Stortinget vedtok 15. mai forslaget til ny åndsverklov. Den nye loven regulerer i § 2 hva som er opphavsrettslige verk. Grunnvilkåret er at verket må være «litterært eller kunstnerisk». Sagt på annen måte et det bare de egenskaper ved verket som i lovens forstand er å anse som litterære eller kunstneriske som vernes av opphavsrett. Alt det andre ved verket ligger i det fri.

Denne artikkelen ble publisert iKlassekampen i mai 2018

 

Bestemmelsen nevner deretter en rekke eksempler på frembringelser som, slik den nye loven forstår begrepene, er litterære eller kunstneriske. Dette gjelder f.eks. tekster av alle slag, muntlige foredrag, sceneverk, musikkverk med eller uten tekst, filmverk og fotografiske verk, billedkunst, skulpturer av alle slag, bygningskunst, billedvev og gjenstander av kunsthåndverk og kunstindustri, kart og tekniske tegninger, datamaskinprogrammer samt oversettelser og andre former for bearbeidelser av verkstyper som nevnt.

Men loven krever også noe mer enn at verket er litterært eller kunstnerisk. Åndsverket må også uttrykke «original og individuell skapende åndsinnsats». Formuleringen, som fremgår av lovens nye § 2, har bakgrunn i praksis fra Høyesterett. I følge Syborddomen fra 1962, må opphavsmannens idéer ha realisert seg på en slik måte at det ved hans verk er skapt noe originalt av kunstnerisk verdi. I følge Huldra-dommen fra 2007 og Tripp Trapp-dommen fra 2012 må åndsverket være resultat av en individuelt preget skapende innsats, slik at det er frembragt noe som fremstår som originalt. I følge Ambassadør-dommen fra 2013 oppstilles det et krav om originalitet, at det som skal vurderes er resultat av en skapende innsats.

Som vi ser, fokuserer både loven og rettspraksis på verket. Med den tilnærming som blir brukt, er det ikke iakttakerens innstilling som gjør frembringelsen til verk. Heller ikke den sosiale konteksten. Det som gjør verket til verk, også kalt verkshøyden, fremgår av objektet som sådant, nærmest som en slags «betydningsfull form». Begrepet er hentet fra den britiske filosofen Clive Bell, som på begynnelsen av 1900-tallet oppstilte samme utgangspunkt for hva som er kunst: «Only one answer seems possible – significant form».

Når det gjelder vilkåret om at verket må være litterært eller kunstnerisk, dekker begrepene i den nye loven mer enn alminnelig språkbruk. Også frembringelser som det innenfor samfunnet ellers ikke er vanlig å kalle litterære, kan være åndsverk. Loven nevner kart, tekniske tegninger og datamaskinprogrammer. Det behøver derfor ikke være noe typisk estetisk ved det litterære verket. Også ikke-estetiske frembringelser vernes, dersom de har verkshøyde.

Verkets litterære eller kunstneriske uttrykk må nemlig uttrykke et visst minimum av originalitet og skapende åndsinnsats. På denne måten kommer det til et juridisk tilleggskrav som ikke har noen direkte parallell innenfor kunsten. Også her oppstilles det krav om originalitet mv. Men fordi kunsten og kunstforståelsen endret seg mye i forrige århundre, kan det i dag være forskjell på hva som er «kunst» og «åndsverk».

Nærliggende er derfor å spørre om ikke den nye loven viderefører en kunstforståelse som for lengst anses foreldet innenfor kunsten. Opphavsrettens verkshøydebegrep minner nemlig om den forlatte forestillingen om «den Store Kunsten». Vi finner intet om denne viktige problemstillingen i de nye forarbeidene. Heller ikke rettspraksis og juridisk teori gir veiledning. Juristenes oppmerksomhet synes fortsatt forbeholdt det vi kan kalle formalkravet; dvs. at åndsverket må uttrykke en eller annen form for litterær eller kunstnerisk originalitet, ikke hva som skal til for å oppfylle kravet.

Spørsmålet har heller ikke blitt problematisert innfor kunsten. Også det er rart. Åndsverkloven omtales ofte som kulturlivets grunnlov. Da bør man vite noe om hva slags kunst og kunstforståelse som den nye loven skal fremme. Som det uttales i Kulturutredningen, NOU 2013:4, kan opphavsrettens betydning for den økonomiske verdiskapningen innenfor kulturnæringen ikke overdrives: «Mens kulturpolitikk ofte dreier seg om hvordan kulturen skal støttes og videreutvikles ved hjelp av offentlige budsjetter, er opphavsretten et verktøy for at kulturen også skal være selvbærende.»

Aktuelt

Magnus Stray Vyrje

Magnus Stray Vyrje

Partner | Advokat | MNA
+47 932 81 763
msv@svco.no