romkonventionen»); Gudmundsson, NIR 2012 s. 604 flg. («Romkonventionen»).

Om TRIPS-avtalen, se note 170; Teigum, «Nye muligheter for håndhevelse av rettigheter etter WTO-avtalen» (TFF 2/1995); Wager, NIR 1995 s. 380 flg. («Verkningarna av TRIPS-avtalet på upphovsrätten och de närstående rättigheterna»); Engelbrekt, NIR 1998 s. 371 flg. («Unfair Competition Law after TRIPS: Yet Another Challenge to Doctrinal Cohesion?»); Lunde, NIR 1998 s. 445 flg. («Gjeld reglane om «TRIPS-grensekontroll» også handlingar i strid med god forretningsskikk, jf. marknadsføringslova § 1?)»; Schovsbo, NIR 1998 s. 470 flg. («Immaterialrettens udvikling – fra Berner- og Pariserkonventionerne til TRIPs»); Lassen, NIR 1998 s. 533 flg. («Bern, TRIPS, EØS og Phil Collins. Om utenlandske opphavsmenns og fotografers vern etter norsk åndsverklov»); Olsson, NIR 2002 s. 265 flg. («En ny aktör på den internationella immaterialrättsliga arenan. Världshandelsorganisationens paneler»); Olsson, NIR 2004 s. 178 flg. («Den internationella utvecklingen. Orosmoln över Världshandelsorganisationen och TRIPS-rådet. TRIPS-rådets marsmöte år 2004»).

Om Verdenskonvensjonen, se note 170; Lassen, NIR 1967 s. 1 flg. («Verdenskonvensjonen»); Ringer, NIR 1976 s. 14 flg. («The universal Copyright Convention and its Future»).

Om amerikansk opphavsrett; se Kaminstein, NIR 1967 s. 172 flg. («United States Copyright Law Revision and International Copyright»), Jeppesen, NIR 1967 s. 376 flg. («En oversigt over ophavsretten i USA og hovedpunkterne i den foreslåede reform»), Bjelke, NIR 1979 s. 1 flg. («Den nye amerikanske opphavsrettslov»); Colman, NIR 1988 s. 111 flg. («The State of Software Copyright Protection in the United States»); Oman, NIR 1989 s. 243 flg. («The Role of the United States in International Copyright»); Ginsburg, NIR 1992 s. 159 flg. («Copyright in the U.S. since Berne Accession»); Lundberg, NIR 1993 s. 257 flg. («Compliance with the Obligations of the Berne Convention: Some Questions Raised by the United States Implementation of Article 6 bis»); Nordell, NIR 1999 s. 37 flg. («Upphovsrättsligt skydd för datorprograms användargränssnitt – utvecklingen i amerikansk praxis»).

Om engelsk opphavsrett; se Cornish, NIR 1983 s. 17 flg. («Copyright Reform in Great Britain»).

Om islandsk opphavsrett, se Sigurjónsson, NIR 1969 s. 148 flg. («Immateriell retsbeskyttelse i Island»); Pétursson, NIR 1973 s. 25 flg. («En ny radikal lov om ophavsret i Island»). Se også om opphavsretten på Færøyene, Grønland og Island hos Schønning m.fl. i NIR 2016 s. 390 flg. («Strejftog gennem den nordatlantiske ophavsret»).

Om kinesisk opphavsrett; se Olsson, NIR 1985 s. 196 flg. («Folkrepubliken Kina är på väg mot ett upphovsrättssystem») og i NIR 1992 s. 512 («Folkrepubliken Kina och den internationella upphovsrätten»).

Om polsk opphavsrett; se Byrska, NIR 1992 s. 318 («Software Protection in Poland – Current in Proposed Laws»).

Om sovjetisk opphavsrett; se Lassen, TfR 1967 s. 232 flg. («Et og annet om Sovjetsamveldet og opphavsretten»); Åhlund, NIR 1971 s. 125 flg. («Upphovsrättsliga relationer med Sovjetunionen. En principdiskussion»), Liedes, NIR 1975 s. 500 flg. («Synspunkter på den sovjetiska upphovsrätten»); Gavrilov, NIR 1976 s. 23 flg. («Some aspects of Soviet Copyright Law»), NIR 1976 s. 259 flg. («Operation of Copyright Law in the USSR») og NIR 1976 s. 367 («Some features of Sovjet copyright law»).

Note (175)

Ved Magnus Stray Vyrje. Noten er ny 01.04.2023.

Første ledd: Mulige krenkelseshandlinger som fant sted før loven trådte i kraft må bedømmer etter dagjeldende regler, jf § 118 tredje ledd.

Andre ledd: Om lovens sprednings- og visningsbegrep, se § 3 andre ledd bokstav a) og b).

Paragrafens forarbeider er Prop. 104 L (2016-2017) s. 313 flg. Ettersom bestemmelsen viderefører 1961-lovens § 60, har tidl. kilder relevans. Se om bestemmelsen hos Aakre m.fl. op.cit. s. 533 flg.