Hva slags estisk erfaring oppnår man egentlig ved å se på berg og dalbane-vognen «Il Tempo Extra Gigante» i Hunderfossen familiepark? Samme som ved Ivo Caprinos bil? Eller som ved Kjell Aukrusts opprinnelige tegninger? Spørsmålet skal nå avgjøres av Sør-Gudbrandsdal tingrett.

Saken ble første gang publisert i DN i august 2015

Hvis vi skal si det enkelt, beskytter opphavsretten mot at andre foretar nærmere bestemte former for angitt «bruk» av litterære og kunstneriske verk hvis opphavsmann fortsatt er i live eller døde for mindre enn 70 år siden. Deretter står det enhver fritt å gjenbruke verket i opprinnelig eller endret skikkelse, så lenge bruken ikke er krenkende for opphavsmannen, verket som sådant eller allmenne kulturinteresser.

Åndsverkloven omtaler også verket som «åndsverk». Loven presiserer at dette er noe som opphavsmannen «skaper». På denne måten ledes oppmerksomheten mot en form for menneskeskapt kvalitet som juridisk teori og praksis kaller «verkshøyde». Kvaliteten knytter seg til verkets uttrykk. Opphavsretten beskytter ikke idé og innhold mv.

Grensen mellom åndsverkets form og innhold blir således viktig. Det eneste som teller, er det som konkret kommer til uttrykk – og som i tillegg har verkshøyde. I sistnevnte ligger at verkets uttrykk må bære preg av «individualitet» og «skapende åndsinnsats». Man oppnår således ikke vern ved å kopiere andre. Det må frembringes noe subjektivt nytt. At så også kan skje ved at man bearbeider en annens åndsverk, er selvsagt. Opphavsretten til bearbeidelsen blir da liggende i sameie.

Oppmerksomhet ledes på denne måten mot frembringelsens estetikk. Nå finnes det også noen verkstyper som det ikke er noe estetisk ved. Men så lenge vi holder disse utenfor, er opphavsrettens store spørsmål om den påståtte gjenbruken fremkaller noe av den samme estetiske erfaringen som forelegget. Gjør den det, er gjenbruken plagierende og ulovlig. Gjør den ikke det, er ettergjøringen opphavsrettslig tillatt.

Den estetiske dimensjonen ved Aukrusts tegninger og Caprinos bil blir således viktig. Man må se bort i fra alt det idémessige og kommersielle, for i stedet å rette oppmerksomheten mot de kunstneriske uttrykksegenskapene som sådanne. Heri ligger bl.a. at man må ha den rette innstilling og tilnærme seg tegningene og bilen på rett måte, slik at man får opplevd frembringelsenes estetikk.

Fotografiene fra tingrettens berg-og-dalbane kjøring under befaringen gir grunn til bekymring. Den opplevelse som retten her søkte fra familieparkens roller coaster wagon er ikke bare estetisk irrelevant, men også egnet til å trekke oppmerksomheten bort fra sakens opphavsrettslige spørsmål; om berg-og dalbane-vognens kunstneriske uttrykk kommuniserer noe av den samme meningsbærende estetikken som Caprinos bearbeidelse.

Åndsverklovens utgangspunkt er realismens; at åndsverket eksisterer som noe selvstendig og konstant, nærmest uavhengig av vår bevissthet (das Ding an sich). Men dette er bare halvparten av sannheten. Vel så viktig er idealismens lære om at vi bare kan erkjenne tingene slik de fremstår som fenomen (das Ding für mich). Og da kommer vi ikke utenom det subjektive perspektiv; spørsmålet om hvorfor vi opplever verket slik vi gjør.

Rettssaken om «Il Tempo Gigante» tangerer på denne måten noen viktige kunstneriske spørsmål. Selv om både Aukrusts tegninger og Caprinos bearbeidelse kan nyte vern som åndsverk, er det på ingen måte gitt at familieparkens «roller coaster wagon» – opplevd i sine rette omgivelser i Hunderfossen familiepark, basert på gjeldende kunstforståelse – fremkaller noe av den samme estetiske erfaringen.

Henri Matisse hevdet at hans tegninger ikke kunne gjengis i annet format, uten at identiteten gikk tapt. I dette tilfelle har familieparken endret mer enn formatet, og også satt Aukrusts og Caprinos «Il Tempo Gigante» inn i en helt ny kontekst.

Det er umiddelbart ikke lett å se at en visuell opplevelse av familieparkens berg og dalbane-vogn kan fremkalle noe av den samme estetiske erfaring som de tegninger Aukrust skapte forut for Caprinos formgivning. Og det samme gjelder for Caprinos bil; også den er uttrykksmessig ganske forskjellig fra Aukrusts tegninger.

Men ligner ikke berg og dalbane-vognen vel mye på Caprinos bil? Jo, kanskje. Men her må man igjen huske på at det er forskjell på det å ligne og fremkalle samme estetiske opplevelse.