Opphavsrett til kokkelering?

15 september 2019

Kan man få opphavsrett til idéen om å sende fjernsyns­programmer hvor mennesker lager middag til hverandre? Hvor langt skal domstolene gå i å monopolisere det konseptuelle? Holder sondringen mellom verk og idé på å gå i oppløsning?

Spørsmålene settes på spissen i den verserende sak mellom TV3 (Klokka åtte hos meg) og TV Norge (4-stjerners middag halv åtte). TV3 vil ha seg frabedt at også TV Norge sender programmer hvor deltakerne kokkelerer. Et av de bærende argumenter synes å være at konseptet (Come Dine With Me) er åndsverk.

Men så er ikke tilfelle her i Norge. Selv om også flyktige manifestasjoner kan være åndsverk (loven nevner muntlige foredrag), må det juridiske åndsverk konkretiseres. Det finner ikke sted ved konsepter. Her er det nemlig ikke den skapende utførelsen som står i fokus, men bakenforliggende idé.

Slik var det også i konseptkunsten, som derfor er kalt avmaterialisert kunst. Opphavsrettslig kan vi kalle den avmanifestert. Manifestasjonen ble nemlig forsøkt unngått. Illustrerende er Robert Rauschenbergs bilde ”Erased de Koonig Drawing” (1953), som ble til ved at han visket ut Wilhelm de Koonings forelegg.

Innenfor kunsten kan også konkretiseringer som dette være verk. Alt kan nemlig være verk iht. den institusjonelle forståelsen, som kun oppstiller krav om at manifestasjonen må tilskrives status innenfor kunstverdenen. Slik er det ikke i opphavsretten. Her må kvaliteten komme til uttykk via en (litterær eller kunstnerisk) substans på gjenstandsplanet.

Opphavsrettslig er det derfor bare de enkelte konkretiseringer som vernes – ikke konseptet. I hvert fall gjelder dette for verk som er kunstneriske. Litterære verk nyter nemlig også vern mot oversettelser, hvilket unektelig medfører en form for idévern.

Men litterære verk, herunder formater og konsepter, nyter ikke vern mot utførelse. Det lar seg nemlig ikke gjøre å overføre deres verbalspråklige representasjon til visuell, uten at identiteten går tapt. På samme måte er det med bilder og musikk. De færreste vil f.eks. mene at Modest Mussorgskijs klaverstykker ”Bilder fra en utstilling” (1874) gjorde inngrep i Victor Hartmans bilder.

Kravet om at verket må konkretiseres, burde ha vært presisert tydeligere i loven. Som Høyesterett uttalte i Cirrusdommen (1997), er det grunnleggende at opphavsretten ikke verner det generiske. Opphavsmannens intensjon tillegges heller ikke vekt. For å illustrere de problemer man i så fall ville komme opp i, nevnes Rauschenbergs telegram (1961) til galleristen Iris Clert: ”Dette er et portrett av Iris Clert hvis jeg sier at det er det.”

Fordi opphavsretten har kommet til etter en nøye avveining mellom opphavsmannens og allmennhetens interesser, er det betenkelig dersom domstolene forbyr konseptmessig likhet. Forutsetningen må være at det kommer til noe annet, som gjør likheten utilbørlig. Det utilbørlige ligger således ikke i selve likheten. Opphavsrettslig er det derfor tillatt å lage middag til hverandre – også foran kamera.

Aktuelt

Magnus Stray Vyrje

Magnus Stray Vyrje

Partner | Advokat | MNA
+47 932 81 763
msv@svco.no