Lisensvilkårene er ikke tilpasset norsk rett

Denne artikkelen ble publisert i Forskerforum 20/1-2023

Av advokat Magnus Stray Vyrje

Anbefalingene om å publisere under CC BY 4.0-lisens har skapt debatt. Det kan man forstå. Det eneste som forfatteren beholder av opphavsrett under denne lisensen, er retten til å bli navngitt samt retten til å motsette seg verksbruk som er krenkende.
Dette er ideelle rettigheter som åndsverkloven ikke tillater at opphaveren skriver generelt fra seg. Som det fremgår av § 5 (3) kan opphaveren bare avstå retten til navngivelse og vernet mot krenkende verksbruk så lenge det gjelder en verksbruk som er avgrenset etter art og omfang. Det er verksbruken ikke ved bruk av CC BY 4.0-lisens.

Lisensvilkårene, som er omfattende, er ikke tilpasset norsk rett. Det er heller ikke den norske oversettelsen av vilkårene. Også det skaper utfordringer. Før CC BY 4.0-lisensen anbefales tatt i bruk, burde vilkårene ha vært forklart for norske opphavere og vurdert opp mot de ufravikelige vilkårene i åndsverklovens § 5. Debatten har allerede vist at det her er mange misforståelser.

Etter som lisensen åpner for at åndsverkene kan oversettes og bearbeides, bygger CC BY 4.0-lisensen på den rettslige forståelse at det nødvendigvis ikke medfører inngrep i opphavsmannens respektrett å tilgjengeliggjøre bearbeidelser av verket. Et slikt generelt utgangspunkt er imidlertid ikke holdbart.

Mange faglitterære verk er tvert imot av en slik karakter at selv mindre språklige og redaksjonelle endringer kan medføre at bearbeidelsen kommuniserer et annet innhold enn forelegget. Det å tilgjengeliggjøre slike bearbeidelser som opphavsmannens, kan lett medføre at respektretten krenkes. Som loven uttaler i § 5 (2) må et åndsverk ikke endres eller gjøres tilgjengelig for allmennheten på en måte eller i en sammenheng som er krenkende for opphaverens eller verkets anseelse eller egenart.
Problemet med CC BY 4.0-lisensen er at dette er en problemstilling som opphaveren ikke kan avverge på forhånd. Opphavsmannen har etter åndsverkloven rett til å bli konsultert før andre tilgjengeliggjør verket i opprinnelig eller endret form. Noen slik godkjennelsesrett har ikke opphaveren under lisensen. Opphaveren henvises her til å forfølge inngrepet på etterhånd.

Sistnevnte kan igjen by på så vidt store praktiske utfordringer at respektretten ikke lar seg håndheve. Grensen mellom hva som er akseptable bearbeidelser under lisensen og krenkende verksbruk iht. opphavsretten, kan nemlig være vanskelig å trekke. Dette gjelder også fordi de ideelle rettighetene forstås ulikt i ulike land. Det er derfor ingen enkel øvelse å forfølge inngrep i respektretten over landegrensene.

Mange vil kanskje også mene at forfatteren får skylde seg selv når han – frivillig – velger å tilgjengeliggjøre sine verk under en CC BY 4.0-lisens med uklare vilkår. Realiteten kan uansett bli at opphaveren må akseptere at hans verk blir re-publisert med en form og/eller med et innhold som for opphaveren er krenkende.

Spørsmålet som oppstår, er følgende: Hvorfor skal norske faglitterære forfattere, frivillig, sette seg i en slik situasjon? På hvilken måte er en slik ordning gunstig for forskersamfunnet? Er det ikke, både for opphaverne og samfunnet, bedre at forfatterne beholder sin paternitetsrett over verkene, slik at de ikke re-publiseres med andre endringer og tillegg enn de som opphaveren vedstår seg? Er det ikke det som er selve poenget med å re-publisere andres åndsverk som åndsverk; at de er opphavsmannens?
Allmennheten kan uansett referere fra verkene. På samme måte kan allmennheten, uten å innhente forfatterens samtykke, gjengi beskyttede elementer fra verkene ved å sitere. Forfatteren kan heller ikke motsette seg at andre lar seg inspirere av hans verk, slik at det skapes nye og selvstendige verk.

Åndsverkenes faglige og vitenskapelige innhold som kjent ligger i det fri. Det eneste som opphavsretten beskytter, er opphaverens litterære og kunstneriske formgivning. Opphavsretten bidrar også på denne måten til at det skapes en rimelig balanse mellom opphaverens interesser på den ene siden og allmennhetens interesser på den andre.
Det som er et hovedspørsmål i debatten om CC BY 4.0-lisensen, er følgende: Hvorfor skal faglitterære forfattere – på uklare vilkår – gi fra seg råderetten over egne åndsverk når allmennheten, uansett, kan ytre seg om og forsyne seg fra de samme verkene via referat-, sitat- og inspirasjonsretten? Hvorfor skal forfatterne – i tillegg – gi allmennheten rett til å publisere bearbeidelser av verkenes litterære formgivning?

Aktuelt

Magnus Stray Vyrje

Magnus Stray Vyrje

Partner | Advokat | MNA
+47 932 81 763
msv@svco.no