Er det uredelig at en forfatter låner en setning eller to fra andre, uten å kreditere? Selv om det er opphavsrettslig tillatt? Spørsmålet har fått ny aktualitet etter at Jo Nesbø glemte å henvise til en hovedfagsoppgave.

Denne artikkelen ble publisert i Dagens Næringsliv i oktober 2015

 
I romanen «Mer blod» gjengir Nesbø noen avsnitt fra en hovedfagsoppgave. Gjengivelsen ble visstnok gjort i forståelse med oppgaveforfatteren. Men avtalen var at han skulle krediteres. Og det pliktet nok også Nesbø å gjøre, fordi mye taler for at tekstavsnittene – som Nesbø gjengir mer eller mindre identisk – er opphavsrettslig vernet.

Men noe gikk feil, hos Aschehoug. Oppgaveforfatteren ble likevel ikke kreditert ved bokutgivelsen. Tekstavsnittene fremstår derfor som skrevet av Nesbø. Dersom man legger til grunn at de nyter opphavsrettslig vern, har forlaget medvirket til at Nesbø har «plagiert». Nesbø har derfor klokelig beklaget.

Andre forfattere har ikke vist seg like villige. Vigdis Hjort er blant dem som mener å ha rett til å låne setninger og innhold fra andre, uten å opplyse kilde. Hjort har tidligere forsvart denne praksisen med at det er forskjell på setninger og verk.

«Ingen roman kan reduseres til en samling setninger», hevdet Hjort for noen år tilbake i Morgenbladet. «Det er helheten som avgjør, det byggverk den enkelte reiser med ulike byggesteiner. Jeg vil ubeskjedent hevde at mine bærer et umiskjennelig preg av meg: Mitt språk, mitt temperament, mine eksistensielle problemstillinger som stadig går igjen og belyses fra ulike vinkler.»

Skjønnlitterært, er det vanskelig å være uenig med Hjort. Det er forskjell på setninger og verk. Men opphavsrettslig er vurderingen en annen. Åndsverkloven forbyr også kopiering av beskyttede setninger. Loven åpner riktignok for sitater, men da må kilden navngis i samsvar med god skikk (ikke all skikk er god skikk). Loven gjør ingen unntak for skjønnlitteratur. Så lenge «verkshøyden» går helt eller delvis igjen, må forfatteren innhente forhåndssamtykke eller sitere med henvisning til kilden.

Det som blir et spørsmål, er om man skal pålegge forfattere en henvisningsplikt som strekker seg lenger enn åndsverklovens. Dette er f.eks. en ordning som gjelder for journalister og forskere. Disse kan ikke forsvare seg med at kilden «ligger i det fri». Journalister og forskere plikter likevel å kreditere, fordi de er underlagt redelighetsregler.

Forleggerforeningen foreslår innført tilsvarende regler for sakprosa. Her fremgår det bl.a. at forlaget skal arbeide grundig og etterrettelig med kildebruk og kildehenvisninger. Og det er også greit, fordi det dreier seg om sakprosa. Men hva med skjønnlitteraturen?

Vigdis Hjort har blitt kritisert for å forsyne seg fra W.G. Sebalds’ «Austerlitz». Gjenbruken ble oppdaget av Kristin Høie Walstad, som bl.a. påviste at Hjort hadde skrevet om Sebalds setning «Vi foretar oss jo alle avgjørende skritt i livet ut fra en uklar indre tilskyndelse» til «Vi foretar alle avgjørende skritt i livet ut fra uklare indre tilskyndelser».

Men bør ikke denne type skjønnlitterære lån være greit, selv uten kildeangivelse? Eller skal forfatteren kunne beskyldes for brudd på god henvisningsskikk hver gang han låner en setning eller to fra andre? Hva om det det kun dreier seg om litterær småmynt? Hva om kopieringen skjer ubevisst? Hamsun skrev om sin fortvilelse da det ble oppdaget (ubevisst) likhet mellom ham og Dostojevskij: «Beviser kan jeg ikke skaffe angaaende dette, jeg ved blot, at i mit Hjærte har jeg intet Plagiat begaaet.»

Et annet spørsmål er hvorledes krediteringen må gjøres. Som Hjort skriver, kan hun ikke pålegges å bruke henvisninger av typen «som det står i Astrid Hjertenæs Andersens dikt», når hun låner tekst fra «Hestene står i regnet». Heller ikke åndsverkloven krever det. Det er ikke god skikk å la henvisningen forstyrre leseropplevelsen.

Men det behøver henvisningen heller ikke gjøre, dersom krediteringen skjer bakerst, i en egen kildeliste. Likevel; som Nesbø uttaler, har det så langt ikke vært vanlig å utstyre romaner med kildeliste. Og det bør det heller ikke bli, med mindre plikten følger av åndsverkloven. For da har forfatteren ikke annet valg enn å navngi i samsvar med – som det heter i loven – «god skikk».

De hensyn begrunner supplerende regler om god henvisningsskikk for journalister og forskere gjør seg ikke gjeldende for forfattere. Det er problematisk nok at de må etterleve andres opphavsrett.

Aktuelt

Magnus Stray Vyrje

Magnus Stray Vyrje

Partner | Advokat | MNA
+47 932 81 763
msv@svco.no