Ingunn Økland, hovedanmelder og kommentator, skriver i Aftenposten 2. mars om plagiat. Bakgrunnen er at det siste år er trukket flere bøker fra det norske markedet. I følge Økland, har tiden kommet for å foreta et nødvendig oppgjør med plagiatet.

Denne artikkelen ble publisert i Aftenposten mars 2019

Dette lar seg imidlertid ikke gjøre før man klargjør hva som menes med plagiat. Det sier Økland ikke noe om. Hennes kommentar rammer derfor vidt. Det er på ingen måte gitt at det er noe ulovlig ved de eksempler hun trekker frem. Ingen av forfatterne er dømt.
Plagiatbegrepet brukes ikke i åndsverkloven. Opphavsrettslig snakker vi om krenkelser eller inngrep. En slik krenkelse finner f.eks. sted dersom forfatteren ettergjør (kopierer) det beskyttede uttrykket i en annens verk på en slik måte at foreleggets litterære estetikk går helt eller delvis igjen.
Åndsverkloven legger her opp til en likhetsvurdering. Denne må ikke trekkes for langt. I så fall griper man inn i inspirasjonsretten, som er like viktig som opphavsretten. Det er lov å bruke andres verk til å skape noe nytt og selvstendig. Som eksempel på ettergjøringer som anses å være opphavsrettslig tillatt, nevnes gjendiktninger, parafraser, pastisjer og referater.

Opphavsrettens likhetsvurdering er ikke enkel. Dette gjelder også fordi den beror på originaliteten i det underliggende verk. Desto mer originalitet som forefinnes i foreleggets formuttrykk, desto sterkere er dets litterære vern. Vurderingen må derfor gjøres av sakkyndige. Juristenes rolle er kun å trekke opp den rettslige rammen for skjønnet.
Vurderingen lettes ikke av at vår opplevelse av kunsten og litteraturen er i utvikling. Postmodernismen åpnet for verksbruk som tidligere var kopierende. Det er i et slikt perspektiv man må lese Audun Mortensens «Samleren». Økland omtaler boken som en norsk oversettelse av Charles Willefords «The Burnt Orange Heresy». Det blir for enkelt.
Men bør ikke også diktere og forfattere forholde seg til redelighetsregler? Slik at det foreligger plagiat dersom man, uavhengig av det opphavsrettslige, unnlater å oppgi kilde? Dette journalistikkens, sakprosaens og forskningsetikkens system. Her brukes plagiatbegrepet om brudd på fagetiske normer.
Hva som er anerkjente normer, er det opp til de ulike samfunnene å bestemme. Retningslinjer er bl.a. utarbeidet av Den nasjonale komitéen for samfunnsvitenskap og humaniora, NESH. I følge disse, omfatter det forskningsetiske plagiatbegrepet også bruk av andres ideer, hypoteser, begreper, teorier og tolkninger mv.

Det er en slik – utvidet – begrepsforståelse som legges til grunn av Økland når hun reiser spørsmålet om ikke også diktere og forfattere bør opplyse kilder. Men bør de egentlig det? Bør det innføres redelighetsregler for diktere og forfattere? Hvor fører dette hen? Holder det ikke at de må forholde seg til åndsverk- og straffeloven?
Vigdis Hjort ble for noen år tilbake kritisert for å forsyne seg fra W.G. Sebalds’ «Austerlitz». Uten å oppgi kilde, skrev hun om setningen «Vi foretar oss jo alle avgjørende skritt i livet ut fra en uklar indre tilskyndelse» til «Vi foretar alle avgjørende skritt i livet ut fra uklare indre tilskyndelser». Men medførte dette plagiat? Hva om kopieringen skjer ubevisst? Vi husker Hamsuns fortvilelse etter at det ble oppdaget likhet mellom ham og Dostojevskij: «Beviser kan jeg ikke skaffe angaaende dette, jeg ved blot, at i mit Hjærte har jeg intet Plagiat begaaet.»

Spørsmålet om det bør oppstilles redelighetsregler for diktere og forfattere, er stort. Plagiatbegrepet bør uansett forbeholdes de mer alvorlige overtrampene. Dette fordi begrepet er stigmatiserende. Her som ellers må det sondres mellom sjusk og fusk. Slik er det også innenfor forskningsetikken. NESH-reglene sondrer derfor mellom plagiat og brudd på god henvisningsskikk. Brudd på god henvisningsskikk er ikke plagiat. Det samme bør gjelde for diktere og forfattere.