Advokat Andreas Sætre Hansen går i DN 11. mai hardt ut mot Audun Mortensens bokprosjekt «Samleren». Hansen har verken lest boken eller dens forelegg «The Burnt Orange Heresy». Hansen konkluderer likevel med at Mortensen og Forlaget Flamme krenker Charles Willefords opphavsrett: «Samleren» er både plagierende, trist og tarvelig.

Artikkelen ble første gang publisert i Dagens Næringsliv i mai 2016

Hansen uttrykker liten forståelse for at synet på litteratur og kunst har endret seg. Utviklingen pågår fortsatt. Etter modernismen kom postmodernismen. Også den er nå over. Noe nytt er i emning. Dette nye får også betydning for lovforståelsen.

Hvis ikke, kommer opphavsretten og kunsten i utakt. Slik kan man ikke ha det. Åndsverkloven er kulturlivets grunnlov. Forskjellen mellom den juridiske og kunstneriske vurderingen kan derfor ikke gå lenger enn det som til enhver tid følger av loven.

Det skal ikke utelukkes at utfallet av den juridiske vurderingen kan bli noe annerledes enn innenfor kunsten og litteraturen. Som eksempler på uttrykksformer som volder opphavsrettslige utfordringer, nevnes ofte konseptkunst og performativ kunst. Også deler av popkunsten kan være problematisk.

Men forutsetningen er naturligvis at man først gjør det som Hansen unnlater; foretar en kvalifisert og helhetlig sammenligning av objektenes uttrykk, basert på gjeldende kunstforståelse. Det er da ikke gitt at Mortensens approprierende bokprosjekt blir like «tarvelig».

Som åndsverkloven uttaler, kan Willefords arvinger ikke motsette seg at Mortensen benytter «The Burnt Orange Heresy» på en slik måte at det oppstår et nytt og selvstendig verk. Flamme Forlag forklarer følgende på sine hjemmesider:

«Plottet er riktignok nesten uforandret – med to viktige unntak. Det er jobbet mye med språket, og en anselig mengde prosa er lagt til. Mortensen har blant annet endret synsvinkel (fra første- til tredjeperson), byttet navn på samtlige karakterer (karakternavnene i «Samleren» er hentet fra et nummer av «Smaalenenes avis»), flyttet handlingen i tid og rom (fra Florida på 1970-tallet til Oslo/indre Østfold på 2000-tallet), og oppdatert og utvidet beskrivelsene av kunstfeltet. «Samlerens» Jan Solheim låner trekk fra forfatter Audun Mortensen, ikke fra Charles Willeford. I «Samleren» parafraserer Mortensen rundt 30 andre forfattere, blant dem Karl Ove Knausgård, Dag Solstad, Trygve Hegnar, Lotta Elstad, Sarah Thornton, Stig Sæterbakken, Pierre Bourdieu, Erling Kagge, Henrik H. Langeland, Terry Eagleton og Trond Berg Eriksen.»

Som Gunnar Danbolt sier, kjennetegnes dagens «kontemporære» kunst av at man ikke lenger betrakter kunsten som et objekt, men mer som en prosess, en kreativ handling eller en performativ ytring – noe som igjen får til konsekvens at vi må forholde oss på en annen måte til kunsten enn tidligere, mer aktivt og deltagende.

Man skal ikke befatte seg mye med opphavsrett før man oppdager at advokater og dommere ofte misforstår. Årsaken er ikke manglende vilje, men kunnskap. Man tar f.eks. ikke tilstrekkelig inn over seg at det er opphavsretten som må tilpasse seg kunsten, og ikke omvendt.

Den litterære likhetsvurdering som må gjøres av «Samleren» og «The Burnt Orange Heresy» er sammensatt. Hansen burde derfor ha utvist mer forsiktighet før han tok frem plagiatstempelet.